Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘Om tidebønnene’ Category

Resept for helliggjørelse utskrevet til Anton Taxt

with 9 comments

For noen år siden skrev jeg at jeg hadde fått de franske tertiærers håndbok anno 1934 til jul, som blant annet inneholdt Maria-tidebønnene etter dominikansk ritus. Det jeg ikke la merke til da, var at det i boken var stukket inn mange fromme kort, slik det gjerne er med bønnebøker. Og en sammenbrettet lapp, noe som viste seg å være en «grønn resept» på daglig bønn!

Observans ca. anno 1939

På baksiden av et lite kort som også er stukket inn i boken, et fromt bilde av Notre-Dame du Très Saint Rosaire, står det skrevet med samme håndskrift som resepten:

Velsignet Julefest
i takknemlighet
Dominikanerne

til Anton
Oslo Julen 1939

Var så Anton Taxt (1922-2009) tertiær? Nei, intet som tyder på det – ingen nedtegnelser om eventuell ikledning og løfteavleggelse.

Han tjente messen trofast i St. Dominikus kirke fra 1935, og lot brødrene forstå at han tenkte å bli dominikaner som dem. I november 1941 hadde han til brødrenes skuffelse oppgitt den tanken, visstnok etter påtrykk fra biskop Mangers – som var av den mening at det ikke var meget behov for norske dominikanere, da Ordenen var sterk nok til å sende dyktige franske prester til Norge.

Etter krigen reiste Anton Taxt så til Roma, der han studerte ved Urbania for å bli sekularprest. Han ble presteviet i St. Olav 29. juli 1950 – forøvrig sammen med pater Thoralf Norheim OP.

11. november 1954 mottok han drakten som novise (ordensnavn p. Antonin) hos dominikanerne i St. Jacques (Paris) sammen  med Ellert Dahl (ordensnavn f. Thomas More). Trådte ut igjen tre måneder senere (brødrene i Neuberggaten noterte i sin krønike 12. februar 1955 at han hadde forlatt novisiatet), og forble sekularprest.

Nå, siden han var interessert i å begynne et liv i daglig omvendelse og bønn, var det ikke unaturlig at han ble gitt den samme resept som tertiærene – iallfall en lignende resept, kanskje en litt forkortet eller skreddersydd versjon. Observansen utdyper det som gjaldt (og gjelder) for alle katolske legfolk, slik sogneprest Karl Kjelstrup skrev i det Nytestament han gav til Ingri Suleng (1899-1987) «til minde om den største dag i livet, da naadens høisommer tok sin begyndelse, Kristiania, 18. mars 1923».

Den katolske kristens gyldne leveregel:

Ingen dag uten bøn.
Ingen søndag uten messe.
Ingen maaned uten skriftemaal og kommunion.

Av tidebønner ser vi morgenbønn (prim, før arbeidet, kl. 6 om morgenen) og aftenbønn (kompletorium, før man legger seg). Håndboken, beregnet på tertiærer, inneholder ikke det breviar som prestene ba, men De små tidebønner, Maria-offisiet. Den dominikanske tredje-ordens Regel av 1923 foreskrev ellers at tertiærene normalt skulle be alle tidebønnene, men man kunne slippe med mindre – man har jo en livssituasjon å ta hensyn til.

Den franske tertiær-håndboken gjengir offisiet med parallell latinsk og fransk tekst. Siden 1903 var det tillatt med privat resitasjon av offisiet på folkespråket (i desember 1906 ble det presisert at «privat» også omfattet grupper i lukket selskap), mens offentlig bønn stadig måtte være på latin – hvis man ville få den til bønnen bevilgede avlat. Og det ville man jo: det er mange som tror at avlat er frykt for egen straffedom, men for de fromme tertiærer dreier det seg i virkeligheten om barmhjertighetsgjerninger for sjelene i skjærsilden!

Resepten foreskriver videre:

  • Et kvarter meditasjon (Kristi efterfølgelse)
  • To timer taushet – pr dag
  • Rosenkrans

Hver dag også:

Videre (uklart om det er hver dag):

  • Lesning fra P. Riesterers vita om St. Olav

Og til slutt følgende for spesielle ukedager:

  • Korsveiandakt hver fredag
  • Lauretanske litani hver lørdag
  • Te Deum hver søndag

Bot – gode gjerninger og forsakelse – er også nødvendige elementer i det kristne liv; for unge Anton ble foreskrevet følgende:

  • Offer i de andres tjeneste
  • Offer ved bordet

Written by Jordanus

14.08.2013 at 20:46

Katekismen om å be tidebønner

leave a comment »

durer-hender

1174. Kristi mysterium, Hans menneskevordelse og Hans påske, som vi feirer i eukaristien, særlig i søndagens eukaristi, gjennomsyrer og forvandler hver dag og time ved at tidebønnene feires, «det guddommelige officium». I trofasthet mot apostelens anbefaling om å «be stadig» (1 Tess 5, 17; Ef 6, 18), er tidebønnen «slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris». Den er «Kirkens offentlige bønn» hvor de troende (klerus, ordensfolk og legfolk) utøver de døptes kongelige prestedømme. Tidebønnene, når de feires «i den form» Kirken har «godkjent», «er da i sannhet brudens røst som taler med sin brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt legeme bærer frem sin bønn til Faderen».

1175. Tidebønnene er ment å bli hele Gudsfolkets bønn. I dem «fortsetter» Kristus selv «å utøve sitt yppersteprestelige embede gjennom Kirken». Alle tar del, alt etter sin plass i Kirken og etter livsvilkår: prestene, fordi de er viet den pastorale tjeneste, og fordi de er kalt til å være ivrige i bønnen og i Ordets tjeneste; ordensfolk, i kraft av den nådegave til vigslet liv som de har fått; alle troende etter mulighet: «De som er hyrder for sjelene, skal se til at de viktigste tidebønner, i særdeleshet vesper, blir feiret i fellesskap i kirken på søndager og større festdager. Det anbefales likeledes også legfolk å be det hellige officium, enten sammen med prester, eller når de er samlet seg imellom, eller også alene».

1176. For å feire tidebønnene kreves det ikke bare at stemmen er i samklang med sinnet i bønn, men også å «skaffe seg bedre kunnskap om liturgien og Bibelen, i særdeleshet salmene».

1177. Hymnene og litaniene i tidebønnene setter salmenes bønn inn i Kirkens tid og uttrykker symbolikken i tiden på dagen, den liturgiske tid eller den fest som feires. Dessuten utdyper lesningen av Guds Ord ved hver tidebønn (med påfølgende responsorier eller troparier), og, ved noen av tidebønnene, lesningene fra fedrene og fra åndelige læremestre, meningen med det mysterium som feires, gir dypere innsikt i salmene og forbereder til stille bønn. Lectio divina, hvor Guds Ord leses og mediteres over for så å munne ut i bønn, har på denne måten sine røtter i den liturgiske feiring.

1178. Tidebønnene er som en forlengelse av eukaristifeiringen. De utelukker ikke Gudsfolkets ulike andaktsformer, særlig tilbedelsen og dyrkelsen av det hellige sakrament. Disse andaktsformene utfyller tidebønnene.

Written by Jordanus

09.03.2013 at 18:00

Tidebønnene – hvorfor og hvordan?

with 5 comments

I vår Regel – som kan sies å være et treningsprogram for å skjerpe oss som kristne (jfr. tredje-ordeners «formålsparagraf» i Kirkeretten, CIC 303) – fremgår det av § 10:

[En av de] viktigste kildene som legdominikanerne øser kraft av for å  vokse i sitt kall, som på samme tid og uten noe skille er både kontemplativt og apostolisk, er […] å be tidebønnene i forening med hele den dominikanske familie og be alene i form av meditasjon og rosenkransbønn.

Bønn i form av sang, resitasjon eller stille lesning fra Salmenes bok går tilbake til Ørkenfedrene og (ifølge St. Dominikus’ yndlingsforfatter, Cassianus) Den hellige apostel Markus. Tidebønnene, spesielt når de synges på latin med firkantnoter, er det mest typiske for firkantfolket klosterlivet. Men de har også vært en viktig del av katolsk fromhetsliv utenfor klostrene, noe mang en illuminert Book of Hours fra middelalderen vitner om (Sigrid Undset var forresten så heldig å eie en slik fra 1300- eller 1400-tallet, den ligger formodentlig i hvelvet hos Universitetsbiblioteket i Trondhjem på Kalvskinnet – der den iallfall ble lagt etter at jeg oppdaget den blant trykte bøker i Libri Rari-samlingen).

I klosterlivet – og i en legdominikanerfraternitet – er tidebønnene, også kalt breviaret, en del av grunnopplæringen, om man ikke kjenner dem fra før. Siden jeg har fått flere spørsmål fra folk utenfor ordenslivet om hvordan man egentlig skal gå frem for å be tidebønner, er det kanskje nyttig med en liten bruksanvisning? Idet vi (nesten) kan la forskjellige varianter og deres historiske utvikling ligge (det romerske vs. det dominikanske breviar, endringene i 1911 og 1970, det store breviaret vs. Maria-offisiet eller «de små tidebønner») og går rett på den utgave av tidebønnene som kan bestilles fra St. Olav Forlag (i mange bind, etter fire decennier er oversettelsen ennå ikke komplett – lesninger til matutin er under utgivelse, og hymnene mangler).

Breviaret definerer følgende tidebønner:

  • Lesningsgudstjeneste (også kalt Matutin, kan leses kvelden før, midt på natten, tidlig om morgenen eller når som helst på dagen)
  • Laudes (morgenbønn, gjerne kl. 6 eller 7) og Vesper (kl. 17 eller senere, gjerne ved solnedgang)
  • De små timene – Ters (kl. 9), Sekst (kl. 12) og Non (kl. 15)
  • Kompletorium (aftenbønn – tradisjonelt den mest populære tidebønn, iallfall blant dominikanerne)

I gamle dager var det en liten tidebønn til, nemlig Prim (kl. 6) men den er avskaffet – med mindre man ber breviaret etter ordningen som gjaldt i 1962, det være seg det romerske eller dominikanske offisiet.

Laudes og Vesper regnes nå for å være de viktigste tidebønnene. Bortsett fra Kompletorium følger alle tidebønnene en fire-ukers rytme, slik at vi har f.eks. «Mandag uke I» og «Fredag uke IV» i henhold til Liturgisk kalender for året (ja, det ER en aldri så liten utfordring å finne ut hvor man er iblant, og så kommer jo spesielle festdager og bryter rytmen innimellom). Søndager begynner allerede lørdag kveld med 1. Vesper og uken går frem til Non på lørdag – siden lørdagens Vesper altså blir definert som søndag (etter tradisjonell tidsregning går jo døgnet fra solnedgang til solnedgang, ikke fra midnatt til midnatt – noe vi erfarer på Julaften ved at kirkeklokkene ringer julen, dvs. Juledag, inn kl. 17 Julaften).

La oss nå gå gjennom Vesper for mandag uke II i påsketiden (bind III i de norske tidebønnene, s. 207). De fleste legfolk vil gjøre dette alene, kanskje på T-banen. Det er da ikke så aktuelt med resitasjon og vekselsang, og man kan heller ikke gjøre noen gymnastiske monastiske øvelser underveis.

1. Innledning

Gud, kom meg til hjelp. / Herre, være snar til frelse.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd. / Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen. Halleluja!

2. Hymne

(Siden de orginale hymnene på latin ikke er oversatt ennå, pleier man gjerne å velge en egnet sang fra salmeboken «Lov Herren»; selv pleier jeg ganske enkelt å droppe den)

3. Davidssalmer

(Nå følger tre salmer, denne kvelden er det salme 116, salme 121 og noe fra Johannes’ Åpenbaring (som fungerer som salme her). Hver salme innledes med en antifon og avsluttes med en doksologi (som sjelden eller aldri trykkes på slutten av salmen) og en gjentagelse av antifonen. Her antyder jeg den første:)

(Antifon) Fra dødsriket, Herre, frelste du min sjel. Halleluja!

(Salme 116) Jeg elsker Herren, for han hører min røst, * mitt hjertes bønn.
Han vendte sitt øre til meg, * alle mine dager vil jeg påkalle ham.
(…)
Jeg skal vandre for Herrens åsyn * i de levendes land.

(Doksologi) Ære være Faderen og Sønnen * og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid * og i all evighet. Amen.

(Antifon gjentas) Fra dødsriket, Herre, frelste du min sjel. Halleluja!

 4. Lesning

Enda han var sønn, lærte Jesus Kristus lydighet ved det han led; så, da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham; og nå hilses han av Gud som yppersteprest ifølge Melkisedeks orden.

5. Responsorium

Disiplene ble inderlig glade * Halleluja, Halleluja!
Da de så Herren / Halleluja, Halleluja!
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd.
Disiplene ble inderlig glade * Halleluja, Halleluja!

6. Magnificat

(Teksten er bare lagt inn for søndags vesper, men finnes også på et av de tre laminerte innleggsark som følger med boken)

(Antifon) Han beseiret helvetes makt ved døden på korset, og åpenbarte sin allmakt ved å oppstå på den tredje dag. Halleluja!

Min sjel opphøyer Herren, * min ånd fryder seg i Gud, min frelser
Han som har sett til sin ringe tjenerinne * For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
(…)
Slik han hadde lovet våre fedre: * Abraham og hans ætt til evig tid.

(Doksologi) Ære være Faderen og Sønnen * og den Hellige Ånd.
Som det var i opphavet, så nå og alltid * og i all evighet. Amen.

(Antifon) Han beseiret helvetes makt ved døden på korset, og åpenbarte sin allmakt ved å oppstå på den tredje dag. Halleluja!

7. Forbønner

(Ad libitum – her kan man legge inn sin egne intensjoner etter de som er oppført i boken; det er alltid noe eller noen man ønsker å be for)

8. Fadervår

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.

9. Bønn

Barmhjertige Gud, for vår skyld lot du din Sønn lide korsets død, så fiendens makt ble drevet bort. La oss, dine tjenere, nå frem til oppstandelsens herlighet.

Ved ham, vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

(Denne avslutningen står i kapitlet «Tidebønnens gang» på s. 35 – tre varianter som man raskt lærer utenat)

10. Velsignelsen

(Varianter står under «Tidebønnens gang», s. 36 eller 39)

Herren velsigne oss, bevare oss fra alt ondt, styrke og befeste oss i alt godt, og føre oss til det evige liv. Amen.

Written by Jordanus

14.04.2012 at 22:24

Publisert i Om tidebønnene