Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘Tertiærer i Norden’ Category

Til minne om alle tredje-ordenens sjeler

leave a comment »

Første regulære møte i tredje-ordenen: tilstede var fire søstre og to aspiranter. Åndelig foredrag i biblioteket, deretter rosenkrans og adorasjon av det allerhelligste sakrament. Måtte de hellige menn og kvinner av vår Orden, på denne deres festdag, velsigne vår lille tredje-orden!

—Brødrenes klosterkrønike, 12. november 1926

Nei, overhodet intet
Nei, jeg angrer intet
Hverken det gode som har skjedd meg
Eller det onde, det er det samme

Nei, overhodet intet
Nei, jeg angrer intet
Det er betalt, feid vekk, glemt
Jeg gir blaffen i det forgangne

Med mine minner
Tenner jeg ilden
Mine sorger, mine gleder
Jeg trenger dem ikke lenger

Under nordisk legdominikanermøte i Oslo i november 2009 holdt jeg et foredrag om utviklingen av legdominikanernes regel. Mens jeg forberedte foredraget la jeg merke til noe som jeg nok hadde lest mange ganger, men aldri tatt innover meg: at vår regel pålegger oss, alltid har pålagt oss, å be for våre avdøde brødre og søstre. Og nå var legdominikanerne i Norden samlet på Dominikanerordenens allesjelersdag. Til vesper den kvelden, i kapellet på Katarinahjemmet, hadde jeg fått alle med på å be for alle vi kjente til, ved navn, våre avdøde tertiærer i Norge, Sverige, Danmark og Finland.

Siden da har jeg strevet med å finne dem alle — det har jeg nok ikke klart. Men jeg har virkelig lett etter dem. For jeg skulle så gjerne kunnet si som Vårherre: “Jeg har ikke mistet en eneste av dem du har gitt meg.”

Vi møter Kristus i hans ord, i liturgien, og i helgenenes liv. Ikke bare i de store helgeners liv, men også i de små, de som ved første øyekast kan virke ubetydelige, men kanskje ikke var så ubetydelige likevel.

Vi har ikke bare en minnedag for avdøde brødre og søstre, men også for avdøde foreldre, og for ordenens velgjørere. Vi er knyttet sammen, og en historie som bare nevner tertiærene, bare søstrene, bare monialene, bare brødrene, eller utelater velgjørerne og venner av Ordenen, vil aldri helt forklare hvordan ting henger sammen. Derfor blir mitt prosjekt et bidrag til historien om den dominikanske familie i vid forstand. Ja, også kjødelig familiebakgrunn er viktig — for hvordan kan noen egentlig helt forstå oss uten å vite noe om hvordan vi ble slik?

Brødrenes konstitusjoner (LCO — Liber Constitutionum et Ordinationum) har faktisk en egen regel om dette, som legdominikanere også kan ta til hjerte:

16. — La brødrene trofast minnes de som har gått foran dem i den dominikanske familie, og har etterlatt dem sitt «eksempel i livet, foreningen med dem i fellesskapet og deres hjelp i forbønnen». La brødrene reflektere over og gjøre kjent deres verk og lære, og ikke glemme å be for sine avdøde brødre.

“Jeg vil påstå,” skrev Chesterton, “at takk er den høyeste form for tenkning, og at takknemlighet er glede gjort dobbel av undring.” Å bli kjent med disse underlige damene (for det var jo flest damer) — og det er vel gjerne som gamle damer de huskes, som mumlende bestemødre og peppermøer, om noen husker dem i det hele tatt — har fylt meg med nettopp en slik glede og undring: takknemlighet.

Nonneminnegranskning, slektsforskning og undersøkelser gjennom flere år… Etter å ha tilbragt mange timer med brødrenes håndskrevne krønike på fransk fra 1920- og 30-tallet en dag i Neuberggaten, spurte p. Arne — idet han nok tenkte at dette måtte da være bortkastet tid — om jeg hadde funnet noe. Jeg svarte spontant som egyptologen Howard Carter, da hans øyne hadde vennet seg til mørket og kunne se gullet som glimret i Tutankhamons gravkammer, “Ja, vidunderlige ting!”

63c649fac3134fcb738930378d07c23b
Hvem var de «fire søstre og to aspiranter» som kom sammen til det første møte? De «fire søstre» (forstått som ikledte medlemmer som ikke nødvendigvis har avlagt løftet ennå) kan ha vært enkefru Gerda Olsen, frk. Dorothy Burton, frk. Karen Meidell og frk. Mary Farrelly; de «to aspiranter» (forstått som postulanter, altså ennå ikke ikledt) kan ha vært frk. Sally Lund og frk. Gjertrud Falkanger. Eller betyr «aspirant» det samme som (ikledt) novise her?

Nekrologium: Avdøde tertiærer i Norge, etter dødsdato

Der det er kjent, er angitt opptagelse i Kirken (når det dreier seg om en konvertitt, det var de fleste i Norge), opptagelse i tredje-ordenen (ikledning, mottar skapular og ordensnavn) og endelig løfte i tredje-ordenen. «Midlertidige» løfter (for f.eks. 3 år, slik man begynte med på 1960- eller 70-tallet) er ikke nevnt i det gamle ceremoniale, men det ser ut til at enkelte utsatte løfteavleggelsen noen år. Normalen var å avlegge sitt løfte nøyaktig ett år etter ikledningen.

Datoer er funnet i brødrenes krønike, norske folketellinger, Gravminner i Norge, St. Olav menighets Liber defunctorum og geneaologiske databaser. Nye opplysninger og rettelser mottas med takk!

Januar

Frk. Ebba Svarstad, kontordame. Født 09.11.1903 i Oslo; opptatt i tredje-ordenen av p. Béchaux 30.04.1935 med ordensnavn sr. Dominique-Marie-Olav; avla løftet 30.04.1936 til samme; døde 05.01.1984 i Oslo. Datter av kunstmaler Anders Castus Svarstad (1869-1943) og Ragna Moe (1882-1963).

Frk. Sigrid Steen, oversetter og norsklærer for franskmenn. Født 27.06.1865 i Levanger; døde 27.01.1953 i Oslo. Datter av banksjef Bernt Anker Steen (1816-1909) og Jacobine, f. Mørch (1833-1924).

Februar

Frk. Karen Alette Meidell, lærerinne i kunstvevning. Født 29.09.1861; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn Maria Dominica 30.04.1925 av p. Lutz; avla løftet 30.04.1926 til samme; døde 10.02.1946 i Oslo. Datter av kaptein Jacob Gerhard Meidell (1825-1884) og Sara Lorentzia, f. Holck (1834-1921)

Fru Ragnfrid Five, f. Moen. Født 28.04.1922; avla midlertidig løfte 01.11.1988; endelig løfte 09.11.1991; døde 19.02.2015 på Høvik.

Fru Nina Augusta Prytz, f. Eberhardt. Født 16.03.1903; døde 28.02.2000 i Oslo. Datter av lege Immanuel Nicolai de Younge Eberhardt (1866-1928) og Bertha Agnete Amalie, f. Hindenburg (1873-1959).

Mars

Frk. Hjørdis Marie Christine Schøien. Født 09.11.1898 i Oslo; opptatt i tredje-ordenen av p. Lutz 26.02.1930 med ordensnavn sr. Marie-Christine; avla løftet 11.02.1931 til samme; døde 16.03.1976 i Oslo.

Frk. Sonja Løchen. Født 07.12.1908 i England, døde 16.03.1998 i Oslo.

April

Frk. Else Bit Holst, adjunkt. Født 05.02.1928; døde 03.04.1983 i Oslo. Datter av historiker Ulrich Noack (1899-1974) og barnehagelærerinne Valborg Holst (1898-1963)

Fru Karen Sundt, f. Schjetlein. Født 07.07.1905 i Kvalsund; døde 04.04.1995 i Oslo. Datter av kjøpmann Ivar Sofus Schjetlein (1878-1913) og Sigrid, f. Nielsen (1869-1950)

Frk. Lucy Suzanna Rustad, språklærerinne. Født 21.08.1902 (i Frankrike?); døde 05.04.1988 i Oslo.

Frk. Ragnhild Antonie Marie Foss, lærerinne og oversetter. Født 09.07.1883 i Sokndal, døde 27.04.1952 i Oslo. Datter av skolebestyrer Erik Hansen Foss (1842-1921) og Annette Kathinka Gulovna Helene, f. Gulbrandsen (1848-1915).

Mai

Frk. Yvonne Léguy, husholderske for dominikanerne i Neuberggaten. Født 15.01.1886 i Frankrike; tertiær fra Châtillon med ordensnavn sr. Anne-Marie; døde 01.05.1959 i Oslo.

Frk. Marie Knudtzon. Født 21.04.1879 på Ulleberg; opptatt i Kirken 06.02.1903 av p. Erik Benelius i Stockholm; avla løftet i tredje-ordenen med ordensnavn Caterina 26.04.1907 til p. Domenico Antoni i Roma; døde 05.05.1966 på Lunden. Datter av kammerherre Harald Christian Fernando Knudtzon (1814-1905) og Anna Jeanette Knudtzon (1860-1933).

Fru Gerda Amalia Olsen, f. Forsberg, sykesøster, senere husholderske for dominikanerne i Neuberggaten. Født 27.01.1870 i Göteborg; årlige løfter som St. Josephsøster i Oslo med ordensnavn sr. Birgitta 27.07.1894; trådte ut derfra i juli 1900; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn sr. Zedislava 15.08.1922 av p. Hélaine; avla løftet 08.09.1923; døde 15.05.1958 i Oslo. Datter av de ugifte samboende Charlotta «Lotta» Larsdotter/Larsson (1839-1927) og snekker Anders Forsberg (1830-1902).

Fru Ragnhild Nylund, f. Berg. Født 29.08.1893; opptatt i tredje-ordenen 29.04.1927 av p. Béchaux med ordensnavn sr. Marguerite-Marie; avla løftet 30.04.1928; døde 19.05.1980 i Oslo. Datter av politikonstabel Edvard Olsen Berg (1864-1927) og Jørga, f. Kristiansen (1865-1944)

Fru Hanne Fürst Aalholm. Født 04.10.1911; døde 23.05.1992 i Arendal. Datter av overrettssakfører Thomas Olsen Aalholm (1872-1935) og Dagmar Hildegard, f. Grüner (1876-1950).

Fru Vera Margrethe Henriksen, f. Roscher Lund, forfatter. Født 22.03.1927 i Oslo; døde 23.05.2016 i Lom. Datter av oberst  Ragnvald Alfred Roscher Lund (1899–1975) og Bergljot Staubo (1897–1980).

Frk. Margarethe Julie Falkanger. Født 01.12.1900 i Trondhjem; opptatt i Kirken 24.04.1934; opptatt i tredje-ordenen 02.10.1936 av p. Vanneufville med ordensnavn sr. Ingrid-Marie; døde 27.05.1991 i Oslo. Datter av Thor Falkanger (1858-1932) og Ågot, f. Kamstrup (1872-1902)

Frk. Turid Reimers Håkonson. Født 10.04.1917 i Trondhjem; døde 28.05.2005 i Oslo. Datter av ekspedisjonsbetjent Haakon Haakonson Hansen (1884-1962) og Reidun Elfrida f. Alness (1885-1977)

Juni

Frk. Sally Lund, folkeskolelærerinne. Født 11.06.1859 i Kristiania; opptatt i tredje-ordenen 02.02.1927 med ordensnavn sr. Marie-Thérèse av p. Béchaux; avla løftet 07.03.1928 til p. Vanneufville; døde 05.06.1952 i Oslo. Datter av skipsfører Hans Lund og Elisabeth (Betzy) Louise Lund (f. 1833)

Hr. Henrik Christian Borchgrevink, skogforvalter. Født 18.08.1879 i Engerdal, opptatt i Kirken 1931; opptatt i tredje-ordenen 20.10.1934 av p. Béchaux med ordensnavn br. Augustin; døde 07.06.1959 på St. Torfinns klinikk i Hamar. Sønn av Hans Henrik Christian Borchgrevink (1847-1913) og Anna Johanne «Hanna» f. Astrup (1847-1905).

Fru Sigrid Undset, forfatterinne. Født 20.05.1882 i Kalundborg; opptatt i Kirken 01.11.1924 av pastor Kjelstrup; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn sr. Olave av p. Béchaux 07.03.1927; avla løftet 07.03.1928 til samme; døde 10.06.1949 på Lillehammer. Datter av arkeolog Ingvald Martin Undset (1853-1893) og Marie Nicoline Charlotte, f. Gyth (1855-1939)

Monsignor Arne Olav Halvor Beissel Sund. Født 29.01.1898 i Drammen; opptatt i Kirken 04.05.1920 av pastor Offerdahl; presteviet 20.12.1925 i Roma; ble opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn p. Dominikus 07.03.1928 av p. Vanneufville; avla løftet 21.11.1941 til p. Thorn; døde 15.06.1984 i Stavanger. Sønn av grosserer Carl Magnus Christian Sund (1869-1929) og Kaia Karoline Halvarda, f. Kahrs (1874-1934)

Juli

Frk. Annie Mary Scarre, språklærerinne. Født 07.01.1883 i Teesdale, England; døde 01.07.1964 i Vang ved Hamar. Datter av William Horner Scarre (1821-1892) og Mary Annie Bradley (1844-etter 1892)

Frk. Kristin Elisabeth Butenschøn. Født 27.08.1941; døde 01.07.1977 i Enebakk. Datter av forlegger Barthold Andresen Butenschøn (1904-2001) og billedhugger Ragnhild, f. Jakhelln (1912-1992)

Fru Signe Sylou-Kreutz, f. Jonson. Født 22.08.1877 i Kristiania; opptatt i Kirken 24.12.1927 av p. Vanneufville; opptatt i tredje-ordenen av p. Béchaux med ordensnavn sr. Marie-Ingrid; avla løftet 30.04.1936 til samme; døde 05.07.1966 i Oslo. Datter av hattefabrikant Elof Jonson (1844-1911) og eier av damehattforretning Julie Alvida Mathilde, f. Halvorsen (1842-1927)

Fru Ella McGeorge, f. Orning. Født 14.03.1914; døde 23.07.2003. Datter av sakfører Ole Christian Orning (1873-1939) og Anna, f. Rolfsen (1874-1958)

August

Hr. Walter Otto Paul Buker. Født i Tyskland 10.07.1912; opptatt i tredje-ordenen 22.12.1933 av p. Vanneufville med ordensnavn br. Albert-Marie; avla løftet 03.02.1935 til samme; døde 07.08.1996 i Oslo.

Fru Ingjerd Borge Aaknæs. Født 26.09.1921 i Oslo; døde 15.08.1988 i Oslo. Datter av Johan Olai Borge (1878-1960) og comtesse Vilhelmine «Minna» Alexandra Eugenie Catharina Jenny Knuth (1884-1977)

September

Fru Inga Lærum Liebich, komponist. Født 16.11.1864; opptatt i tredje-ordenen 04.10.1930 av p. Béchaux med ordensnavn sr. Katarina; avla løftet 15.07.1934 til samme; døde 15.09.1936 i Oslo. Datter av trelasthandler Johan Lærum (1830-1906) og Antonie (1839-1920)

Frk. Mary Adams-Ray. Født 10.11.1903; opptatt i tredje-ordenen 30.04.1928 av p. Béchaux med ordensnavn sr. Marie-Dominique; avla løftet 26.04.1929 til samme; døde 19.09.1996 i Stockholm.

Oktober

Erkebiskop Johannes Baptist Olav Fallize. Født 09.11.1844 i Betlingen i Belgia; døde 23.10.1933 i Luxembourg. Sønn av garvermester Johannes Fallize og Theresia, f. Pfeffer.

November

Frk. Reidun Maria Berit Skjærsaker. Født 03.02.1935; døde 03.11.2005. Datter av eiendomsmegler Konrad Johannes Skjærsaker (1901-1962) og Borghild Amalie S. (1904-1992).

Frk. Elsa Theting. Født 10.09.1915; døde 17.11.1982 i Oslo. Datter av bokbinder Arthur Fridtjof Theting (1879-1927) og Ragna Konstanse, f. Didriksen (1880-1954)

Monsignor Karl Otto Mangolf Kjelstrup. Født 24.12.1874 i Christiania; opptatt i Kirken 11.11.1891; opptatt i tredje-ordenen av p. Conrad Fischer med ordensnavn p. Dominikus; avla løftet 15.08.1909 til p. Constantin Wirtz; døde 21.11.1946 i Arendal. Sønn av jernbaneingeniør og infanterikaptein Bernhard Hartvig Kjelstrup (1844-1891) og Thora, f. Clemmetsen (1849-1914).

Frk. Dorothy Mary Anna Burton. Født 21.06.1895 i Tunstall, Lancashire; opptatt i tredje-ordenen 21.08.1919 av p. Wulstan McCuskern; avla løftet 20.09.1920 til samme; døde 29.11.1949 i Aurdal. Datter av vicar Henry Viveash Burton (1841-1898)  og Henriette Christiane Jeanette, f. Engelschiøn (1869-1947).

8. november (med ukjent dødsdato)

Frk. Virginie Riesterer, husholderske for sin bror, pater Cølestin Riesterer i Trondhjem. Født 12.03.1860; opptatt i tredje-ordenen 1908 av p. Lamotte med ordensnavn sr. Sunniva.

Frk. Bergljot Lunde. Opptatt i tredje-ordenen 25.12.1923 av p. Hélaine med ordensnavn Dominica.

Frk. Gunvor Signe Pettersen. Født 18.09.1907 i Oslo; opptatt i Kirken 01.02.1927 av p. Vanneufville; opptatt i tredje-ordenen av p. Vanneufville 02.02.1929 med ordensnavn sr. Marie-Thérèse; avla løftet 06.01.1931. Datter av kontorsjef Anton Pettersen (1858-etter 1930) og Anna Petronelle, f. Christoffersen (f. 1869)

Hr. Harry Jørgensen. Opptatt i tredje-ordenen av p. Vanneufville 07.12.1928 med ordensnavn br. Reginald.

Frk. Ellen Torgersen. Opptatt i tredje-ordenen 30.04.1932 av p. Vanneufville.

Frk. Lilly Braathen. Opptatt i tredje-ordenen 28.03.1933 av p. Vanneufville med ordensnavn sr. Maria Magdalena; avla løftet 07.10.1934 til samme.

Sr. Ingeborg Amundsen. Opptatt i tredje-ordenen 30.08.1933 av p. Béchaux med ordensnavn sr. Rose.

Hr. Sigurd Bruun Tønnessen. Født 07.06.1906 i Egersund; opptatt i tredje-ordenen 12.11.1933 av p. Béchaux med ordensnavn br. Dominique; avla løftet 11.11.1935 til samme; døde 09.01.1957 i USA.

Frk. Anna Paulsen. Opptatt i tredje-ordenen av p. Béchaux 30.04.1935 med ordensnavn sr. Gertrud; avla løftet 30.04.1936 til samme.

Frk. Borghild Sævig. Opptatt i tredje-ordenen av p. Béchaux 30.04.1935 med ordensnavn sr. Maria-Dominica; avla løftet 30.04.1936 til samme.

Fru Sonja Mortensen. Død senest 1998.

Desember

Sr. Snefrid Halgunn Gerda Hansen, sykesøster, husholderske for dominikanerne i Neuberggaten. Født 07.10.1905 i Odense; opptatt i Kirken 22.12.1930 av p. Vanneufville; opptatt i tredje-ordenen 25.12.1933 av p. Vanneufville med ordensnavn sr. Marie-Emmanuel; døde 03.12.1990 i Oslo. Datter av fru brigader Ellen Hansen (1869-1947)

Frk. Ellen Ingeborg Faaberg, lektor. Født 24.04.1899 i Kristiansund; opptatt i Kirken 21.06.1924 av p. Lutz; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn sr. Marguerite des cinq plaies 08.04.1929 av p. Lutz; døde 07.12.1979 i Arendal. Datter av skipsfører Hans Oluf Faaberg (1858-1930) og vinhandlerske Ingeborg Dorothea, f. Lønnichen (1858-1932)

Fru Helga Martha Hovden. Født 10.11.1895 i Randers; døde 11.12.1975 i Fredrikstad. (usikker identifikasjon — «vår» Helga Hovden bodde i Agentgt. 1 i Fredrikstad på slutten av 1960-tallet)

Fru Signe Bjerke, f. Bjørk. Født 18.11.1904 i Kristiania; opptatt i tredje-ordenen av p. Vanneufville 02.10.1936 med ordensnavn sr. Johanne-Marie; døde 14.12.1997 i Oslo. Datter av kjøpmann Svend Sørensen Bjørk (1874-1948) og Pauline, f. Schauw (1876-1955).

Tertiærer som siden gikk i kloster

Frk. Thora Hammer (1864-1946). Ble dominikanerinne i Lyon.

Frk. Mary Margareth Farrelly. Født 16.06.1898 i Kristiania; opptatt i tredje-ordenen av 04.08.1926 med ordensnavn Marie-Réginald (til minne om p. Hélaine) av p. Vanneufville; avla løfter 01.10.1927 til p. Lutz; døde 26.02.1993 i Oslo. Trådte inn i novisiatet i Châtillon i november 1928 og ble søster på Katarinahjemmet. Hun beholdt sitt ordensnavn som sr. Mary Reginald.

Frk. Gjertrud Falkanger. Født 21.04.1899 i Trondhjem; opptatt i Kirken 29.04.1925 av p. Béchaux; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn sr. Gertrude-Thérèse av p. Béchaux; avla løftet 07.03.1928 til p. Vanneufville; trådte inn i Katarinahjemmets novisiat i Châtillon i november 1928, men måtte reise hjem året etter pga sykdom; trådte inn hos dominikanerinnene i Montpellier i begynnelsen av 1950-tallet, kom til det nyopprettede datterkloster i Rögle 1957 eller 1958; døde 06.07.1980 i Rögle. Datter av Thor Falkanger (1858-1932) og Ågot, f. Kamstrup (1872-1902)

Frk. Ida Secunda Johnson. Født 06.09.1898 på Madagaskar; opptatt i Kirken 1922; opptatt i tredje-ordenen med ordensnavn sr. Marie-Madeleine 08.12.1924 av p. Béchaux; opptatt som novise 23.09.1927 i Lourdes med ordensnavn sr. Marie-Sunniva; evige løfter 03.10.1931; døde 05.08.1980 på Lunden der hun ble kalt sr. Ida Sunniva.

Frk. Guri Søberg. Opptatt i Kirken 24.12.1928; opptatt i tredje-ordenen av p. Vanneufville i desember 1929 med ordensnavn sr. Marie-Agnès. Sr. Agnès-Marie på Katarinahjemmet (Liber defunctorum har en Gunvor Søberg — født 30.05.1903 og døde 28.11.1959 — mulig det er samme person?)

Frk. Frieda Svenningsen. Født 05.12.1903 i Oslo; opptatt i tredje-ordenen 30.04.1930 av p. Vanneufville; døde 27.09.1983 i Oslo. Sr. Marie-Catherine på Katarinahemmet

Sr. Ellen Schønberg. Født 23.12.1894; opptatt i tredje-ordenen 28.02.1933 av p. Béchaux med ordensnavn sr. Dominica; døde 04.03.1976 i Oslo. Datter av handelsborger Bertha Marie Schønberg (1867-1936). Sr. Ellen Dominica på Katarinahjemmet.


P.S. Denne side vil bli oppdatert når nye opplysninger foreligger. (Det gjelder forsåvidt alle sider på denne bloggen).

Written by Jordanus

07.11.2016 at 20:48

Publisert i Tertiærer i Norden

Sta. Katarinahjemmet, 2. oktober 1936

with 2 comments

Klokken 6 var hele huset i bevegelse. 6:30 begynte p. Béchaux velsignelsen av kapellet. Da han var ferdig holdt p. Béchaux en kort tale. Litanier sunget av p. Vanneufville og søstrene. 

EPSON MFP image

Våre kjære søstre på Sankta Katarinahjemmet feiret nylig at kapellet deres er 80 år, og viser til sin krønike der det listes opp noen av dem som var tilstede denne høstmorgenen.

Nede [mulig / sannsynlig / sikker identifikasjon i skarpe klammer]:

  • Fru Schneider
  • Fru Sundt [Karen Sundt?]
  • Frk. Meidell [Karen Alette Meidell]
  • Frk. Sandborg [Marie Sandborg]
  • Sr. Lily
  • Fru Sylou-Kreutz [Signe Sylou-Creutz]
  • Fru Bjerke [Signe Bjerke]
  • Ellen Torgersen
  • Martha [Marta Warren Myklebust]
  • Frk. Bråthen [Lilly Braathen]
  • Frk. Øde [Sigrid Øde]
  • Anne Marie [Yvonne Leguy]
  • Frk. Knudtzon hadde unnskyldt seg på grunn av helsen [Marie Knudtzon]
  • Margarethe [Margarethe Falkanger]
  • Gertrude [Gjertrud Falkanger]
  • Gerd [Gerd Thorsen]
  • Anne-Gi [Anne-Gurine Sømme]
  • Clara [Clara Faye]
  • Ingeborg [flere mulige blant pensjonærene]
  • Margaret [Margaret Aarrestad]
  • Ebba [Ebba Svarstad]
  • Hjørdis [Hjørdis Schøien]
  • Dagny [Dagny Dahl]

Alle de andre pensjonærene var på galleriet, med unntak av Joron, som ikke var stått opp, og Elly Salomon. 

Den første messe ble lest av p. Béchaux, og to barn fra koret ministrerte.

Man sang:

  • Jesus rex admirabilis av p. Lutz.
  • Virgo Dei genitrix. 
  • Ave Verum av St. Saëns
  • Anima Christi, solo ved fru Schneider
  • Og til avslutning en fransk salme […]

Den andre messe ble lest av pater Vanneufville og alle våre pensjonærer assisterte. Der var 21 kommunioner uten å telle søstrene.

Det som ikke står i søstrenes krønike denne dagen, men i brødrenes, er:

Klokken 10 ½ i samme kapell, mottok p. Vanneufville til å ikle seg tredje-ordens drakt fru Signe Bjerke (sr. Johanne-Marie) og frk. Margarethe Falkanger (sr. Ingrid-Marie). 

Det dominikanske tredje-ordens kapittel i Oslo begynte i 1937 å møtes på Santa Katarinahjemmet siste mandag i måneden; hittil hadde de møttes i St. Dominikus første lørdag. Dette er forøvrig siste gang brødrenes krønike nevner en ikledning eller løfteavleggelse i den dominikanske tredje-orden, med unntak av da pastor Arne Sund (senere monsignor Sund) avla sine løfter som preste-tertiær i 1941. Tredje-ordenens egne protokoller er gått tapt, og vi mangler derfor et register over opptagelser og løfteavleggelser siden denne dag.

Ved hjelp av den kommunale folketelling for Oslo 1. desember 1936 for Gjørstads gt. 8 (i Byarkivet) og Oslo Adressebok 1937 – samt andre opplysninger som jeg har samlet – er det mulig å identifsere de fleste av disse nærmere, både pensjonærer og gjester. Og søstrene selv!

Søstre angitt i folketellingen (ordensnavn ikke angitt der, mens det i Oslo Adressebok bare står ordensnavn og ikke borgerlig navn – jeg har forsøkt å sette dem sammen riktig):

  • Marthe Berthe Georgette Hervien, priorinne (sr. Marie des Anges), f. 23.05.1890 i Paris. Flyttet til denne adresse 28. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux.
  • Charlotte Anna Juliette Glaizot, bestyrerinne (sr. Marie-Etienne), f. 26.06.1878 i Landernau. [d. 09.04.1955]
  • Louise Alice Bucourt (sr. Marie-Aimée?), f. 21.08.1896 i St. Denis. [d. 06.04.1969]
  • Yvonne Marie Chauvin (sr. Elisabeth), f. 14.04.1908 i Oslo. Flyttet hit 28. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux. [d. 25.12.1982]
  • Mary Margareth Farrelly (sr. Mary Reginald), f. 16.06.1898 på Smedstad i Vestre Aker. [d. 26.02.1993]
  • Josepha Marie Neuberth (sr. Dominique François?), f. 08.02.1887 i Paris.
  • Louise Augusta Lund Pettersen (sr. Marie Louise), f. 08.01.1909 i Tønsberg. Flyttet hit 14. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux. [d. 23.12.1998]
  • Jeanne Soulier (sr. Marie du Christ), f. 01.05.1899 i Paris.
  • Frieda Svenningsen (sr. Marie Catherine), f. 05.12.1903 i Oslo. [d. 27.09.1983]

Pensjonærer og ansatte angitt i folketellingen 1. desember (det er bare to måneder etter, men noen få kan ha flyttet i mellomtiden):

  • Frk. Margaret Aarrestad, f. 08.03.1914 i Stavanger. Stud.med.
  • Frk. Inger-Louise Abrahamsen, f. 06.10.1903 i Oslo. Sekretær, Thuses Mek. Værksted. Flyttet hit 23. august, fra Valkyriegt. 5.
  • Frk. Bergliot Marie Anda, f. 29.03.1912 i Stavanger. Elev av Märthaskolen [en syskole for de kondisjonerte; prinsesse Astrid lærte kjolesøm der]. Flyttet hit 29. august, fra Stavanger.
  • Frk. Olga Louise Sahlgaard Andersen, f. 02.11.1906 på Kongsberg. Stud.filol. Flyttet hit 8. september, fra Kongsberg.
  • Frk. Ingeborg Anstensen, f. 03.08.1914 i Hammerfest. Stud.med.
  • Frk. Randi Hiis Bergh, f. 06.10.1918 i Bergen. Stud.med.
  • Frk. Dagny Dahl, f. 31.08.1911 i Lillehammer. Stud.med.
  • Frk. Annie Sofie Erichsen, f. 01.10.1898 i Oslo. Kontordame ved Oslo Telefonanlegg. (Besøkende, bosatt på Jar, var neppe tilstede 2. oktober)
  • Frk. Gjertrud Falkanger, f. 21.04.1899 i Trondheim. Cand.mag. (uten stilling)
  • Frk. Margarethe Julie Falkanger, f. 01.12.1900 i Trondheim. Uten stilling. Flyttet hit 9. mai fra Mesnalien Sanatorium.
  • Frk. Clara Faye, f. 07.06.1914 på Ljan pr. Oslo. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 4. januar, fra Tromsø.
  • Fru Ingeborg Grant, f. 22.09.1906 i Stavanger. Elev av Märthaskolen. Flyttet hit 30. mai, fra Asbjørn Klosters gate 9, Stavanger.
  • Frk. Marie Hagen, f. 08.05.1911 på Koppang. Kokke på Katarinahjemmet.
  • Frk. Ruth Ottilie Hellum, f. 12.01.1920 på Strømm pr. Svelvik. Hushjelp på Katarinahjemmet. Flyttet hit 29. oktober fra Strømm, og var følgelig neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Anna Hedvig Faye Holmboe, f. 05.12.1914 i Tromsø. Kontordame hos Agent Arne Manshaus i Toldbodgt. 12. Flyttet hit 4. september fra Bygdø allé 70.
  • Frk. Sonja Killén, f. 19.05.1917 i Trondheim. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 16. september fra Museumspl. 1, Trondheim.
  • Frk. Helga Aasta Sommerfeldt Løvland, f. 05.08.1915 i Froland. Elev ved Oslo Handelsgymnasium. Flyttet hit 8. januar fra Arendal (1. desember 1935 oppholdt hun seg i Couvent St. Joseph, Montzen, Belgia)
  • Henny Mjelve, f. 18.10.1896 i Oslo. Prokuriset ved Aas & Wahls Boktrykkeri. (Besøkende, bosatt på Jar, var neppe tilstede 2. oktober)
  • Frk. Gerd Dorothea Moum, f. 10.03.1917 i Rødingen. Stud.jur. Flyttet hit 28. november fra Huitfeldtsgt. 6, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Marta Watten Myklebust, f. 15.01.1913 i Ålesund. Kontordame hos «Unge Høire» i Stortingsgt. 20.
  • Frk. Brit Oftedal, f. 18.11.1918 i Stavanger. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 14. september fra Stavanger.
  • Frk. Gunvor Signe Pettersen, f. 18.09.1907 i Oslo. Uten stilling (kronisk syk).
  • Frk. Andrea Olsen Rochmann, f. 24.01.1910 i Kvæfjord. Kontordame ved Arbeiderpressens annoncekontor. Flyttet hit 4. november fra Waldemar Thranes gt. 6B, og var følgelig ikke tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Edna Røeggen, f. 27.09.1918 i Bremsnes, Nordmøre. Hushjelp på Katarinahjemmet.
  • Frk. Olga Bergljot Røeggen, f. 05.10.1916 i Bremsnes. Hushjelp på Katarinahjemmet.
  • Frk. Valborg Røeggen, f. 11.01.1921 i Bremsnes. Hushjelp på Katarinahjemmet. Flyttet hit fra Bremsnes 20. september.
  • Frk. Elly Salomon, f. 23.07.1910 i Oslo. Uten stilling. Flyttet hit 15. august fra Fossheim Hotel, Slemdal; oppholdt seg i København 1. desember 1935.
  • Frk. Hallfrid Sand, f. 14.07.1910 i Hadsel. Elev ved Telegrafskolen. Flyttet hit 22. august fra Bodø.
  • Frk. Hjørdis Schøien, f. 09.11.1898 i Oslo. Uten stilling.
  • Frk. Gerd Stousland, f. 02.11.1914 i Oslo. Elev ved Den Kvinnelige Industriskole. Flyttet hit 6. november fra Jon Smedstadv. 7, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Liv Stousland, f. 28.06.1911 i Oslo. Sekretær hos «Fotorama i Stortingsgt. 16. Flyttet hit 6. november fra Jon Stemdstadsv. 7, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Ebba Svarstad, f. 09.11.1903 i Oslo. Kontordame hos Norges Kooperative Landsforening.
  • Frk. Anne-Gurine Sømme  (Anne-Gi står det i Adresseboken), f. 08.08.1915 i Stavanger. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole.
  • Frk. Gerd Thorsen, f. 01.12.1913 i Bergen. Stud.jur.
  • Frk. Hjørdis Ursfjord, f. 02.11.1915 i Vadsø. Stud.med.
  • Frk. Joronn Silje Vogt, f. 08.10.1919 i Tromsø. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 13. september fra Trondheim.
  • Frk. Ida Weigner, f. 22.08.1916 i Stavanger. Student. Flyttet hit 30. august fra Stavanger.
  • Frk. Bergljot Kristine Ødegård, f. 01.09.1907 i Nesbyen, Hallingdal. Stud.med. Flyttet hit 5. november fra Hjelmsgt. 6, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Sr. Snefrid Hansen, f. 07.10.1905 i Odense. Sykepleierske.

Av søstre, pensjonærer og gjester var (eller ble) følgende dominikanske tertiærer (merkert med fet skrift i listene over):

  • Mary Margareth Farrelly (ikledt med ordensnavn sr. Marie-Reginald 04.08.1926, profess 01.10.1927 – siden søster på Sankta Katarinahjemmet)
  • Frieda Svenningsen (ikledt 30.04.1930 med ordensnavn sr. Katarina – siden søster på Sankta Katarinahjemmet)
  • Gjertrud Falkanger (konverterte 29.04.1925, ikledt med ordensnavn sr. Gertrude-Thérèse 02.02.1927, profess 07.03.1928. I november 1928 trådte hun inn som søster for Sta. Katarinahjemmet sammen med sr. Mary Farrelly, men ble syk og måtte trekke seg etter et år. Siden ble hun dominikanerinne i Rögle kloster istedet)
  • Margarethe Julie Falkanger (konverterte 24.04.1934, ikledt med ordensnavn sr. Ingrid-Marie 02.10.1936)
  • Gunvor Signe Pettersen (konverterte 01.02.1927, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Thérèse 02.02.1929, profess 06.01.1931)
  • Hjørdis Schøien (ikledt med ordensnavn sr. Marie-Christine 26.02.1930, profess 11.02.1931)
  • Ebba Svarstad (ikledt med ordensnavn sr. Dominique-Marie-Olav 30.04.1935, profess 30.04.1936)
  • Snefrid Halgunn Gerda Hansen (konverterte 22.12.1930, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Emmanuel 25.12.1933). Året etter (01.12.1937) står hun i folketellingen som søster på Sankta Katarinahjemmet, men trådte senere ut igjen.
  • Karen Sundt, f. Schetlein
  • Karen Alette Meidell (ikledt med ordensavn sr. Maria Dominica 30.04.1925, profess 30.04.1926)
  • Signe Sylou-Creutz, f. Jonson (konverterte 24.12.1924, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Ingrid 30.04.1935, profess 30.04.1936)
  • Signe Bjerke, f. Bjørk (ikledt med ordensnavn sr. Johanne-Marie 02.10.1936)
  • Ellen Torgersen (ikledt 30.04.1932)
  • Lilly Braathen (ikledt med ordensnavn sr. Maria Magdalena 28.03.1933, profess 07.10.1934)
  • Yvonne Leguy (ordensnavn sr. Anne Marie) kom fra Châtillon som husholderske til St. Dominikus.
  • Marie Knudtzon (konverterte 06.02.1903 i Stockholm, profess 26.04.1907 i Roma, ordensnavn sr. Katarina).

Written by Jordanus

29.10.2016 at 19:24

St. Dominikus syforening, 4. januar 1926

with 5 comments

Til ære for sin skytshelgen i Tredje Orden, den salige Zdislava (som vi feiret igår), samlet fru Olsen idag St. Dominikus’ syforening. Vi pyntet lokalet for henne, hvor hun inviterte oss. Medlemmene er de som har for vane å komme til vårt kapell, og møtes hver fjortende dag for å arbeide for sakristiet. Møtene finner sted hjemme hos den ene eller den andre, og går på rundgang. En Pater hjelper ofte til, og gir da et lite kåseri som takk for hjelpen.

— Fra brødrenes krønike, innførsel mandag 4. januar 1926. (Min oversettelse fra fransk)

alterduk

Når er en katolsk syforening ikke bare en vanlig syforening? Når den er en paramentforening. På Jesu hjertefest 1893 — fredag 9. juni — etablerte biskop Fallize en «Paramentforening i tilslutning til Erkebroderskabet af alterets hste. sakramentes stedsevarende tilbedelse og til Bønnens apostolat.» Protokollen er idag å finne i St. Hallvard menighets arkiv. Medlemslistene går fra 1893 til 1899, da det står oppført hele 40 medlemmer.

Foreningens formål var:

  • at virke til, at Jesus Kristus i alterets hste. sakramente erkjendes, elskes og uafbrudt tilbedes;
  • at fyldestgjøre for de fornærmelser, som bliver Ham tilføiet i dette høihellige sakrament;
  • at understøtte de fattige sogne, hvis kirker mangler paa de til gudstjenesten fornødne gjenstande.

De var forventet å arbeide hjemme, møtes første søndag i måneden for å levere arbeider og få nye, og ofre én time til sakramentstilbedelse i måneden, fortrinnsvis første fredag i måneden under menighetsmessen i St. Olavs kirke, i forbindelse med hvilken det var «en særegen andagt for foreningens medlemmer«.

Hva slags arbeider? Følgende er formentlig en slags årsrapport:

Paramentforeningen har forfærdiget og istandsat følgende gjenstande:

  1. Repareret en fuldstændig messedragt
  2. Heklet en blonde for høialteret.
  3. Foræring af to smaa rochetter for messetjenerne.
  4. Istandsat en rochet og fem alterblonder.
  5. Forfærdiget tre alterblonder for forskjellige stationer, og en albe.

Endelig medlemmernes iver for at skaffe de nødvendige gjenstande for kirkens udpyntning paa Kristi legemsfest.

St. Dominikus’ syforening var neppe en direkte fortsettelse av biskop Fallizes paramentforening, men ett eller to medlemmer — frk. Miriam Sandborg og kanskje frk. Meidell (om det er samme frk. Meidell) — var med i begge.

Klosterkrøniken skriver videre:

Det er bare rett og riktig å notere i klosterkrøniken navnene til disse velgjørere som var de første som samlet seg for å hjelpe Patrene:

  • Fru Olsen 
  • Frk. Lund 
  • Frk. Meidell 
  • Frk. Breien
  • Frk. Øde
  • Frk. Bredal
  • Frk. Kjelstrup 
  • Frk. I. Johnson 
  • Frk. Farrelly 
  • Frk. Sandborg 
  • Frk. Gjør 
  • Frk. Parr
  • Fru Winther
  • Frk. Burton
  • Frk. Falkanger
  • Frk. Schøien 

Patrene, det var i januar 1926 trekløveret p. Ambrosius Lutz (1875-1955), p. Henri Étienne Béchaux (1882-1965) og p. Gabriel Marie Vanneufville (1890-1973). Borghild Krane, som bodde på Katarinahjemmet på 1930-tallet og kjente dem alle, beskriver dem slik [1]:

De var alle tre meget forskjellige. P. Lutz var den lærde og solide teolog og apologet, noe av en dikter og musiker også, p. Béchaux en eksponent for fransk ésprit og religiøsitet, p. Vanneufville et oppkomme av menneskelig humor og elskelig, dyp fromhet.

St. Dominikus kirke var ennå ikke bygget, den ble innviet først 2. oktober 1927, så de hadde på dette tidspunkt bare et lite kapell i det tre-etasjers våningshuset i Neuberggaten 15. Ved folketellingen 1910 var det registrert 5 leiligheter i huset, med ialt 23 hjemmehørende personer, og som sidebygninger er angitt «stall, vedskjul og klosett & bryggerhus». Våningshuset ble revet i 1970, da dagens kloster ble bygget.

Hvem var så disse seksten flittige damene som arbeidet for sakristiet? Jeg har klart å identifisere mange av dem, selv om tidens skikk med å bare omtale med etternavn ikke gjør det helt lett:

  1. Fru Olsen — enkefru Gerda Amalia Olsen, f. Forsberg (1870-1958). Husholderske for patrene i St. Dominikus 1921-29. Tertiær, altså medlem av den dominikanske tredje-orden (T.O.P.) siden 1922.
  2. Frk. Lund — Sally Lund (1859-1952). Ble tertiær 1927.
  3. Frk. Meidell — Karen Alette Meidell (1861-1946). Lærerinne ved privat vevskole, kunstveverske, tertiær siden 1925.
  4. Frk. Breien
  5. Frk. Øde — Sigrid Øde (1875-1952), konverterte i St. Hallvard 1919. Arbeidet ved flere skolehjem for piker, senere sjef for Vernekontorets kvinneavdeling (det som nå heter Familievernkontoret) i Oslo. Satt i Katarinahjemmets første styre 1928, ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull 1935, og ledet senere menighetspleien i St. Olav og St. Hallvard. Ble novise i den fransiskanske tredje-orden 6. juni 1941 (med ordensnavn sr. Sunniva) og avla profess 12. juni 1942.
  6. Frk. Bredal — Emma «Ba» Bugge Bredal (1902-1994). Ble dominikanerinne i Frankrike (Sœurs dominicaines de Béthanie), kom tilbake til Norge 1968 idet hun ble overflyttet til Katarinahjemmet før hun trådte helt ut.
  7. Frk. Kjelstrup — Sara Bergljot Kjelstrup (1879-1946). Musikklærerinne, alternerende organist i St. Dominikus, søster til mgr. Karl Kjelstrup T.O.P. (1874-1946).
  8. Frk. I. Johnson — Ida Secunda Johnson (1898-1980), konverterte i Roma 1922, tertiær siden 1924, senere nonne hos dominikanerinnene i Lourdes og Lunden kloster (sr. Ida Sunniva). Hennes lillebror Alex Johnson (1910-1989) ble luthersk biskop i Hamar.
  9. Frk. Farrelly — Mary Margareth Farrelly (1898-1993), ble tertiær 1926, siden søster på Katarinahjemmet (sr. Mary Reginald).
  10. Frk. Sandborg — Marie Miriam Henriette Sandborg (1872-1937), var blant sangerne i St. Dominikus’ sangkor. Kusine til «den norske misjons store velgjører», madame Valborg Cady de Navacelle (1857-1940).
  11. Frk. Gjør — Marie Beate Gjør (1872-1957), konverterte 1924, firmenning av tertiær frk. Sigrid Steen (1865-1953). Hennes grandonkel Magnus A. Gjør (1801-1874) var en av stifterne til Det Norske Misjonsselskap.
  12. Frk. Parr — muligens Hagar Parr (1855-1927), sanglærerinne.
  13. Fru Winther — Eugenie Benedicte Winther, f. Geelmuyden (1901-1975), forfatterinne. Filletante til sr. Else-Marie Bretteville OP i Rögle.
  14. Frk. Burton — Dorothy Mary Anna Burton (1895-1949), konverterte 1918, tertiær siden 1919 (opptatt i Woodchester, England). Hun var født i England, men faren døde tidlig og hun vokste opp i Norge med mor f. Engelschiøn.
  15. Frk. Falkanger — Gjertrud Falkanger (1899-1980), konverterte 1925, tertiær 1927, prøvde seg først som søster på Katarinahjemmet, men ble etter hvert nonne i Rögle kloster (sr. Gjertrud-Thérèse). Hennes lillesøster Margarethe ble tertiær noen år senere. Tante til br. Bjarne Falkanger OFM.
  16. Frk. Schøien — Hjørdis Marie Christine Schøien (1893-1976), sykepleierske, konverterte 1918, ble tertiær 1930, bodde i mange år på Katarinahjemmet.

Om noen skulle vite mer om disse — særlig de som jeg ikke kjenner fornavnet på engang — er jeg takknemlig for opplysninger og bilder!


[1] Sigrid Undset : liv og meninger / Borghild Krane. — Oslo : Gyldendal, 1970.

Written by Jordanus

04.01.2016 at 10:00

10. juni 1949 – I dag er Sigrid Undset død

with one comment

Sigrid Undset (1882-1949)

I dag er Sigrid Undset død
Ein junidag går stilt til ro
og kvelden stig inn, bleik og grå.
Ho er her ikkje, ho.

Sjå bakken ute lyser blått
av blomar mellom kjørr og stein.
Når ho stod over blomar bøygd
dei tunge auga skein.

Så stilt det blir. Enn fuglane?
Det er visst ikkje deira kveld.
Ho sa helst lite støtt. Men høyr
kor tung ei togn som fell.

Ein virrar rådlaus. Kva, ein mur
har reist seg brått? Og ingen port?
Ver still. Du høyrde rett. I dag
gjekk Sigrid Undset bort.

— Halldis Moren Vesaas

Written by Jordanus

10.06.2015 at 10:30

Kompletorium – aftenens høydepunkt

leave a comment »

Pater Zoetmulder flyttet fra Bornholm til København i 1953. Den 4. oktober samme år overtok dominikanerne Sankt Andreas kirke i Ordrup etter jesuittene, som hadde vært der siden 1873Pater Raulin (1919-2003) kom til, og virket som kapellan og skoleprest 1953-1956. I 1954 utga dominikanerne i Ordrup den lille boken «Komplet efter dominikansk ritus», med latinsk tekst og dansk oversettelse.

komplet

Boken ble sikkert brukt i Oslo også – mitt eksemplar har nemlig tilhørt en av tertiærene i Oslo, Hjørdis Schøyen (1893-1976), som bodde på Katarinahjemmet i mange år. Frk. Schøyen ble ikledt den 26.02.1930 av p. Lutz med ordensnavn sr. Marie-Christine, og avla løfter til ham et år senere 11.02.1931. På den tid var det nemlig slik at man normalt ble ikledt, var novise ett år, og så avla løfter – for livet. Ikke slik som nå, da legdominikanere først opptas som noviser, er novise ett år, avlegger midlertidige løfter for tre år, og først deretter kan avlegge evige løfter.

Fra bokens forord, datert julen 1953:

Komplet er Kirkens liturgiske aftenbøn. Derfor holder vi meget av den. I vor tid søger mange fra de mere private andagtsformer tilbage til den ældre fælles liturgiske bøn, som knytter Kristi disciple sammen uden den begrænsning, der skabes af tid og rum. Liturgien er en skat, som flere og flere har lært at værdsætte, og som aldrig udtømmes.

Aftenbønnen har altid været menneskets yndlingsbøn. Selv når ens religiøse liv er ved at bryde sammen, bliver aftenbønnen alligevel ved at være en kær vane, og ingen troende kristen vil nogen sinde kunne afslutte dagens arbejde uden at takke Gud for den dag, som gik, og anbefale sig til hans faderlige omsorg for den nat, som stunder til.

Den liturgiske aftenbøn har derfor alle forudsætninger for at blive aftenens højdepunkt.

Dominikanerordenen har altid næret en særlig kærlighed til komplet. En gammel krønike beretter at »der var fest og glæde over ansigterne, når de første prædikebrødre samledes til komplet«. Et festligt islæt er også Salve Regina-processionen, som finder sted hver aften i ethvert dominikanerkloster. Lægfolk har gennem alle tider delt munkenes kærlighed til den skønne aftenbøn og har gerne samlet sig hos prædikebrødrene for at deltage i deres sang. Intet ligger munkene mere på sinde end at se så mange troende som muligt om aftenen i deres klosterkirker, troende, som ikke bare lytter til sangen, men også tager del i den.

Takk til p. Jesper Fich OP, dominikansk sekularprest (altså tertiær), som selv vokste opp i Ordrup. Sankt Andreas kloster ble oppløst i 1976.

Written by Jordanus

01.12.2014 at 20:45

Sigrid Undset om Uranienborg-guden og hvorfor hun ble katolikk

leave a comment »

I 1936 utkom boken «De søkte de gamle stier», der pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) hadde fått et antall norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke.

«Oxfordgruppen»s absolutte ærlighet og dens mange personlige vidnesbyrd har gitt utgiveren den tanke å samle stoffet til denne boken. Han har henvendt sig til norske konvertitter fra forskjellige samfundsklasser. De har besvart spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Hver enkelt har skrevet helt uavhengig av noen annen bidragsyder. Utgiveren vil hermed få takke dem alle. Boken er viet alle religiøst søkende og fordomsfrie mennesker.

Blant de som besvarte p. Bergwitz’ forespørsel var Sigrid Undset. Hun døde for 65 år siden idag — 10. juni 1949.

Sigrid Undset

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet — en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene — derimellem ens medmenneskers repressalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell. Like­vel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stem­ning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk — faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tin­genes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egen­skaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri — de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det. I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet — den som Vår Herre mener, når Han sier: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sloppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsloppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, ro­mantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne men­nesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. — Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for «moderne» mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen — hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sann­heten og Livet, en motstand diktert av frykt og mis­tro — er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten med­virkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kalier Nåden. Vi kan bare fortelle hvor­dan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. — Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha fø­rere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er iskapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

«Tenk selv» blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordrin­gen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ube­hagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjons-lyst, uskikkelighet — eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne. — Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i lan­det, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre — «frihet, fremskritt, oplysning» —, Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde — og har — stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. A være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i kon­servative kretser den gang. Men i min opvekst var «de konservative» for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem. Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det vir­ket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud — i det min­ste av pikene — foruten husnyttige vesentlig nega­tive dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem ad­varte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde «slå an» med dem på frieftermiddagene deres — og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt «bare for et eneste kyss’ skyld». Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig — fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev «damene» mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka — ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke —. — At jom­fruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekte­skapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev «gammel jomfru». Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingen­ting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin «personlige overbevisning» eller sin «selvstendige opfatning» av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var gan­ske anderledes sympatisk enn Uranienborg-guden — human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneske­lig enn den edleste ménneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all men­neskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro — men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse — det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var «den Absolutt Andre» og likevel en Person som kunde kommunisere med mig — hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og di­stinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje — det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer — sannheter, åpenbart fra «den Andre Siden» og for­mulert i menneskesprog — kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon— slett ikke på et menneskes som sa om sig selv : «lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant. Hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som «bevist» (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde inter­essere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte — særlig når han sa om sig selv: «hvem kan overbevise mig om synd». Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, make­lighet hvor makelighet var utilgivelig — for selvfølge­lig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanisti­ske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt — sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det før­ste kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

«Si non est Deus, non est bonus». Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi syn­der mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde be­kjent for de menn som kom og bød til å tro på kon­gens fengslende personlighet: «Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.“

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en «historisk Jesus» som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet — at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags de­isme, var ikke det minste mere «videnskapelig» un­derbygget enn de gamle religioner. Tvertimot — de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbe­stemte spekulasjoner. Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn. den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var van­skelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde — tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også — som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades — de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jord­haug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av — kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien — jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på «min egen kraft og styrke», vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv — de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe bror­skap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder — enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mel­lem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet — jeg trodde bare på menneskenes dumhet og intelli­gens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, «jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det» — så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og horer kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og fore­gangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med min­dre han selv vet sig bundet i et personlig ansvars­forhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en «hånd» — det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet frem­for alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneske­hetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo — efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon — Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv — ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kon­takten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. Beviser som tvin­ger oss, mot vår vilje, til å akseptere kristendom­men, som man aksepterer f. eks. et demontrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de «videnskapelig beviste» fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at «den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var iden­tisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på — for mig var spørs­målet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri op­fattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som — subjektivt fromt — håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig — skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt fore­stilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også — der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som so­lidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi helte­dyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, «underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt for­nyet den». Bare overfor helgenene kan vi finne ut­løsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen ? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de om­fatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneske­kropp med følelser som ikke ligner menneskers følel­ser for noe annet menneske — en særegen dyp ære­frykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, medglede med hennes ubegripe­lige plass i Guds rike — for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet «dyr­kelse» betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst — det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest he­denske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene men­neske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt ånds­svake, og når de sprer sladder videre, er det bare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittig­het. — I det hele — hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker ? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin sam­vittighet ? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir — den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss — skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon —, men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.

Written by Jordanus

10.06.2014 at 10:30

Norvegia Catholica – et apropos til grunnlovsjubileet

leave a comment »

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det nest siste leddet i paragrafen er populært blitt kalt «jesuittparagrafen». Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn en endringsforslag til grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen, De oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.

Ullmann hadde foreslått å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener. Hans partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst sørget likevel for å beholde forbudet mot jesuittene. Hans Andersen fra Høyre fremmet et forslag om å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener, og i tillegg innføre full religionsfrihet. Et tredje forslag fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug gikk ut på å beholde både jesuitt- og munkeordensforbudet, og i tillegg forby frimurerordener.

Resultatet ble at forbudet mot katolske munkeordener ble fjernet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk 63 mot 43 stemmer, men manglet det kvalifiserte flertallet på 2/3. Endringen fant sted gjennom grunnlovsbestemmelse av 3. august 1897. [1]

Nå kunne de fryktede «munkeordener» igjen etablere seg i Norge, og dominikanere begynte å komme til landet – i første omgang for å preke retretter for prestene. Hva var det grunnlovsfedrene ville unngå? At papistene med sin veltalenhet og sunne fornuft ville forvirre godtroende folk og gjøre dem «Catholsk i Hovedet»…

Catholics

Monsignor Karl Kjelstrup, dominikansk tertiær og veltalende nok, skrev følgende sang ca. 1934 [2] — antagelig til bruk i Ynglingeforeningen. Den synges til samme melodi som Norges Skaal (For Norge, Kjæmpers Fødeland) og Smaaguttenes Nationalsang (Vi ere en Nation vi med):

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang, vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon vårt løsen er
som bringer målet mere nær:
Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.

Norvegia Catholica, vår fortids stamme kaller:
Sankt Olav, Hallvard, Sunniva
på Norges nutid kaller,
og Eystein, Torfinn minner om
å verge Norges helligdom:
Norvegia Catholica på Norges nutid kaller.

Norvegia Catholica, du stod med løftet pande.
Da du ble sviktet av ditt folk,
slo trældom ring om landet.
se dagen gryr, i fylking sterk
vi sikre må vårt frihetsverk:
Norvegia Catholica skal stå med løftet pande.

Norvegia Catholica av heltemot er rundet
når du blir det du engang var,
først da er frihet vunnet.
Til kamp for kirke, land og hjem,
med mot og styrke vi går frem:
Norvegia Catholica, først da er frihet vunnet.

Norvegia Catholica, det skal vårt banner være,
og under det vi seire må
for Norges fremtids ære.
Vårt fedreland vi hilser dig,
vi verge skal din frihetsvei:
Norvegia Catholica blir Norges fremtids ære.

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon oss fører frem,
til frihet for vårt land og hjem:
Norvegia Catholica, vi vil, vi kan, vi evner.

Hans medsammensvorne i den gode strid, Sigrid Undset, ble engang spurt om hun trodde at Norge om 500 år ville ha blitt katolsk igjen. Nei, svarte hun — men jeg tror at det vi da har av kristendom, vil være katolsk. [3]

Dog, som Msgr. Kjelstrup skrev: Er veien lang, vi frem skal nå  — hvis vi gjør alt vi evner.

 

[1] Wikipedia om Norges grunnlov § 2

[2] En kortere versjon med tre vers finnes her: Norvegia Catholica i Liturgisk ressursbank.

[3] Lars Roar Langslet, Uhistoriske sluttord. I: Den katolske kirke i Norge, 1993, s. 443.

Written by Jordanus

16.05.2014 at 19:00