Archive for januar 2010
St. Thomas’ bønn før studium
St. Thomas Aquinas (1225-74)
Idag er det festen for den hellige Thomas Aquinas (1225-1274), skytshelgen for oss dominikanere; for filosofer, teologer, bokselgere, blyantmakere, katolske universiteter, kollegier og skoler, studenter og vitenskapsmenn; for kyskhet, renhet og lærdom; mot storm og lyn. I det hele tatt. Om noen skulle fortelle oss hvordan vi kan be for at våre studier skal bli til velsignelse, hvem bedre enn St. Thomas?
Bøn før Studium
Uudsigelige Skaber! Af Din Visdoms Skatte har Du udvalgt Englenes Kor og i vidunderlig Orden givet dem Plads over alle Himle! Med den ypperste Kunst har Du sammenføjet alle Universets Dele! Værdiges Du, som er Lysets og Visdommens sande Kilde og højeste Udspring, at lade en Straale af Din Klarhed skinne ned i min Forstands Mørke og bortjage Syndens og Uvidenhedens dobbelte Mørke, hvori jeg er født! Du, som gør Børnenes Tunger veltalende, belær min Tunge og læg paa mine Læber Din Velsignelses Naade! Skænk mig Skarpsindighed til at forstaa, hvad jeg læser, Evne til at holde det fast, Lethed og System til at lære, Visdom til at skelne det læstes sande Betydning og rigelig Naade til at udtrykke mig! Bestem over min Indgang! vejled min Fremgang! og fuldend min Udgang! Du, som er sand Gud og sandt Menneske og lever og raader i al Evighed. Amen.
Pater Zoetmulder på Bornholm og det danske forord
Th. A. Zoetmulder, O.P. (1889-1968)
Theodorus Josephus Marie Zoetmulder var født 28. januar 1889 i Schiedam i Holland, sønn av fabrikant Josephus Johannes Zoetmulder og hustru Englina Ludwina Jacora, født Biezenaar. Fra 1901 var han elev ved San. Dominicus Kollegium, og i 1907 trådte han inn hos dominikanerne i Convent van de Koningin van de Allerheiligste Rozenkrans i Huissen ved Arnhem, der han fikk ordensnavnet Antonius (derav underskriften Th. A. Zoetmulder). Presteviet ble han 10. august 1914, og fikk være i Huissen til året etter.
Da familien fikk høre at han skulle sendes til Bornholm, trodde de han skulle til Borneo! Altså ikke helt ulikt det som skjedde med en annen hollender som iallfall mange lesere i Oslo husker, nemlig pater Ronald Hölscher OFM (1928-2009). Han ville jo helst til Ny Guinea – men ble istedet sendt til Norge, der han kom til å være i nesten 50 år.
Den unge pater Zoetmulder ble sendt for å være prest for de polske katolikker på Bornholm, og ankom sitt nye hjemsted – der han skulle komme til å tilbringe de neste 37 årene – den 10. mai 1916. Han lærte seg raskt både dansk og polsk, og kunne således hjelpe polakkene i deres hverdag. Det første katolske kapell (fra 1917 eller 1918) i Aakirkeby lå i Jernbanegade 36.
Grunnstensnedleggelse
I 1929 fikk han ansvaret for hele den katolske menighet på Bornholm, og kapellet ble for lite. Pater Zoetmulder tillempet tegninger fra hjemlandet til danske forhold, og finansierte selv (med blant annet penger fra Nederland) byggingen av en ny kirke i byen. Denne Rosenkranskirke ble innviet 26. juni 1932 – og prydes av et dominikansk kors-skjold over inngangen.
Rosenkranskirke og menighet ved pater Zoetmulders 25-årsjubileum
Pater Zoetmulder ble på Bornholm til 1953. Deretter var han rektor for Sankt Josephs Hospital på Nørrebro i København 1953-56, før han forlot Danmark og returnerte til Nederland. Der ble han ble rektor (kapellan) for dominikanerinnene i Sambeek som tilhørte kongregasjonen Dominicanessen van de H. Catharina van Siëna (Dominicanessen van Voorschoten). Han var i Sambeek frem til sin død 12. desember 1968, og er også begravet der.
Her følger det danske forord til Grevindens lille blå (som han også ga sin Imprimi potest):
Habemus Dominum! Vi har en Herre!
Hvert Menneske er skabt af Gud. Hvor langt et Menneske end ved Synd og ond Vilje er kommet bort fra Guds Faderhus, har det dog haft den Overbevisning: Gud er min Herre. Maaske den kun har aabenbaret sig i en flygtig Tanke, et Strejf af en Følelse, som straks blev kvalt, men Troen lærer os, at ethvert Menneske faar tilstrækkelig Naade til at naa Maalet: Guds Himmel. Og hvorledes skulde det være muligt, uden at dette Menneske har tænkt paa Gud som Skaber og Herre?
Habemus bonum Dominum! Vi har en Herre, som er god!
En Katolik, som i overstrømmende Rigdom har modtaget Guds Naade og faaet Adgang til Guds Kærligheds inderste Helligdom, kan og maa dog ikke nøjes med Erkendelsen: Habemus Dominum. Han maa højere, meget højere op; for ham gælder det: Habemus bonum Dominum! For at opnaa denne levende Overbevisning gælder det først og fremmest om at nærme sig Gud i Ydmyghed og Anger. Vi kan ikke, som saa mange desværre gør det, give os tilfreds med at sige disse Ord, uden at der staar en urokkelig Tro og en brændende Attraa bag dem. Vi har Pligt til at lære Gud at kende, til at uddybe vor Viden om Hans Kærlighed og faderlige Omsorg. Og denne Pligt kan kun opfyldes ved contemplatio, Betragtning. I vor Betragtning skal vi lægge vor Sjæl blot for Guds Aasyn; ingen skjulte Steder, ingen laasede Døre maa spærre Ham Adgang. Selvfølgelig bliver vi forfærdede ved at se os selv, som vi er. Vel har vi stundom haft en Følelse af Intethed og Synd, men vi har det saa hyggeligt med os selv. Tilgivelse for egen Skrøbelighed, Vrangvilje og Lunkenhed er let at opnaa, og vi er ligefrem Mestre i at dysse os selv i Søvn. Alle de andre gør jo det samme, Vor Herre kender min Svaghed og vil ikke dømme mig haardt – samt et Utal af andre Undskyldninger. Nøjes vi med det, er der uvægerligt sat Bom for alt Fremskridt i Sjælelivet og al Vækst i Guds Naade.
Nej, Gud forlanger mere! Han forlanger alt: Han ønsker vort hele Hjerte. Thi Han er og vil kun være vort hele Hjertes Herre. I modsat Fald vil Han spytte os ud af sin Mund. Naar vi holder Kontemplation og skuer ind i vor Sjæl, vil der blive krævet mange Ofre af os: Forsagelse, Brud med det onde, Flugt fra farlig Lejlighed til Synd. Vi ærer os selv at kende som unyttige Tjenere, der kun i Kraft af Guds Naade og i Haab om Hans Barmhjertighed kan arbejde paa vor Sjæls Frelse. I saadanne stille Stunder, hvor vi er alene med Gud og af Hjertets Dyb tør erkende: »Herre, jeg er et syndigt Menneske« – i saadanne Stunder kommer vi ogsaa til at forstaa lidt af Guds Storhed, Faderkærlighed og forbarmende Omsorg. Først da vil vi indse Sandheden af St. Augustins kendte Ord, at Hjertet kun kan finde Hvile hos Gud. Og med Salmisten kan da vort Hjerte istemme Fryderaabet: »Herren er min Styrke og min Sang, og Han blev mig til Frelse!«
Er vort Forhold til Gud hævet op i det rette Plan, vil vi faa Del i den Fred og den Lykke, som Verden ikke kender. Da brænder Sjælen af Nidkærhed for sin egen Frelse og søger med Iver at ubrede Kendskabet om Guds Rige og Hans Retfærdighed. Contemplata aliis tradere! At forkynde det selvoplevede for andre, at arbejde for, at saa mange som muligt maa faa Del i samme Lykke og samme Salighed. Først da forstaar vi den rette Betydning af Herrens Ord: »Du skal elske din Næste som dig selv.« Den fromme Katolik skal jo være Jordens Salt og Verdens Lys; hans Opgave her paa Jorden er at være Apostel, at udbrede Guds Rige og aflægge Vidnesbyrd om, at Gud er en god Herre. Dette skal først og fremmest ske ved Bøn og ved det gode Eksempel: »Lad eders Lys skinne for Menneskene, for at de maa se eders gode Gerninger og prise eders Fader, som er i Himlene«.
Vor hellige Fader Dominikus har forstaaet alt dette til Bunds. Hans Orden arvede hans Valgsprog: contemplata aliis tradere. Og sammen med dette Valgsprog ogsaa vor Faders Forsikring om, at det vil skænke os et Liv med Gud her paa Jorden og evigt Liv med Gud engang i Himlen. Dette ord, denne Devise indeholder hele vor Ordens Program og gælder saavel for Tertiarerne som for Medlemmerne af Første og Anden Orden. Og dette Valgsprog er et ufejlbarligt Middel for os til hele vort Liv igennem at opleve: vi har en Herre, som er god!
Nu da vor Haandbog for Tertiarerne naar frem for Offentligheden, og jeg som 3die Ordens gejstlige Leder i Danmark skal staa Fadder ved den nye Bogs Daab, vil jeg af hele mit Hjerte bede Gud om, at den maa blive til Velsignelse for Sjæle og et Middel i Guds Haand til at kalde mange til vor 3die Orden. Maatte denne Bog blive en Hjælp for dem, som vil vende sig bort fra denne Verdens Tant, og opildne dem til en Dyst for det, som er oventil. Kort sagt: For dem, som allerede hører vor 3die Orden til, og for dem, som senere vil slutte sig til den, være denne Bog en Hjælp og en Kraft til med Profeten David at bevidne: Confitemini Domino, quoniam bonus – Priser Herren, thi Han er god!
Aakirkeby, Bornholm.
St. Raymonds Festdag, 23. Januar 1938.fr. Th. A. Zoetmulder, O.P.
Mange takk til A. V. Knudsen ved Bornholms Museum som i tillegg til biografiske opplysninger også skaffet til veie bilder fra Aakirkeby Lokalarkiv. Takk også til fr. A. L. Boks O.P. i Huissen for velvillig hjelp til å besvare de spørsmål som bare klosterets arkiv kunne gi svar på.
Oppdatert 06.02.2010: Takk til arkivar J. N. Rasmussen ved bispedømmet i København for å ha funnet ut hva pater Zoetmulder gjorde i København 1953-56.
Pater Béchaux og St. Dominikus’ Tredje Orden
Om pater Henri-Dominique Béchaux, O.P. (1882-1965) skrev biskop Bernt Eidsvig følgende [1]:
Istedenfor å legge ned, bestemte den franske provins å satse på Norge, og sendte to av sine dyktigste unge patre, Henri-Dominique Béchaux i 1924 og Marie-Gabriel Vanneufville i 1925. Béchaux var en berømt predikant i Frankrike, og også i Oslo kom mange for å høre hans franske prekener. Han slet imidlertid for meget med sproget til å kunne gjøre like sterkt inntrykk med sin forkynnelse på norsk.
H.-D. Béchaux, O.P.
På katolsk.no finnes følgende biografiske opplysninger:
Født i Lille i Frankrike i 1882. Studerte jus i Lille, Bonn og Paris, ble advokat i Paris. Så doktorat i sosialøkonomi (med et arbeid om det irske agrarspørsmål ved begynnelsen av det 19. århundsre). Trådte inn i dominikanerordenen i 1905. Presteviet den 24. juli 1910. Studier i Roma 1910-1913. Sjelesørger i Øst-Frankrike. Sanitetssoldat, så feltprest under verdenskrigen, inntil han ble hardt såret i 1918. I dominikanernes kloster i Nancy 1918-1924.
Det berettes at han ikke akkurat forlot sitt kjære Frankrike med lett hjerte:
Om sommeren ble pater Béchaux sendt til Norge, også fra Nancy. Til tross for bange anelser og endel tårer før avreisen, ble han i Oslo inntil 1938.
Etter 13 år som superior for dominikanerne i Oslo, tjente pater Béchaux sitt siste år i Norge som sogneprest i Hamar før han forlot oss av helsemessige grunner i 1938. Han ble deretter nærmest glemt, og har nok ikke fått den anerkjennelse for sin innsats i Norge som han egentlig fortjener. Blant annet gjorde han sitt for at Katarinahjemmet ble en realitet:
Etter at dominikanerbrødrene etablerte seg i Norge og Neuberggaten i 1921, vokste det frem et ønske om også apostoliske dominikanerinner i Norge. Man hadde lenge i det katolske Norge ønsket seg en katolsk institusjon for unge piker, uansett tro – hjemløse eller studenter. Et slikt apostolat ville også kunne være med på å bygge ned fordommer mot Den katolske kirke.
Da dominikanerinnene i Chatillon utenfor Paris vedtok å stenge et kloster i Belgia, vendte generalpriorinne Mère Dominique Marie Frémont blikket mot Norge. Oslo som universitetsby tiltrakk henne, og hun ville gjerne se sine søstre tilknyttet høyere læreinstitusjoner. Derved lanserte Dominique Marie forslaget om en grunnleggelse i brev til pater Béchaux, prior i Oslo, og skrev blant annet: «For å starte opp i et land hvor vi ikke kan språket, mener jeg det vil være bra å begynne med et pensjonat hvor vi kan ta imot unge piker.» Både prioren og de to medbrødrene samstemte. Også biskop Smit støttet forslaget, under den forutsetning at søstrene selv dekket etableringen.
Et styre opprettet av p. Bechaux, med ham selv som formann og Sigrid Undset som et av medlemmene, besørget all formell kontakt med myndigheter, og brødrene påtok seg eiendomsjakten. Det var banksjef Nils Parmann som fant eiendommen på tre mål i Gjørstadgaten på Majorstuen. Styret hadde oppkalt det nye hjem og kloster etter både Katarina av Siena og Katarina av Sverige, den hellige Birgittas datter.
Sitt siste år i Norge tilbragte han som nevnt som sogneprest i Hamar, men allerede før den tid feiret han messe i Lillehammer (som vel lå innenfor hans sognegrenser) hos Sigrid Undset T.O.P. Sigrun Slapgard skriver [2]:
I peisestuen hadde hun fått spesiallaget et alter, tolv bedestoler var sendt fra Paris, og i kleven hadde hun alt utstyret til katolsk messe i en italiensk renessansekiste. Siden dette var det eneste stedet en kunne komme sammen til katolsk messe på Lillehammer, inviterte hun ofte til kombinert messe og frokost. Da hadde pater Bechaux eller pater Lutz gjerne kommet dagen før og overnattet i det huset som opprinnelig var tiltenkt Svarstad, men som nå bare gikk under navnet Prestehuset.
Fra 1931 til han forlot Norge 9. juli 1938 var pater Béchaux provinsialvikar for dominikanerne i Norge og Sverige (vic. prov. in Norvegia et Svecia). I den egenskap var det han som måtte gi Grevindens lille blå sin imprimi potest før trykking. Det var kanskje derfor han også tok på seg å skrive dens norske forord – ellers hadde jeg kanskje forventet at pater Lutz hadde fått den oppgaven, som bare to år før (1936) hadde fått utarbeidet den norske håndbok fra hvilken jeg allerede har sitert et annet forord?
Tredje-Ordenen er en form for ordensliv, og dens ånd er en ordensånd, og tertiærene må så vidt mulig leve som ordensfolk i verden. St. Dominikus’ Tredje-Orden er en gren av St. Dominikus’ Orden. Ordenens konstitusjoner, sier det uttrykkelig: »St. Dominikus’ Orden består av tre forskjellige grupper, brødre, søstre og tertiærer, både menn og kvinner; deres felles og eneste overhode er Predikebrødreordenens general, under Pavens autoritet« (art. 8).
Men hvad er Predikebrødreordenen?
»Navnet blev gitt Ordenen av pave Innocent III og anerkjent av pave Honorius III som uttalte den profeti at St. Dominikus’ sønner skulde bli troens stridsmenn og verdens sanne lys. – Predikebrødreordenen er særlig blitt innstiftet for å forkynne Guds ord og frelse sjelene. – Predikebrødrene streber efter å frelse sjelene ved å preke på forskjellige måter, men de må alle preke av betraktningens overflod og fylde, efter St. Dominikus’ forbillede, han som bare talte med Gud eller om Gud«. Alt dette er tatt fra Ordenens konstitusjoner (art. 1 og 3).
Tredje-Ordenens mål er altså å hjelpe tertiærene til uavlatelig både å betrakte selv og gi andre frukten av sin betraktning efter St. Dominikus’ forbillede.
En tertiær må være en annen St. Dominikus. Det lys han mottar i bønnen, må han gi til andre, og den vesentlige betingelse for selv å motta lys og kunne gi andre lys, det er å være blandt de rene av hjertet som ser Gud følger Lammet hvor hen det går. Tertiærene forkynner Guds Ord fremfor alt ved sitt eksemplariske liv: de er verdens lys, lyset stråler frem fra dem, menneskene ser deres gode gjerninger og priser Faderen som er i himmelen.
Den hellige Katarina fra Siena og den salige Grignion de Montfort regnes blandt de ivrigste apostler som Kirken nogensinde har eiet: de var begge tertiærer i St. Dominikus’ Orden.
Måtte alle våre brødre og søstre i Norge og Danmark og i hele Norden til bunds være St. Dominikus’ barn og efterlignere til sitt fedrelands vel og Kirkens ære!
Hamar.
Maria renselsesfest, 2 februar 1938.fr. H. D. Béchaux, O.P.
Kildehenvisninger:
[1] Den katolske kirke i Norge : fra kristningen til idag. – Oslo : Aschehoug, 1993. Sitatet er hentet fra s. 294.
[2] Dikterdronningen / Sigrun Slapgard. – Oslo : Gyldendal, 2007. Sitatet er hentet fra s. 336.
Grevindens lille sorte
Vår franske provins utga i 1934 Le Livre d’Heures du Tertiaire de S. Dominique. Denne unnselige lille boken kunne jeg fryde meg over å pakke opp til jul – min kjære kone hadde tilfeldigvis oppdaget den blant noen gamle bøker på et marked. På ryggen står det bare skrevet «Livre d’Heures» – noe som kunne få hvem som helst til å tro at det dreide seg om en ganske alminnelig fransk tidebønnebok. Hvilket lykketreff at hun så nærmere på den!
Til den franske dominikanerprovins hører provinsvikariatet Dacia, som omfatter de nordiske land – Danmark, Norge, Sverige og Finland. De første katolikker i Norden som sluttet seg til St. Dominikus Tredje-Orden, avla sine løfter privat – der fantes ennå intet kapittel her nord som de kunne slutte seg til. Men i 1933 (ifølge Katolsk Minileksikon) var tertiærene åpenbart blitt mange nok i København til at de kunne opprette et kapittel, en fraternitet.
Man så nå et behov for en håndbok også på dansk, og allerede i 1938 utkom St. Dominikus’ Tredie Orden : Haandbog for Tertiarer i Danmark og Norge.
Den praktiske håndboken (ca. 10 x 16 cm) har et Efterskrift som vitner om det store arbeid de må ha lagt i den; les bare:
Efterskrift
Denne Haandbog for danske og norske Tertiarer i Dominikanerordenen er udgivet af københavnske Tertiarer under Ledelse af Grevinde Erikka Scheel og med Hjælp fra Brødre og Søstre i Norge og Danmark.
Manuskriptet er udarbejdet paa Grundlag af forskellige Tertiarhaandbøger paa fremmede Sprog. Den latinske Tekst er laant fra »Le Livre d’Heures du Tertiaire de S. Dominique« (Labergerie, Paris).
Oversættelsen af Davids Salmer bygger paa en Fordanskning af disses hebraiske Tekst, som Sognepræst Hubert Messerschmidt velvilligst har foretaget for nærværende Bogs Skyld. Paa en Del Punkter er denne Fordanskning nærmet til Vulgatas Salmetekst. Det har ikke været tilsigtet at give en videnskabeligt uangribelig Salmeoversættelse, men at byde en letforstaaelig Gengivelse af Salmedigterens Tanke.
Pastor Messerschmidt har yderligere oversat en Del af de andre liturgiske Tekster. For værdifulde Raad takkes Patrene Zoetmulder og Béchaux O. P. og Pater Küpferle S. J. Iøvrigt bæres Ansvaret for Haandbogens Tekst af Redaktør H. D. T. Kiærulff.
Der paatænkes snarest udgivet et Supplement indeholdende dominikanske Hymner, Sekvenser, Antifoner og Salmer med vedføjede Noder.
Manuskriptet paabegyndtes 15. December 1937. Bogens tekniske Fremstilling er foregaaet paa S. L. Møllers Bogtrykkeri i København, og Trykningen afsluttedes April 1938.
Mange takk til J. Wreden O.P., S. Clausen O.P. og Sankt Andreas Bibliotek for utlån, tips og kopier. Dessuten takk til Deichmanske bibliotek som formidlet lån fra Statsbiblioteket i Århus. Fra vår gamle håndbok har jeg tenkt å publisere på denne bloggen meget av det våre avdøde brødre og søstre gjorde så stor en innsats for å skrive ned for over 70 år siden.
«Grevindens lille sorte»? Vel, der sto en grevinne bak – og den innbundne utgaven jeg har sett (der en dedikasjon er påført med sirlig håndskrift: «Til Pater A. J. Lutz O.P. med de venligste Hilsner fra HDT. Kiærulff») er nå engang sort (eller «very, very, very very dark blue»), preget med det samme dominikanske merke som vi ser på tittelbladet. En vakker liten bok!
Angelus om aftenen
Fra Angelico: Bebudelsen
De fleste katolikker kjenner til at Angelus bes klokken 6 morgen, 12 middag og 6 aften – da kirkeklokkene skulle ringe til bønn. Eventuelt kan man legge inn en egnet ringetone på mobiltelefonen og så la den kalle familien til bønn ved hjelp av vekkerklokkefunksjonen. Det har jeg selv gjort – dog bare klokken 6 aften! Det er vanlig å be Angelus knelende, bortsett fra søndager og lørdag aften (som allerede er søndag, liturgisk sett – døgnet ble jo i gamle dager regnet fra solnedgang til solnedgang, slik at vi lørdag aften ber første søndags vesper). På enkelte språk går Angelus derfor under navnet «knelebønnen».
I tilknytning til Angelus om aftenen er det tradisjon å be De profundis – altså salme 130 (129 i Vulgata) – med bønn for de avdøde. Jeg liker best den oversettelsen nonnene på Lunden bruker som avslutning på sitt kompletorium, og den lille andakt blir da som følger:
I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.
℟. Amen.℣. Herrens engel bragte Maria det glade budskap.
℟. Og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd.℣. Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
℟. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.℣. Se, jeg er Herrens tjenerinne.
℟. Det skje meg etter ditt ord.℣. Hill deg, Maria…
℟. Hellige Maria…℣. Og Ordet ble kjød.
℟. Og tok bolig iblant oss.℣. Hill deg, Maria…
℟. Hellige Maria…℣. Be for oss, Guds hellige mor.
℟. At vi må bli verdige til Kristi løfter.La oss be:
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Ved ham, Kristus, vår Herre.
℟. Amen.Fra det dype kaller jeg på deg, Herre: * Herre, hør min røst!
Vend ditt øre til meg, * og lytt til min inderlige bønn!
Hvis du vil telle våre misgjerninger, * Herre, hvem kan da bli stående?
Men fordi du har tilgivelse, * håper jeg på deg, Herre!
Ja, på Herren håper min sjel, * til hans ord står min lit.
Med større tillit venter jeg på Herren, * enn vekterne venter på morgengry.
For hos Herren finnes miskunn * og full forløsning,
og han skal kjøpe Israel fri * fra alle dets misgjerninger.
Ære være Faderen og Sønnen * og den hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid * og i all evighet. Amen.℣. Herre, gi dem den evige hvile!
℟. Og la det evige lys skinne for dem!Gud, alle troendes skaper og frelser: Gi dine tjenere forlatelse for alle deres synder, så de må oppnå den tilgivelse de alltid håpet på, ved vår oppriktige bønn, du som lever og råder i all evighet.
℟. Amen.℣. De hvile i fred.
℟. Amen.
Forresten – i påsketiden, det vil si fra påskedag til pinsedag – ber man ikke Angelus. Da synger vi Regina coeli istedenfor!
Legdominikaner 