Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘Helgener’ Category

Hyllest til en helgen – St. Dominikus

leave a comment »

St. Dominikus

Han var en mann som gråt.
Og i hans tårer skinte, så de, kjærlighet
menneskelig og øm; menneskelig fordi den var guddommelig,
guddommelig fordi den var vristet fra bønn, fra sannhets smerte.
‘Akk Herre, hvordan skal det gå med synderne?’

Alene ventet han, på et sted han ikke kunne omvende,
bar alene, gjennom skuffelsenes år,
en oppgave som syntes begynt.
Guds Ord brant i ham
villere enn ild, dypere enn flom,
forviste redsel og velvære
Et Ord talt i stillhet, gjenlyder ennå,
bryter natten med tryglende stønn.

Dette var så Dominikus, hans signatur
knapt synlig på historiens ruller;
sporet av et smil henger ennå igjen over vinmarkene
der de ville drepe ham, men fant
døden dø i hans iver etter den.

Han grunnet en orden, sies det.
Si heller: vennet.
Han var deres venn, og slik
til slutt, seg selv til tross, kom de.
Han ga dem en Orden å grunnlegge.

Disse øyne, våte med sannhetens tårer, kjente Sannhet.
Og Sannhet – som stadig søkte å bli skrøpelig kjød –
forsmådde ikke å kle seg i disse skuffelser,
menneskenes likegyldighet og utilstrekkelighet.

Guds tro på mennesket lar, iblant,
et menneske bli sant.
Og et hjerte slår i takt
med Guds egne hjerteslag, et sinn
til sannhet, og en munn til evangelium,
beiler til Gud for menneskets sak.

En slik en var Dominikus,
budbringer for Guds kjærlighet, en bærer
av hans uendelige smerte og håp,
en storm og en havn,
kylende en foss av fred inn gjennom de siviliserte korridorer
av behagelige halvsannheter
av plump korrekthet og inntørket nidkjærhet;
til de som levde i et gammelt mørke, lenge kjent,
om morgengryets forstyrrende mulighet.

Og dog, tross alt, et menneske.
En mann hjemme med paver som bønder
og falmende adelsdamer,
en mann med vakre hender og hode som aldri grånet.
‘Natten for Gud, dagen for hans venner’,
nemo communior; så sa de
i undring så stille at de glemte å undres.
Emmanuel, Gud med oss, Gud som oss;
det alminnelige alltid Uendelighetens middel.
En slik var Dominikus,
ikke støyende i oppvisning av merkelig religion,
støyende kun i hans unnselige menneskelighet,
for unnselig til ‘hellighet’,
for unnselig til at skriverne fant særlig å fortelle,
for unnselig til å skjule duggfallet av Guds lys.
En duft fremdeles, stadig duften av langt hjemmefra,
hos landflyktige bøyet ned helt mot kanten av glemselens grav
plutselig er minnet der – Akk! Hvordan
skal det gå med synderne? Be, be for oss,
fakkelbærer,
be for oss syndere, be
for vår gråtriste verden.

(Oversatt fra Homage to a Saint, Fr. Simon Tugwell OP, Prouille, 1977)

Written by Jan Frederik

06.08.2012 at 20:42

Publisert i Helgener

St. Olav, Norges vernehelgen – bønn for Norge

leave a comment »

Olsok.

St. Olav, Norges evige konge

Hellige Olav, Norges apostel og martyrkonge! Av hele vår sjel takker vi Gud for alt hvad han har gjort for vårt folk ved ditt liv, din kongsgjerning og din blodige død på Stiklestad. I lyset av ditt strålende minne forstår vi ennu bedre hvilke gaver og goder kristentroen bragte vårt fedreland. Da du gjorde kristendommens sak i Norge til din sak, stod det slik for dig at ingen annen enn Jesus Kristus og hans hellige Kirke kunne hjelpe til å vinne seier over alt den onde der som sott og smitte spredtes over folket i ly av det gamle hedenskap. Hevnlyst, rovlyst, grenseløst maktbegjær og meget annet ondt – der var ikke lægedom mot slikt uten i Jesu Kristi Evangelium og hans Kirkes nådeskatter.

Hellig Olav, du var, som vi, et barn av Roms Kirke. Og når det med rette er blitt fremhevet, at det er dig og ditt stolte verk vi kan takke for vår store middelalder, vår stat, vår kirkekunst og vår samfundsopbygning, da vet vi at det var just fordi du gjorde Norge til en del av den store katolske verdenskirke og dermed til en del av det civiliserte Europa. Det var under Moderkirkens innflytelse de gamle, hårde seder mildnedes, de ville sinn blev myke og det gamle, sterke norrønamål begynte å beve i dyp, ren salmetone. Den har i over et halvt årtusen åpnet de levende kildeveld for vårt folk og latt livet fra Gud strømme ut over landet til frodig vekst og fager fremgang.

La være at menneskelig skrøpelighet og ufullkommenhet har efterlatt mørke flekker i vår saga. Det skal ikke hindre oss i å erkjenne at store ting har Herren gjort mot vårt land ved sin hellige Kirke, hvis store apostel og martyr du har vært, Olav Haraldsson den hellige!

O du vårt lands evige konge og store forbeder ved Guds trone, måtte ditt minne lære vårt folk å holde kristentroens idealer i ære! Vær fremdeles det samlingsmerke for vårt norske folk, og be Gud Herren å bevare det for all ulykke, beskytte dets frihet og lede det på rette veier, så vi aldri glemmer hvad Gud har gjort for vårt land ved dig, vår store folkehøvding, som reiste Kristi kors blandt våre fjeller og grunnla Jesu Kristi rike i et samlet og selvstendig Norge.

Amen.

Hentet fra: Benedicamus Domino : En liten katolsk Bønnebok (1933)

Written by Jan Frederik

28.07.2012 at 17:00

Det uskyldige barn Adam av Bagdad

leave a comment »

Adam av Bagdad (2007-2010)

Idag, den 28. desember markerer vi festen for De uskyldige barn i Betlehem, de som kong Herodes ga ordre om å drepe for å eliminere jødenes konge – en nidingsdåd som aldri vil bli glemt. Akkurat i år kan vi minnes nok et uskyldig barn, et barn som ble myrdet ved en annen nidingsdåd for knapt to måneder siden.

Søndag den 31. oktober 2010, mens mange barn i vesten forbereder seg til å kle seg ut som hekser og spøkelser for å tigge godteri til Halloween, er et par hundre syrisk-katolske kristne samlet til messe i Vår Frue av Frelsens kirke i Bagdad. En bande besatte illgjerningsmenn bryter seg inn i Guds hus idet pater Thair er iferd med å avslutte prekenen. I de neste fem timene rekker de å drepe 44 og skade flere dusin troende – 14 av disse skal siden dø av sine sår. Ingen er i tvil om hva som holder på å skje. Mange fortsetter å be sin rosenkrans – hva annet kan man gjøre? Nidingene har ikke noe hastverk med å drepe, for de har planlagt å runde det hele av med å utløse sine bombebelter og sprenge seg selv i fillebiter. De tar seg god tid. Skyter prestene først. Skyter barn som begynner å gråte. Innimellom skuddene spotter bandittene dem som ennå lever, bruker krusifikset som blink. De avbryter massakren et par ganger for å resitere sine sataniske vers.

Tilstede er lille Adam på tre år, som så mange ganger før er i kirken sammen med sine familie. Han er vitne til det hele. Hans far er blant de som allerede har fått sin kule. Adam går etter morderne, blant likene, i blodet på gulvet. «Nok!» sier han. «Nok! Nok!» Vitner – blant annet hans tante – forteller at han gikk etter dem slik i to timer, før de gikk lei og skjøt den lille gutten.

Den amerikanske bloggeren Lisa Graas skriver reflektert om dette (se også en svensk oversettelse hos Katolsk Observatör), og jeg vil sitere noen få avsnitt:

Ved treårsalderen begynner barn å lære seg av sine foreldre hvordan man går over gaten uten å bli påkjørt og være på vakt overfor fremmede. Det er i denne alderen at barn begynner å spørre «hvorfor».

Lille Adam visste klart, som vi kan se av hans handlinger, at det ikke fantes noe fornuftig svar på «hvorfor» hans foreldre [det viste seg siden at hans mor overlevde] og andre lå der døde. Det var klart for Adam at noe skrekkelig urettferdig var funnet sted. Adams fornuft var tilstrekkelig utviklet til å gjenkjenne en fryktelig urett når han så den. Hans mot fikk ham til å handle slik hans fornuft og samvittighet tilsa.

Om man er baptist, presbyterianer, metodist, katolikk eller noe imellom – kristendommen lærer sine medlemmer å være «som små barn». Det kan derfor sies at Adam er en ekte representantasjon av kristen fundamentalisme. Adam er det fullkomne forbilde for en sann kristen.

Adams mor og tante overlevde blodbadet. Adams bestemor har sett sin verden legges i grus, som hun i sorg beretter i et intervju.

Dette berører naturligvis alle mennesker av god vilje sterkt, men særlig føler vi det sterkt som tilhører den franske dominikanerprovins. For hit hører nemlig dominikanerbrødrene og legdominikanerne i Irak også; vi i provinsvikariatet Dacia (en gammel skrivefeil for «Dania» er det nok som er blitt hengende) og de i provinsvikariatet «Le monde Arabe». Før 2003 tror jeg vi var 500 legdominikanere i Mosul og Bagdad – hvor mange er igjen idag? Hvor mange om et år? Våre brødre studerer sammen, og norske og irakiske legdominikanere møtes i vårt provinskapittel. For tyve år siden ble messen i St. Dominikus feiret av pater Efrem fra Irak (lever han ennå, tro?) – jeg mener å huske at det var en barnedåp. Vi ble instruert til å si «amin» istedenfor «amen»; slik er det visst på arameisk. På besøk hos brødrene i Paris hadde en bror fra Irak kjøkkentjeneste en kveld på 1990-tallet; jeg minnes at han brukte mynte i tilberedningen av tzatziki.

Kristenforfølgelsene i Irak kom oss for alvor nær den 1. november 2006, da vi hadde vår daværende provinsial fr. Bruno Cadoré (som nå er vår ordensmagister) på besøk. Han fikk en samtale på mobilen under møtet med legdominikanerfraterniteten i Oslo, og kunne rystet fortelle oss at brødrenes kloster i Mosul var blitt utsatt for et bombeangrep. Bare tre år før hadde man tenkt å etablere et novisiat der, men krigen knuste alle slike planer – alt ble mye verre enn de fleste forestilte seg.

Mosul er faktisk knyttet til oss i Norge fra langt tilbake; salig pater Lutz virket nemlig som professor ved byens kaldéiske presteseminar fra 1900 til 1905, før han kom til Norge i 1923.

Måtte kristne som flykter fra forfølgelsene i Irak for å redde sine uskyldige barns liv, slik Josef flyktet til Egypt med Maria og Jesusbarnet for å unnslippe Herodes’ barnemordere, bli tatt vel imot og finne trygg havn når de kommer til oss i de nordiske land og søker beskyttelse.

Jesus, menneskeslektens milde Frelser, se i nåde til oss som ydmykt kneler her for ditt alter. Dine er vi; dine vil vi være. Men for å kunne være enda inderligere forenet med deg, vier vi oss i dag hver især av hele vår sjel til ditt høyhellige hjerte.

Mange mennesker har ennå aldri kjent deg; mange har foraktet dine bud og gått fra deg. Gode og milde Jesus, miskunn deg over dem og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg, men også over de fortapte sønner, som har gått fra deg. La dem snart atter vende tilbake til faderhuset, så de ikke går til grunne av sult og elendighet.

Vær konge over dem som har faret vill i vranglære eller uenighet og før dem tilbake til sannhetens og troens trygge havn, så det snart kan bli én hjord og én hyrde. Vær konge over alle som lever i hedendommens og Islams mørke og før dem til ditt lys og til ditt rike.

Se også med din miskunns øyne til ditt folks barn, det folk som så lenge var ditt utvalgte folk. La det blod som engang ble kalt ned over dem, flomme ut over dem som frelsens og livets bad.

Herre, gi din Kirke velferd, frihet og trygge kår, alle folk fred og ordnede forhold. La et enstemmig rop tone fra alle kanter av verden: Lovet være det guddommelige hjerte, som har gitt oss frelsen. Priset og æret være det i all evighet. Amen.

(Av pave Pius IX. Foreskrevet vigselsbønn til Jesu hjerte på Kristi kongefest; fra Bønnebok for katolske kristne 1944, med språklige oppdateringer)

Written by Jan Frederik

28.12.2010 at 17:58

St. Thomas’ bønn før studium

with one comment

St. Thomas Aquinas

St. Thomas Aquinas (1225-74)

Idag er det festen for den hellige Thomas Aquinas (1225-1274), skytshelgen for oss dominikanere; for filosofer, teologer, bokselgere, blyantmakere, katolske universiteter, kollegier og skoler, studenter og vitenskapsmenn; for kyskhet, renhet og lærdom; mot storm og lyn. I det hele tatt. Om noen skulle fortelle oss hvordan vi kan be for at våre studier skal bli til velsignelse, hvem bedre enn St. Thomas?

Bøn før Studium

Uudsigelige Skaber! Af Din Visdoms Skatte har Du udvalgt Englenes Kor og i vidunderlig Orden givet dem Plads over alle Himle! Med den ypperste Kunst har Du sammenføjet alle Universets Dele! Værdiges Du, som er Lysets og Visdommens sande Kilde og højeste Udspring, at lade en Straale af Din Klarhed skinne ned i min Forstands Mørke og bortjage Syndens og Uvidenhedens dobbelte Mørke, hvori jeg er født! Du, som gør Børnenes Tunger veltalende, belær min Tunge og læg paa mine Læber Din Velsignelses Naade! Skænk mig Skarpsindighed til at forstaa, hvad jeg læser, Evne til at holde det fast, Lethed og System til at lære, Visdom til at skelne det læstes sande Betydning og rigelig Naade til at udtrykke mig! Bestem over min Indgang! vejled min Fremgang! og fuldend min Udgang! Du, som er sand Gud og sandt Menneske og lever og raader i al Evighed. Amen.

Written by Jan Frederik

28.01.2010 at 18:47