Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘Kall’ Category

Pater Béchaux og St. Dominikus’ Tredje Orden

leave a comment »

Om pater Henri-Dominique Béchaux, O.P. (1882-1965) skrev biskop Bernt Eidsvig følgende [1]:

Istedenfor å legge ned, bestemte den franske provins å satse på Norge, og sendte to av sine dyktigste unge patre, Henri-Dominique Béchaux i 1924 og Marie-Gabriel Vanneufville i 1925. Béchaux var en berømt predikant i Frankrike, og også i Oslo kom mange for å høre hans franske prekener. Han slet imidlertid for meget med sproget til å kunne gjøre like sterkt inntrykk med sin forkynnelse på norsk.

H.-D. Béchaux O.P.

H.-D. Béchaux, O.P.

På katolsk.no finnes følgende biografiske opplysninger:

Født i Lille i Frankrike i 1882. Studerte jus i Lille, Bonn og Paris, ble advokat i Paris. Så doktorat i sosialøkonomi (med et arbeid om det irske agrarspørsmål ved begynnelsen av det 19. århundsre). Trådte inn i dominikanerordenen i 1905. Presteviet den 24. juli 1910. Studier i Roma 1910-1913. Sjelesørger i Øst-Frankrike. Sanitetssoldat, så feltprest under verdenskrigen, inntil han ble hardt såret i 1918. I dominikanernes kloster i Nancy 1918-1924.

Det berettes at han ikke akkurat forlot sitt kjære Frankrike med lett hjerte:

Om sommeren ble pater Béchaux sendt til Norge, også fra Nancy. Til tross for bange anelser og endel tårer før avreisen, ble han i Oslo inntil 1938.

Etter 13 år som superior for dominikanerne i Oslo, tjente pater Béchaux sitt siste år i Norge som sogneprest i Hamar før han forlot oss av helsemessige grunner i 1938. Han ble deretter nærmest glemt, og har nok ikke fått den anerkjennelse for sin innsats i Norge som han egentlig fortjener. Blant annet gjorde han sitt for at Katarinahjemmet ble en realitet:

Etter at dominikanerbrødrene etablerte seg i Norge og Neuberggaten i 1921, vokste det frem et ønske om også apostoliske dominikanerinner i Norge. Man hadde lenge i det katolske Norge ønsket seg en katolsk institusjon for unge piker, uansett tro – hjemløse eller studenter. Et slikt apostolat ville også kunne være med på å bygge ned fordommer mot Den katolske kirke.

Da dominikanerinnene i Chatillon utenfor Paris vedtok å stenge et kloster i Belgia, vendte generalpriorinne Mère Dominique Marie Frémont blikket mot Norge. Oslo som universitetsby tiltrakk henne, og hun ville gjerne se sine søstre tilknyttet høyere læreinstitusjoner. Derved lanserte Dominique Marie forslaget om en grunnleggelse i brev til pater Béchaux, prior i Oslo, og skrev blant annet: «For å starte opp i et land hvor vi ikke kan språket, mener jeg det vil være bra å begynne med et pensjonat hvor vi kan ta imot unge piker.» Både prioren og de to medbrødrene samstemte. Også biskop Smit støttet forslaget, under den forutsetning at søstrene selv dekket etableringen.

Et styre opprettet av p. Bechaux, med ham selv som formann og Sigrid Undset som et av medlemmene, besørget all formell kontakt med myndigheter, og brødrene påtok seg eiendomsjakten. Det var banksjef Nils Parmann som fant eiendommen på tre mål i Gjørstadgaten på Majorstuen. Styret hadde oppkalt det nye hjem og kloster etter både Katarina av Siena og Katarina av Sverige, den hellige Birgittas datter.

Sitt siste år i Norge tilbragte han som nevnt som sogneprest i Hamar, men allerede før den tid feiret han messe i Lillehammer (som vel lå innenfor hans sognegrenser) hos Sigrid Undset T.O.P. Sigrun Slapgard skriver [2]:

I peisestuen hadde hun fått spesiallaget et alter, tolv bedestoler var sendt fra Paris, og i kleven hadde hun alt utstyret til katolsk messe i en italiensk renessansekiste. Siden dette var det eneste stedet en kunne komme sammen til katolsk messe på Lillehammer, inviterte hun ofte til kombinert messe og frokost. Da hadde pater Bechaux eller pater Lutz gjerne kommet dagen før og overnattet i det huset som opprinnelig var tiltenkt Svarstad, men som nå bare gikk under navnet Prestehuset.

Fra 1931 til han forlot Norge 9. juli 1938 var pater Béchaux provinsialvikar for dominikanerne i Norge og Sverige (vic. prov. in Norvegia et Svecia). I den egenskap var det han som måtte gi Grevindens lille blå sin imprimi potest før trykking. Det var kanskje derfor han også tok på seg å skrive dens norske forord – ellers hadde jeg kanskje forventet at pater Lutz hadde fått den oppgaven, som bare to år før (1936) hadde fått utarbeidet den norske håndbok fra hvilken jeg allerede har sitert et annet forord?

Tredje-Ordenen er en form for ordensliv, og dens ånd er en ordensånd, og tertiærene må så vidt mulig leve som ordensfolk i verden. St. Dominikus’ Tredje-Orden er en gren av St. Dominikus’ Orden. Ordenens konstitusjoner, sier det uttrykkelig: »St. Dominikus’ Orden består av tre forskjellige grupper, brødre, søstre og tertiærer, både menn og kvinner; deres felles og eneste overhode er Predikebrødreordenens general, under Pavens autoritet« (art. 8).

Men hvad er Predikebrødreordenen?

»Navnet blev gitt Ordenen av pave Innocent III og anerkjent av pave Honorius III som uttalte den profeti at St. Dominikus’ sønner skulde bli troens stridsmenn og verdens sanne lys. – Predikebrødreordenen er særlig blitt innstiftet for å forkynne Guds ord og frelse sjelene. – Predikebrødrene streber efter å frelse sjelene ved å preke på forskjellige måter, men de må alle preke av betraktningens overflod og fylde, efter St. Dominikus’ forbillede, han som bare talte med Gud eller om Gud«. Alt dette er tatt fra Ordenens konstitusjoner (art. 1 og 3).

Tredje-Ordenens mål er altså å hjelpe tertiærene til uavlatelig både å betrakte selv og gi andre frukten av sin betraktning efter St. Dominikus’ forbillede.

En tertiær må være en annen St. Dominikus. Det lys han mottar i bønnen, må han gi til andre, og den vesentlige betingelse for selv å motta lys og kunne gi andre lys, det er å være blandt de rene av hjertet som ser Gud følger Lammet hvor hen det går. Tertiærene forkynner Guds Ord fremfor alt ved sitt eksemplariske liv: de er verdens lys, lyset stråler frem fra dem, menneskene ser deres gode gjerninger og priser Faderen som er i himmelen.

Den hellige Katarina fra Siena og den salige Grignion de Montfort regnes blandt de ivrigste apostler som Kirken nogensinde har eiet: de var begge tertiærer i St. Dominikus’ Orden.

Måtte alle våre brødre og søstre i Norge og Danmark og i hele Norden til bunds være St. Dominikus’ barn og efterlignere til sitt fedrelands vel og Kirkens ære!

Hamar.
Maria renselsesfest, 2 februar 1938.

fr. H. D. Béchaux, O.P.

Kildehenvisninger:
[1] Den katolske kirke i Norge : fra kristningen til idag. – Oslo : Aschehoug, 1993. Sitatet er hentet fra s. 294.
[2] Dikterdronningen / Sigrun Slapgard. – Oslo : Gyldendal, 2007. Sitatet er hentet fra s. 336.

Written by Jordanus

03.01.2010 at 16:48

Pius XIIs siste tale til dominikanertertiærene

with one comment

Pave Pius XII

Den ærverdige pave Pius XII (1876-1958)

I 1960 utarbeidet tertiærene i København et nytt hefte om og for St. Dominikus Tredje Orden. Da lot man like godt den nylig avdøde pave få første ord:

Pius XIIs sidste tale til dominikanertertiarerne

Castel Gandolfo – 29. august 1958

(En tale holdt på fransk, til Dominikanernes Tredje Ordens 2. Internationale Kongres i Rom august 1958)

… Kirken venter av Dem, at De skal arbejde lige så effektivt med i dag, som den hellige Dominikus gjorde i hine vanskelige tider, da man kæmpede mot katarernes og valdensernes vranglærer. Hans første prediken i Narbonaise var en tilbagevenden til et evangelisk liv i frivillig fattigdom og ydmyghed, og han illustrerede sine ord med sit eksempel ved at leve et liv, der var præget af tålmodighed og kærlig mildhed, og ved instinktivt at tage afstand fra anvendelsen af magtmidler.

De lever i en tid, som er vidne til teknikkens triumf og dens storslåede resultater, en tid, der er præget af mægtige politiske og sociale organisationer, og en tid, hvor de økonomiske forhold med deres uimodståelige svingninger har en afgørende indflytelse på tilværelsen. Uden at lade sig rokke i sin indre ro og med en altid levende bevidsthed om menneskenes åndelige svagheder, som hele dette ydre apparat har svært ved at dække over, tilskynder Kirken sine troende til at styrke deres indre liv ved at acceptere dets strenge, men uomgængelige vilkår.

Eftersom De tilhører en Tredje Orden, har De allerede nu de midler inden for Deres rækkevidde, som kan føre til den fordybelse af Deres kristne liv, som er mere nødvendig end nogen sinde i en verden, der sønderslides af sine egne påfund, og vor opmærksomhed retter sig mod Dem som en udvalgt gruppe lægfolk, der er særlig egnet til at ofre sig for at tjene de vigtigste mål inden for vor tids apostolat.

Kirken formaner Dem til at gå frem i indre kundskab om Gud og hans værk og til at søge at give denne kundskab udtryk på en stadig mere fuldkommen og værdig måde og til stadig at stræbe efter at nå den åndelige modenhed, som er en frugt af den.

… Vi håber inderligt, at mange unge mænd og kvinder, som ikke har kald til ordenslivet, men som alligevel ønsker at leve et mere fuldkomment liv, hvor de helt kan give sig selv, må søge ind i Tredje Ordens rækker. I Tredje Orden vil de, støttet af en regel, der er godkendt af Kirken, og ledet af erfarne åndelige vejledere, få en skoling, som vil hjælpe Dem til at komme Gud nærmere, og som vil bære hellighedens frugter i dem, som den har gjort det i så mange andre. Hvilken energireserve for Katolsk Aktion er ikke en livskraftig Tredje Orden, der består af unge af begge køn og af modne mænd og kvinder, som har erhvervet sig erfaringer og myndighed i deres livsstilling eller gennem udøvelsen af offentlige hverv! Deres indflydelse for det godes sag kan da veje tungt og bidrage meget til Guds riges fremgang i verden af i dag. …

Den fullstendige tekst på fransk (og en engelsk oversettelse) har jeg lagt ut under Mine dokumenter.

Det er nok ikke mange som vet at pave Pius XII – i likhet med Benedikt XV – var dominikansk tertiær. En særlig glede for oss, da, at hans heroiske dyder nylig er blitt anerkjent – annonsert 19. desember 2009 – og han heretter kan omtales som venerabilis, altså som Den ærverdige pave Pius XII.

Således: Ærverdige Pius, be for oss!

Written by Jordanus

31.12.2009 at 11:12

Publisert i 1939-1958: Pius XII, Kall

Tagged with ,

Hvem henvender dette lille skrift sig til?

with 2 comments

St. Dominikus kirke anno 1937

St. Dominikus kirke i Oslo anno 1937

Tidsvitner fra fra trettitallets katolske Norge snakket med begeistring og varme om denne tiden; et lite, men sterkt miljø med en sjelden kjærlighet og hengivenhet til Kirken. De var nærmest katolikker på full tid: messe om morgenen, andakt om ettermiddagen. Det var kontroversens tid, slett ikke økumenisk fordragelig. Det katolske lys skulle ikke skjules under en skjeppe, men lyse. I Sigrid Undsets generasjon var det noen få, men målbevisste, katolikker som bar Den katolske kirke oppe. [1]

Den utrettelige pater Ambrosius Joseph Lutz (1875-1955) var en ivrig skribent og vites å ha veiledet den lille gruppe tertiærer i mellomkrigstiden. Det er derfor nærliggende å tro det nettopp er pater Lutz som i 1936 fikk laget den stensilerte håndboken St. Dominikus Tredje-Orden. Bokens forord har samme overskrift som dette innlegg – og siden det uttrykker samme intensjon som jeg har for denne bloggen, innleder jeg like godt med de samme ord:

Hvem henvender dette lille skrift sig til?

1. Til våre brødre og søstre av Sankt Dominikus’ Tredje-Orden; til dem som lever i verden, men som har latt sig hverve under den hellige Dominikus’ hvite banner. De vil her få kjennskap til den Regel som nylig er revidert og anerkjent av den Hellige Stol. Vi håper i dette lille skrift å vise dem den Dominikanske ånd som må fortsette med å besjele våre nidkjære broderskap og vi håper også at det må bli dem et nyttig middel til propaganda.

2. Til alle dem som har hørt den guddommelige Mesters kallen til en større fortrolighet med hans elskelige Hjerte; til alle som har forstått at den kristne fullkommenhet ikke bare er en lodd for munker og nonner i klostrene; til unge menn og unge piker, familiefedre og mødre som forsøker hvorledes de skal kunne nå frem til dette fullkomne liv, uten å forsømme noen av sine kallsplikter. De vil på disse sider finne midlet til å svare på denne Jesu kallen og til å gjøre slutt på alle sine betenkeligheter.

3. Til våre brødre i geistligheten: til sjelesørgerne, til alle prester som i sitt embede har møtt sjeler som var ivrige efter fullkommenhet, eller som hittil selv forgjeves har søkt en åndelige familie som kunde være istand til å være dem en støtte og en hjelp.

Vi tilbyr dem dette middel til helliggjørelse, og vi er lykkelig over å kunne forsikre dem om vårt broderlige samarbeide.

Måtte dette beskjedne arbeide bidra til å øke antallet av dem som ikke er redd for det fullkomne liv.

[1] Basert på minneord over Nanna Margrethe Bliksrud i Broen nr. 1/2009 s. 27.

Written by Jordanus

30.12.2009 at 20:17

Publisert i 1922-1939: Pius XI, Kall

Tagged with ,