Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for februar 2010

Søster Olave: Sigrid Undset T.O.P.

with one comment

Sigrid Undset med familie på Bjerkebæk, olsok 1928

Den uten tvil mest kjente norske tertiær, er Sigrid Undset (1882-1949). I likhet med de andre norske tertiærene på hennes tid, var hun konvertitt. Tordis Ørjasæter skriver i sin lesverdige biografi «Menneskenes hjerter : Sigrid Undset – en livshistorie» (Aschehoug, 1993):

Helena Nyblom svarte raskt og anbefalte henne å gå i lære hos en katolsk prest. Og Sigrid Undset begynte [i mai 1923] å ta undervisning: annenhver torsdag reiste hun med tog fra Lillehammer til Kristiania, overnattet i byen, møtte til messe fredag morgen og leste etterpå hos pastor Kjelstrup. Og så hjem igjen om ettermiddagen, fem timer hver vei.

De tok det grundig, både hun og pastoren. Selv om hun hadde lest den katolske katekismus flere ganger på egen hånd, gjennom gikk de den nå punkt for punkt […]

I mer enn ett år gikk Sigrid Undset i lære. I mai flyttet pastor Kjelstrup til Hamar for å bli sogneprest ved det nye St. Torfinns kapell. Da slapp hun å reise til Kristiania. Kristi Himmelfartsdag [1924] ble kapellet innviet. […]

Ventetiden på å bli tatt opp i Kirken ble lengre enn hun hadde regnet med. Det skyldtes ekteskapet med Anders Svarstad, som var skilt da han giftet seg med henne, og hans første kone levde ennå. Da var ikke Sigrid Undsets og Svarstads ekteskap lovformelig etter katolsk syn, så hun måtte skilles fra ham før hun kunne tas opp i Kirken. […]

Endelig fikk hun tatt ut separasjon. Da skrev sogneprest Kjelstrup til biskopen og ba om at hun måtte få slippe å vente helt til skilsmissen var i orden, siden hun nå hadde tatt de innledende og avgjørende skritt hen mot å innrette sine forhold etter Kirkens bud. Og om morgenen den 30. oktober 1924 fikk hun vite at biskopen hadde gitt tillatelse, og at opptagelsen måtte skje allerede to dager etterpå, Allehelgensdag, den 1. november. For sogneprest Kjelstrup skulle snart reise til Roma, og hun ønsket at han skulle være den som innlemmet henne i Kirken.

Den senere monsignore Karl Kjelstrup (1874-1946) var forøvrig selv konvertitt – og dominikansk tertiær.

Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896. [1]

Pater Hallvard Rieber-Mohn O.P. (1922-1982) utga helt på slutten av sitt liv boken «Sten på sten : fem blikk på Sigrid Undset» (Aschehoug, 1982) der han skriver innsiktsfullt om hennes konversjon (her kun et utdrag fra bokens tittel-essay som jeg vil anbefale å lese i sin helhet, selv om pateren setter av vel mye plass til den relativt uinteressante øvelse å distansere seg fra hennes Luther-kritikk):

I 1920-årenes norske opinion måtte hennes valg få en ensidig konfesjonell og individualistisk fortolkning som for henne selv var meget sær og forfeilet: En lutheraners overgang til katolisismen – et «frafall», en apostasi. Men ut over sin miljø- og sedvane-bestemte barnedåp og konfirmasjon i den norske statskirke hadde Sigrid Undset aldri vært noen luthersk kristen – eller bevisst kristen overhodet. «Vår Herre henter meg inn fra utmarken,» skriver hun i en sjelden personlig betroelse – hun visste seg villfaren og kom direkte fra vantroen. Hennes kirkevalg var ingen «overgang». Det var en inngang.

Den 7. mars 1927, på festen for den hellige Thomas Aquinas (etter gammel kalender) mottok hun skapularet og ble tatt opp som novise i St. Dominikus’ Tredje-orden, i det Oslo-kapittel som var blitt opprettet året før. Hun tok ordensnavnet «Olave», som hun siden brukte som alias da hun sendte brev fra USA til Sverige under krigen. Etter opptagelsen samlet tertiærene seg i biblioteket, står det å lese i klosterkrøniken.

Ett år senere, 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter Tredje-ordenens regel i hele sitt liv.

Det er pussig å lese at Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard i sine biografier omtaler Sigrid Undset som «tertiærnonne». Å ville bestrebe seg på å leve et så godt kristenliv som mulig, og gi sitt æresord på det, er ikke noe som er forbeholdt nonner. Mange biografer har naturlig nok undret seg over denne tilsynelatende så eksotiske siden av Sigrid Undsets liv, men har ikke oppdaget det åpenbare – hennes omsorg og innsats for familien, polemikk i forsvar for sannhet og fornuft, og for eksempel hjelp til vanskeligstilte i Hamar.  Skal man besjele en by [2], trenger man saktens de daglige bønnestunder – det være seg tidebønner eller rosenkrans. Og en smule nåde.

Noen måneder etter at hun hadde avlagt sine løfter, mottok hun Nobelprisen i Litteratur for 1928. Slik ble hun den første av tre dominikaner-tertiærer som har fått Nobelprisen såvidt jeg kjenner til; de andre er Carlos Saavedra Lamas (fredsprisen, 1936) og Bernardo Alberto Houssay (medisin, 1947).

Nobelpris-pengene ga hun bort: 80.000 kroner til et legat som skulle gjøre det mulig å beholde «litet eller ikke utviklingsdyktige barn» hjemme (slik hun selv gjorde; hun hadde ikke hjerte til å plassere sin datter Mosse på institusjon), 15.000 til forfatternes understøttelsesfond, og 60.000 «til ophold ved katolske skoler for barn av ubemidlede katolske hjem i Norge».

I 1929 mottok Sigrid Undset den pavelige utmerkelsen Pro Ecclesia et Pontifice.

[1] Sr. Else-Britt Nilsen OP: Nonner i storm og stille, s. 166

[2] Å besjele en by / av Karin Sveen. – I: Morgenbladet 1. juni 2007.

[Oppdatert med ny informasjon 3. februar 2013]

Written by Jordanus

27.02.2010 at 20:50

Ordensregelen av 1987 – om ordenslivet

leave a comment »

Ordensregelens annen del gir i §§ 8-13 en kortfattet beskrivelse av hva legdominikanere – i fellesskap og individuelt – legger vekt på i sitt kristenliv, og § 14 (som vil følge i et eget innlegg) omhandler løfteavleggelsen.

II. Fraternitetenes liv

(Fraternitetenes liv)

8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Dette fellesskap gir seg uttrykk i gjensidig barmhjertighet og forståelse mellom medlemmene, særlig overfor dem som er fattige og syke, og i bønn for de avdøde, slik at de alle har ett hjerte og ett sinn (Apostlenes gjerninger 4,32).

9. De tilstreber helhjertet å samarbeide i det apostolat som Ordenen utfører. Legdominikanerne deltar aktivt i Kirkens liv, alltid rede til å samarbeide med andre apostoliske grupper.

10. For å vokse i oppfyllelsen av sitt kall, som forener det kontemplative liv med det apostoliske, søker legdominikanerne først og fremst til følgende kilder:

a. Å lytte til Guds Ord og å lese Skriften, særlig Det Nye Testamente.

b. Delta aktivt i de liturgiske feiringer og, om mulig, i det daglige eukaristiske offer.

c. Hyppig benytte seg av forsoningens sakrament.

d. Be tidebønnene i forening med hele den dominikanske familie, såvel som privat bønn slik som meditasjon og rosenkrans.

e. Søke hjertets omvendelse ved bot i Evangeliets ånd.

f. Studere åpenbaringen inngående og søke et reflektert forhold til samtidens problemer i lys av troen.

g. Være hengiven overfor Jomfru Maria, slik det er skikk i Ordenen, likeså overfor vår far den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sina.

h. Regelmessige sammenkomster i åndelig fellesskap.

(Utdannelse)

11. Målet for en dominikansk utdannelse er å føre mennesker frem til et voksent forhold til troen, slik at de kan ta imot Guds Orde, feire det og forkynne det.

Hver provins skal i den hensikt etablere et program for:

a. stegvis utdannelse av nye medlemmer;

b. videreutdannelse av alle, også isolerte medlemmer som ikke deltar på møter.

12. En dominikaner må være forberedt til å forkynne Guds Ord. Forkynnelse er å utøve den døptes profetiske oppgave, styrket av fermingens sakrament.

I dagens verden innebærer dette særlig å forsvare menneskets, livets og familiens verdighet. Å arbeide for kristen enhet og komme i dialog med ikke-kristne og ikke-troende er også en del av det dominikanske kall.

13. De viktigste kilder til den dominikanske utdannelse er:

a. Guds Ord og teologisk refleksjon.

b. Liturgisk bønn.

c. Ordenens historie og tradisjon.

d. Nyere dokumenter fra Kirken og Ordenen.

e. Forståelse av og kunnskap om tegn i tiden.

Written by Jordanus

19.02.2010 at 20:46

Ordensregelen av 1987 – visjon

leave a comment »

Legdominikanernes gjeldende regel ble vedtatt på den internasjonale kongress for legdominikanere i Montréal i 1985, og godkjent (med mindre endringer) av Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Selskaper for apostolisk liv den 15. januar 1987. Det følgende er en uoffisiell oversettelse til norsk. Originalteksten med offisiell engelsk oversettelse har jeg gjort tilgjengelig blant mine dokumenter.

Regelen har tre hovedavdelinger:

  1. Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk
  2. Fraternitetsliv
  3. Struktur og styringssett

Dertil kommer to viktige erklæringer, uten hvilke Regelen faktisk er ufullstendig:

  1. Ordensmagisterens generelle erklæringer av 1987
  2. Ordensmagisterens generelle erklæringer av 2007

Her skal jeg ta for meg de den første, grunnleggende del. De øvrige delene vil følge i senere innlegg.

Man kan spørre seg hvorfor man her finner betegnelsen dominikanske legfolk og ikke legdominikanere? Det er fordi Den dominikanske familie også omfatter legfolk som ikke tilhører fraterniteter, som ikke avlegger løfter. Det var visstnok meningen at disse grunnleggende konstitusjoner skulle kunne vært felles for forskjellige kategorier legfolk som er knyttet til Ordenen, men det synes ikke å ha blitt noe av.

I. Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk

(Legfolket i Kirken)

1. Blant Kristi disipler har de kvinner og menn som lever i verden, gjennom sin dåp og sin ferming del i Vår Herres Jesu Kristi kongelige, prestelige og profetiske sendelse. Deres kall består i å gjøre Kristus nærværende i menneskenes hjerter, slik at det evige budskap om frelse kan bli kjent og tatt imot av alle mennesker (Apostolicam Actuositatem, §3).

(Dominikanske legfolk)

2. Noen blant dem er blitt drevet av Den Hellige Ånd til å leve etter den hellige Dominikus’ ånd og karisma. De er tilsluttet Ordenen ved et særlig engasjement i henhold til egne statutter.

(Den dominikanske familie)

3. De samles i fellesskap og utgjør, sammen med Ordenenes øvrige grener, en eneste familie (LCO, §141).

(Dominikanske legfolks særpreg)

4. De kjennetegnes ved en egen spiritualitet og ved sitt liv i tjeneste for Gud og nesten i Kirken. Som medlemmer av Ordenen har de del i dens apostoliske sendelse ved bønn, studier og forkynnelse utfra deres betingelser som legfolk.

(Den apostoliske sendelse)

5. Etter den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sienas eksempel, og etter forbilde i de forgjengere som har satt sitt preg på Ordenen og på Kirken, skal de vitne om sin tro, være lydhøre overfor tidens behov og vie seg til sannhetens tjeneste, styrket av det brodelige fellesskap.

6. De er lydhøre overfor det som Kirken til enhver tid særlig legger vekt på i sitt apostolat, og er særlig på vakt overfor alle former for lidelse, i forsvar for frihet, rettferdighet og fred.

7. Besjelet av Ordenens karisma, vet de at apostolisk virksomhet springer ut av kontemplasjon og bønn.

Written by Jordanus

16.02.2010 at 21:39