Legdominikaner

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det nest siste leddet i paragrafen er populært blitt kalt «jesuittparagrafen». Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn en endringsforslag til grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen, De oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.

Ullmann hadde foreslått å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener. Hans partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst sørget likevel for å beholde forbudet mot jesuittene. Hans Andersen fra Høyre fremmet et forslag om å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener, og i tillegg innføre full religionsfrihet. Et tredje forslag fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug gikk ut på å beholde både jesuitt- og munkeordensforbudet, og i tillegg forby frimurerordener.

Resultatet ble at forbudet mot katolske munkeordener ble fjernet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk 63 mot 43 stemmer, men manglet det kvalifiserte flertallet på 2/3. Endringen fant sted gjennom grunnlovsbestemmelse av 3. august 1897. [1]

Nå kunne de fryktede «munkeordener» igjen etablere seg i Norge, og dominikanere begynte å komme til landet – i første omgang for å preke retretter for prestene. Hva var det grunnlovsfedrene ville unngå? At papistene med sin veltalenhet og sunne fornuft ville forvirre godtroende folk og gjøre dem «Catholsk i Hovedet»…

Monsignor Karl Kjelstrup, dominikansk tertiær og veltalende nok, skrev følgende sang ca. 1934 [2] — antagelig til bruk i Ynglingeforeningen. Den synges til samme melodi som Norges Skaal (For Norge, Kjæmpers Fødeland) og Smaaguttenes Nationalsang (Vi ere en Nation vi med):

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang, vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon vårt løsen er
som bringer målet mere nær:
Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.

Norvegia Catholica, vår fortids stamme kaller:
Sankt Olav, Hallvard, Sunniva
på Norges nutid kaller,
og Eystein, Torfinn minner om
å verge Norges helligdom:
Norvegia Catholica på Norges nutid kaller.

Norvegia Catholica, du stod med løftet pande.
Da du ble sviktet av ditt folk,
slo trældom ring om landet.
se dagen gryr, i fylking sterk
vi sikre må vårt frihetsverk:
Norvegia Catholica skal stå med løftet pande.

Norvegia Catholica av heltemot er rundet
når du blir det du engang var,
først da er frihet vunnet.
Til kamp for kirke, land og hjem,
med mot og styrke vi går frem:
Norvegia Catholica, først da er frihet vunnet.

Norvegia Catholica, det skal vårt banner være,
og under det vi seire må
for Norges fremtids ære.
Vårt fedreland vi hilser dig,
vi verge skal din frihetsvei:
Norvegia Catholica blir Norges fremtids ære.

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon oss fører frem,
til frihet for vårt land og hjem:
Norvegia Catholica, vi vil, vi kan, vi evner.

Hans medsammensvorne i den gode strid, Sigrid Undset, ble engang spurt om hun trodde at Norge om 500 år ville ha blitt katolsk igjen. Nei, svarte hun — men jeg tror at det vi da har av kristendom, vil være katolsk. [3]

Dog, som Msgr. Kjelstrup skrev: Er veien lang, vi frem skal nå  — hvis vi gjør alt vi evner.

[1] Wikipedia om Norges grunnlov § 2

[2] En kortere versjon med tre vers finnes her: Norvegia Catholica i Liturgisk ressursbank.

[3] Lars Roar Langslet, Uhistoriske sluttord. I: Den katolske kirke i Norge, 1993, s. 443.