Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘1922-1939: Pius XI’ Category

Sta. Katarinahjemmet, 2. oktober 1936

with 2 comments

Klokken 6 var hele huset i bevegelse. 6:30 begynte p. Béchaux velsignelsen av kapellet. Da han var ferdig holdt p. Béchaux en kort tale. Litanier sunget av p. Vanneufville og søstrene. 

EPSON MFP image

Våre kjære søstre på Sankta Katarinahjemmet feiret nylig at kapellet deres er 80 år, og viser til sin krønike der det listes opp noen av dem som var tilstede denne høstmorgenen.

Nede [mulig / sannsynlig / sikker identifikasjon i skarpe klammer]:

  • Fru Schneider
  • Fru Sundt [Karen Sundt?]
  • Frk. Meidell [Karen Alette Meidell]
  • Frk. Sandborg [Marie Sandborg]
  • Sr. Lily
  • Fru Sylou-Kreutz [Signe Sylou-Creutz]
  • Fru Bjerke [Signe Bjerke]
  • Ellen Torgersen
  • Martha [Marta Warren Myklebust]
  • Frk. Bråthen [Lilly Braathen]
  • Frk. Øde [Sigrid Øde]
  • Anne Marie [Yvonne Leguy]
  • Frk. Knudtzon hadde unnskyldt seg på grunn av helsen [Marie Knudtzon]
  • Margarethe [Margarethe Falkanger]
  • Gertrude [Gjertrud Falkanger]
  • Gerd [Gerd Thorsen]
  • Anne-Gi [Anne-Gurine Sømme]
  • Clara [Clara Faye]
  • Ingeborg [flere mulige blant pensjonærene]
  • Margaret [Margaret Aarrestad]
  • Ebba [Ebba Svarstad]
  • Hjørdis [Hjørdis Schøien]
  • Dagny [Dagny Dahl]

Alle de andre pensjonærene var på galleriet, med unntak av Joron, som ikke var stått opp, og Elly Salomon. 

Den første messe ble lest av p. Béchaux, og to barn fra koret ministrerte.

Man sang:

  • Jesus rex admirabilis av p. Lutz.
  • Virgo Dei genitrix. 
  • Ave Verum av St. Saëns
  • Anima Christi, solo ved fru Schneider
  • Og til avslutning en fransk salme […]

Den andre messe ble lest av pater Vanneufville og alle våre pensjonærer assisterte. Der var 21 kommunioner uten å telle søstrene.

Det som ikke står i søstrenes krønike denne dagen, men i brødrenes, er:

Klokken 10 ½ i samme kapell, mottok p. Vanneufville til å ikle seg tredje-ordens drakt fru Signe Bjerke (sr. Johanne-Marie) og frk. Margarethe Falkanger (sr. Ingrid-Marie). 

Det dominikanske tredje-ordens kapittel i Oslo begynte i 1937 å møtes på Santa Katarinahjemmet siste mandag i måneden; hittil hadde de møttes i St. Dominikus første lørdag. Dette er forøvrig siste gang brødrenes krønike nevner en ikledning eller løfteavleggelse i den dominikanske tredje-orden, med unntak av da pastor Arne Sund (senere monsignor Sund) avla sine løfter som preste-tertiær i 1941. Tredje-ordenens egne protokoller er gått tapt, og vi mangler derfor et register over opptagelser og løfteavleggelser siden denne dag.

Ved hjelp av den kommunale folketelling for Oslo 1. desember 1936 for Gjørstads gt. 8 (i Byarkivet) og Oslo Adressebok 1937 – samt andre opplysninger som jeg har samlet – er det mulig å identifsere de fleste av disse nærmere, både pensjonærer og gjester. Og søstrene selv!

Søstre angitt i folketellingen (ordensnavn ikke angitt der, mens det i Oslo Adressebok bare står ordensnavn og ikke borgerlig navn – jeg har forsøkt å sette dem sammen riktig):

  • Marthe Berthe Georgette Hervien, priorinne (sr. Marie des Anges), f. 23.05.1890 i Paris. Flyttet til denne adresse 28. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux.
  • Charlotte Anna Juliette Glaizot, bestyrerinne (sr. Marie-Etienne), f. 26.06.1878 i Landernau. [d. 09.04.1955]
  • Louise Alice Bucourt (sr. Marie-Aimée?), f. 21.08.1896 i St. Denis. [d. 06.04.1969]
  • Yvonne Marie Chauvin (sr. Elisabeth), f. 14.04.1908 i Oslo. Flyttet hit 28. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux. [d. 25.12.1982]
  • Mary Margareth Farrelly (sr. Mary Reginald), f. 16.06.1898 på Smedstad i Vestre Aker. [d. 26.02.1993]
  • Josepha Marie Neuberth (sr. Dominique François?), f. 08.02.1887 i Paris.
  • Louise Augusta Lund Pettersen (sr. Marie Louise), f. 08.01.1909 i Tønsberg. Flyttet hit 14. juli, fra Châtillon-sous-Bagneux. [d. 23.12.1998]
  • Jeanne Soulier (sr. Marie du Christ), f. 01.05.1899 i Paris.
  • Frieda Svenningsen (sr. Marie Catherine), f. 05.12.1903 i Oslo. [d. 27.09.1983]

Pensjonærer og ansatte angitt i folketellingen 1. desember (det er bare to måneder etter, men noen få kan ha flyttet i mellomtiden):

  • Frk. Margaret Aarrestad, f. 08.03.1914 i Stavanger. Stud.med.
  • Frk. Inger-Louise Abrahamsen, f. 06.10.1903 i Oslo. Sekretær, Thuses Mek. Værksted. Flyttet hit 23. august, fra Valkyriegt. 5.
  • Frk. Bergliot Marie Anda, f. 29.03.1912 i Stavanger. Elev av Märthaskolen [en syskole for de kondisjonerte; prinsesse Astrid lærte kjolesøm der]. Flyttet hit 29. august, fra Stavanger.
  • Frk. Olga Louise Sahlgaard Andersen, f. 02.11.1906 på Kongsberg. Stud.filol. Flyttet hit 8. september, fra Kongsberg.
  • Frk. Ingeborg Anstensen, f. 03.08.1914 i Hammerfest. Stud.med.
  • Frk. Randi Hiis Bergh, f. 06.10.1918 i Bergen. Stud.med.
  • Frk. Dagny Dahl, f. 31.08.1911 i Lillehammer. Stud.med.
  • Frk. Annie Sofie Erichsen, f. 01.10.1898 i Oslo. Kontordame ved Oslo Telefonanlegg. (Besøkende, bosatt på Jar, var neppe tilstede 2. oktober)
  • Frk. Gjertrud Falkanger, f. 21.04.1899 i Trondheim. Cand.mag. (uten stilling)
  • Frk. Margarethe Julie Falkanger, f. 01.12.1900 i Trondheim. Uten stilling. Flyttet hit 9. mai fra Mesnalien Sanatorium.
  • Frk. Clara Faye, f. 07.06.1914 på Ljan pr. Oslo. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 4. januar, fra Tromsø.
  • Fru Ingeborg Grant, f. 22.09.1906 i Stavanger. Elev av Märthaskolen. Flyttet hit 30. mai, fra Asbjørn Klosters gate 9, Stavanger.
  • Frk. Marie Hagen, f. 08.05.1911 på Koppang. Kokke på Katarinahjemmet.
  • Frk. Ruth Ottilie Hellum, f. 12.01.1920 på Strømm pr. Svelvik. Hushjelp på Katarinahjemmet. Flyttet hit 29. oktober fra Strømm, og var følgelig neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Anna Hedvig Faye Holmboe, f. 05.12.1914 i Tromsø. Kontordame hos Agent Arne Manshaus i Toldbodgt. 12. Flyttet hit 4. september fra Bygdø allé 70.
  • Frk. Sonja Killén, f. 19.05.1917 i Trondheim. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 16. september fra Museumspl. 1, Trondheim.
  • Frk. Helga Aasta Sommerfeldt Løvland, f. 05.08.1915 i Froland. Elev ved Oslo Handelsgymnasium. Flyttet hit 8. januar fra Arendal (1. desember 1935 oppholdt hun seg i Couvent St. Joseph, Montzen, Belgia)
  • Henny Mjelve, f. 18.10.1896 i Oslo. Prokuriset ved Aas & Wahls Boktrykkeri. (Besøkende, bosatt på Jar, var neppe tilstede 2. oktober)
  • Frk. Gerd Dorothea Moum, f. 10.03.1917 i Rødingen. Stud.jur. Flyttet hit 28. november fra Huitfeldtsgt. 6, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Marta Watten Myklebust, f. 15.01.1913 i Ålesund. Kontordame hos «Unge Høire» i Stortingsgt. 20.
  • Frk. Brit Oftedal, f. 18.11.1918 i Stavanger. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 14. september fra Stavanger.
  • Frk. Gunvor Signe Pettersen, f. 18.09.1907 i Oslo. Uten stilling (kronisk syk).
  • Frk. Andrea Olsen Rochmann, f. 24.01.1910 i Kvæfjord. Kontordame ved Arbeiderpressens annoncekontor. Flyttet hit 4. november fra Waldemar Thranes gt. 6B, og var følgelig ikke tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Edna Røeggen, f. 27.09.1918 i Bremsnes, Nordmøre. Hushjelp på Katarinahjemmet.
  • Frk. Olga Bergljot Røeggen, f. 05.10.1916 i Bremsnes. Hushjelp på Katarinahjemmet.
  • Frk. Valborg Røeggen, f. 11.01.1921 i Bremsnes. Hushjelp på Katarinahjemmet. Flyttet hit fra Bremsnes 20. september.
  • Frk. Elly Salomon, f. 23.07.1910 i Oslo. Uten stilling. Flyttet hit 15. august fra Fossheim Hotel, Slemdal; oppholdt seg i København 1. desember 1935.
  • Frk. Hallfrid Sand, f. 14.07.1910 i Hadsel. Elev ved Telegrafskolen. Flyttet hit 22. august fra Bodø.
  • Frk. Hjørdis Schøien, f. 09.11.1898 i Oslo. Uten stilling.
  • Frk. Gerd Stousland, f. 02.11.1914 i Oslo. Elev ved Den Kvinnelige Industriskole. Flyttet hit 6. november fra Jon Smedstadv. 7, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Liv Stousland, f. 28.06.1911 i Oslo. Sekretær hos «Fotorama i Stortingsgt. 16. Flyttet hit 6. november fra Jon Stemdstadsv. 7, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Frk. Ebba Svarstad, f. 09.11.1903 i Oslo. Kontordame hos Norges Kooperative Landsforening.
  • Frk. Anne-Gurine Sømme  (Anne-Gi står det i Adresseboken), f. 08.08.1915 i Stavanger. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole.
  • Frk. Gerd Thorsen, f. 01.12.1913 i Bergen. Stud.jur.
  • Frk. Hjørdis Ursfjord, f. 02.11.1915 i Vadsø. Stud.med.
  • Frk. Joronn Silje Vogt, f. 08.10.1919 i Tromsø. Elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole. Flyttet hit 13. september fra Trondheim.
  • Frk. Ida Weigner, f. 22.08.1916 i Stavanger. Student. Flyttet hit 30. august fra Stavanger.
  • Frk. Bergljot Kristine Ødegård, f. 01.09.1907 i Nesbyen, Hallingdal. Stud.med. Flyttet hit 5. november fra Hjelmsgt. 6, neppe tilstede i kapellet 2. oktober.
  • Sr. Snefrid Hansen, f. 07.10.1905 i Odense. Sykepleierske.

Av søstre, pensjonærer og gjester var (eller ble) følgende dominikanske tertiærer (merkert med fet skrift i listene over):

  • Mary Margareth Farrelly (ikledt med ordensnavn sr. Marie-Reginald 04.08.1926, profess 01.10.1927 – siden søster på Sankta Katarinahjemmet)
  • Frieda Svenningsen (ikledt 30.04.1930 med ordensnavn sr. Katarina – siden søster på Sankta Katarinahjemmet)
  • Gjertrud Falkanger (konverterte 29.04.1925, ikledt med ordensnavn sr. Gertrude-Thérèse 02.02.1927, profess 07.03.1928. I november 1928 trådte hun inn som søster for Sta. Katarinahjemmet sammen med sr. Mary Farrelly, men ble syk og måtte trekke seg etter et år. Siden ble hun dominikanerinne i Rögle kloster istedet)
  • Margarethe Julie Falkanger (konverterte 24.04.1934, ikledt med ordensnavn sr. Ingrid-Marie 02.10.1936)
  • Gunvor Signe Pettersen (konverterte 01.02.1927, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Thérèse 02.02.1929, profess 06.01.1931)
  • Hjørdis Schøien (ikledt med ordensnavn sr. Marie-Christine 26.02.1930, profess 11.02.1931)
  • Ebba Svarstad (ikledt med ordensnavn sr. Dominique-Marie-Olav 30.04.1935, profess 30.04.1936)
  • Snefrid Halgunn Gerda Hansen (konverterte 22.12.1930, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Emmanuel 25.12.1933). Året etter (01.12.1937) står hun i folketellingen som søster på Sankta Katarinahjemmet, men trådte senere ut igjen.
  • Karen Sundt, f. Schetlein
  • Karen Alette Meidell (ikledt med ordensavn sr. Maria Dominica 30.04.1925, profess 30.04.1926)
  • Signe Sylou-Creutz, f. Jonson (konverterte 24.12.1924, ikledt med ordensnavn sr. Marie-Ingrid 30.04.1935, profess 30.04.1936)
  • Signe Bjerke, f. Bjørk (ikledt med ordensnavn sr. Johanne-Marie 02.10.1936)
  • Ellen Torgersen (ikledt 30.04.1932)
  • Lilly Braathen (ikledt med ordensnavn sr. Maria Magdalena 28.03.1933, profess 07.10.1934)
  • Yvonne Leguy (ordensnavn sr. Anne Marie) kom fra Châtillon som husholderske til St. Dominikus.
  • Marie Knudtzon (konverterte 06.02.1903 i Stockholm, profess 26.04.1907 i Roma, ordensnavn sr. Katarina).

Written by Jordanus

29.10.2016 at 19:24

St. Dominikus syforening, 4. januar 1926

with 5 comments

Til ære for sin skytshelgen i Tredje Orden, den salige Zdislava (som vi feiret igår), samlet fru Olsen idag St. Dominikus’ syforening. Vi pyntet lokalet for henne, hvor hun inviterte oss. Medlemmene er de som har for vane å komme til vårt kapell, og møtes hver fjortende dag for å arbeide for sakristiet. Møtene finner sted hjemme hos den ene eller den andre, og går på rundgang. En Pater hjelper ofte til, og gir da et lite kåseri som takk for hjelpen.

— Fra brødrenes krønike, innførsel mandag 4. januar 1926. (Min oversettelse fra fransk)

alterduk

Når er en katolsk syforening ikke bare en vanlig syforening? Når den er en paramentforening. På Jesu hjertefest 1893 — fredag 9. juni — etablerte biskop Fallize en «Paramentforening i tilslutning til Erkebroderskabet af alterets hste. sakramentes stedsevarende tilbedelse og til Bønnens apostolat.» Protokollen er idag å finne i St. Hallvard menighets arkiv. Medlemslistene går fra 1893 til 1899, da det står oppført hele 40 medlemmer.

Foreningens formål var:

  • at virke til, at Jesus Kristus i alterets hste. sakramente erkjendes, elskes og uafbrudt tilbedes;
  • at fyldestgjøre for de fornærmelser, som bliver Ham tilføiet i dette høihellige sakrament;
  • at understøtte de fattige sogne, hvis kirker mangler paa de til gudstjenesten fornødne gjenstande.

De var forventet å arbeide hjemme, møtes første søndag i måneden for å levere arbeider og få nye, og ofre én time til sakramentstilbedelse i måneden, fortrinnsvis første fredag i måneden under menighetsmessen i St. Olavs kirke, i forbindelse med hvilken det var «en særegen andagt for foreningens medlemmer«.

Hva slags arbeider? Følgende er formentlig en slags årsrapport:

Paramentforeningen har forfærdiget og istandsat følgende gjenstande:

  1. Repareret en fuldstændig messedragt
  2. Heklet en blonde for høialteret.
  3. Foræring af to smaa rochetter for messetjenerne.
  4. Istandsat en rochet og fem alterblonder.
  5. Forfærdiget tre alterblonder for forskjellige stationer, og en albe.

Endelig medlemmernes iver for at skaffe de nødvendige gjenstande for kirkens udpyntning paa Kristi legemsfest.

St. Dominikus’ syforening var neppe en direkte fortsettelse av biskop Fallizes paramentforening, men ett eller to medlemmer — frk. Miriam Sandborg og kanskje frk. Meidell (om det er samme frk. Meidell) — var med i begge.

Klosterkrøniken skriver videre:

Det er bare rett og riktig å notere i klosterkrøniken navnene til disse velgjørere som var de første som samlet seg for å hjelpe Patrene:

  • Fru Olsen 
  • Frk. Lund 
  • Frk. Meidell 
  • Frk. Breien
  • Frk. Øde
  • Frk. Bredal
  • Frk. Kjelstrup 
  • Frk. I. Johnson 
  • Frk. Farrelly 
  • Frk. Sandborg 
  • Frk. Gjør 
  • Frk. Parr
  • Fru Winther
  • Frk. Burton
  • Frk. Falkanger
  • Frk. Schøien 

Patrene, det var i januar 1926 trekløveret p. Ambrosius Lutz (1875-1955), p. Henri Étienne Béchaux (1882-1965) og p. Gabriel Marie Vanneufville (1890-1973). Borghild Krane, som bodde på Katarinahjemmet på 1930-tallet og kjente dem alle, beskriver dem slik [1]:

De var alle tre meget forskjellige. P. Lutz var den lærde og solide teolog og apologet, noe av en dikter og musiker også, p. Béchaux en eksponent for fransk ésprit og religiøsitet, p. Vanneufville et oppkomme av menneskelig humor og elskelig, dyp fromhet.

St. Dominikus kirke var ennå ikke bygget, den ble innviet først 2. oktober 1927, så de hadde på dette tidspunkt bare et lite kapell i det tre-etasjers våningshuset i Neuberggaten 15. Ved folketellingen 1910 var det registrert 5 leiligheter i huset, med ialt 23 hjemmehørende personer, og som sidebygninger er angitt «stall, vedskjul og klosett & bryggerhus». Våningshuset ble revet i 1970, da dagens kloster ble bygget.

Hvem var så disse seksten flittige damene som arbeidet for sakristiet? Jeg har klart å identifisere mange av dem, selv om tidens skikk med å bare omtale med etternavn ikke gjør det helt lett:

  1. Fru Olsen — enkefru Gerda Amalia Olsen, f. Forsberg (1870-1958). Husholderske for patrene i St. Dominikus 1921-29. Tertiær, altså medlem av den dominikanske tredje-orden (T.O.P.) siden 1922.
  2. Frk. Lund — Sally Lund (1859-1952). Ble tertiær 1927.
  3. Frk. Meidell — Karen Alette Meidell (1861-1946). Lærerinne ved privat vevskole, kunstveverske, tertiær siden 1925.
  4. Frk. Breien
  5. Frk. Øde — Sigrid Øde (1875-1952), konverterte i St. Hallvard 1919. Arbeidet ved flere skolehjem for piker, senere sjef for Vernekontorets kvinneavdeling (det som nå heter Familievernkontoret) i Oslo. Satt i Katarinahjemmets første styre 1928, ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull 1935, og ledet senere menighetspleien i St. Olav og St. Hallvard. Ble novise i den fransiskanske tredje-orden 6. juni 1941 (med ordensnavn sr. Sunniva) og avla profess 12. juni 1942.
  6. Frk. Bredal — Emma «Ba» Bugge Bredal (1902-1994). Ble dominikanerinne i Frankrike (Sœurs dominicaines de Béthanie), kom tilbake til Norge 1968 idet hun ble overflyttet til Katarinahjemmet før hun trådte helt ut.
  7. Frk. Kjelstrup — Sara Bergljot Kjelstrup (1879-1946). Musikklærerinne, alternerende organist i St. Dominikus, søster til mgr. Karl Kjelstrup T.O.P. (1874-1946).
  8. Frk. I. Johnson — Ida Secunda Johnson (1898-1980), konverterte i Roma 1922, tertiær siden 1924, senere nonne hos dominikanerinnene i Lourdes og Lunden kloster (sr. Ida Sunniva). Hennes lillebror Alex Johnson (1910-1989) ble luthersk biskop i Hamar.
  9. Frk. Farrelly — Mary Margareth Farrelly (1898-1993), ble tertiær 1926, siden søster på Katarinahjemmet (sr. Mary Reginald).
  10. Frk. Sandborg — Marie Miriam Henriette Sandborg (1872-1937), var blant sangerne i St. Dominikus’ sangkor. Kusine til «den norske misjons store velgjører», madame Valborg Cady de Navacelle (1857-1940).
  11. Frk. Gjør — Marie Beate Gjør (1872-1957), konverterte 1924, firmenning av tertiær frk. Sigrid Steen (1865-1953). Hennes grandonkel Magnus A. Gjør (1801-1874) var en av stifterne til Det Norske Misjonsselskap.
  12. Frk. Parr — muligens Hagar Parr (1855-1927), sanglærerinne.
  13. Fru Winther — Eugenie Benedicte Winther, f. Geelmuyden (1901-1975), forfatterinne. Filletante til sr. Else-Marie Bretteville OP i Rögle.
  14. Frk. Burton — Dorothy Mary Anna Burton (1895-1949), konverterte 1918, tertiær siden 1919 (opptatt i Woodchester, England). Hun var født i England, men faren døde tidlig og hun vokste opp i Norge med mor f. Engelschiøn.
  15. Frk. Falkanger — Gjertrud Falkanger (1899-1980), konverterte 1925, tertiær 1927, prøvde seg først som søster på Katarinahjemmet, men ble etter hvert nonne i Rögle kloster (sr. Gjertrud-Thérèse). Hennes lillesøster Margarethe ble tertiær noen år senere. Tante til br. Bjarne Falkanger OFM.
  16. Frk. Schøien — Hjørdis Marie Christine Schøien (1893-1976), sykepleierske, konverterte 1918, ble tertiær 1930, bodde i mange år på Katarinahjemmet.

Om noen skulle vite mer om disse — særlig de som jeg ikke kjenner fornavnet på engang — er jeg takknemlig for opplysninger og bilder!


[1] Sigrid Undset : liv og meninger / Borghild Krane. — Oslo : Gyldendal, 1970.

Written by Jordanus

04.01.2016 at 10:00

Sigrid Undset om Uranienborg-guden og hvorfor hun ble katolikk

leave a comment »

I 1936 utkom boken «De søkte de gamle stier», der pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) hadde fått et antall norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke.

«Oxfordgruppen»s absolutte ærlighet og dens mange personlige vidnesbyrd har gitt utgiveren den tanke å samle stoffet til denne boken. Han har henvendt sig til norske konvertitter fra forskjellige samfundsklasser. De har besvart spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Hver enkelt har skrevet helt uavhengig av noen annen bidragsyder. Utgiveren vil hermed få takke dem alle. Boken er viet alle religiøst søkende og fordomsfrie mennesker.

Blant de som besvarte p. Bergwitz’ forespørsel var Sigrid Undset. Hun døde for 65 år siden idag — 10. juni 1949.

Sigrid Undset

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet — en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene — derimellem ens medmenneskers repressalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell. Like­vel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stem­ning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk — faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tin­genes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egen­skaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri — de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det. I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet — den som Vår Herre mener, når Han sier: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sloppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsloppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, ro­mantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne men­nesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. — Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for «moderne» mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen — hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sann­heten og Livet, en motstand diktert av frykt og mis­tro — er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten med­virkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kalier Nåden. Vi kan bare fortelle hvor­dan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. — Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha fø­rere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er iskapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

«Tenk selv» blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordrin­gen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ube­hagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjons-lyst, uskikkelighet — eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne. — Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i lan­det, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre — «frihet, fremskritt, oplysning» —, Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde — og har — stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. A være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i kon­servative kretser den gang. Men i min opvekst var «de konservative» for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem. Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det vir­ket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud — i det min­ste av pikene — foruten husnyttige vesentlig nega­tive dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem ad­varte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde «slå an» med dem på frieftermiddagene deres — og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt «bare for et eneste kyss’ skyld». Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig — fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev «damene» mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka — ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke —. — At jom­fruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekte­skapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev «gammel jomfru». Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingen­ting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin «personlige overbevisning» eller sin «selvstendige opfatning» av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var gan­ske anderledes sympatisk enn Uranienborg-guden — human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneske­lig enn den edleste ménneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all men­neskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro — men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse — det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var «den Absolutt Andre» og likevel en Person som kunde kommunisere med mig — hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og di­stinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje — det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer — sannheter, åpenbart fra «den Andre Siden» og for­mulert i menneskesprog — kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon— slett ikke på et menneskes som sa om sig selv : «lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant. Hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som «bevist» (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde inter­essere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte — særlig når han sa om sig selv: «hvem kan overbevise mig om synd». Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, make­lighet hvor makelighet var utilgivelig — for selvfølge­lig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanisti­ske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt — sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det før­ste kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

«Si non est Deus, non est bonus». Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi syn­der mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde be­kjent for de menn som kom og bød til å tro på kon­gens fengslende personlighet: «Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.“

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en «historisk Jesus» som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet — at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags de­isme, var ikke det minste mere «videnskapelig» un­derbygget enn de gamle religioner. Tvertimot — de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbe­stemte spekulasjoner. Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn. den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var van­skelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde — tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også — som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades — de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jord­haug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av — kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien — jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på «min egen kraft og styrke», vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv — de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe bror­skap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder — enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mel­lem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet — jeg trodde bare på menneskenes dumhet og intelli­gens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, «jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det» — så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og horer kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og fore­gangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med min­dre han selv vet sig bundet i et personlig ansvars­forhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en «hånd» — det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet frem­for alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneske­hetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo — efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon — Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv — ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kon­takten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. Beviser som tvin­ger oss, mot vår vilje, til å akseptere kristendom­men, som man aksepterer f. eks. et demontrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de «videnskapelig beviste» fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at «den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var iden­tisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på — for mig var spørs­målet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri op­fattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som — subjektivt fromt — håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig — skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt fore­stilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også — der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som so­lidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi helte­dyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, «underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt for­nyet den». Bare overfor helgenene kan vi finne ut­løsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen ? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de om­fatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneske­kropp med følelser som ikke ligner menneskers følel­ser for noe annet menneske — en særegen dyp ære­frykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, medglede med hennes ubegripe­lige plass i Guds rike — for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet «dyr­kelse» betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst — det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest he­denske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene men­neske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt ånds­svake, og når de sprer sladder videre, er det bare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittig­het. — I det hele — hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker ? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin sam­vittighet ? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir — den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss — skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon —, men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.

Written by Jordanus

10.06.2014 at 10:30

Andakt til St. Olav

leave a comment »

Den Oraison S. Olav som nevnes i Anton Taxts resept, er formentlig den som står skrevet på baksiden av papiret, med en annen håndskrift:

Rex Olavus gloriosus

I denne lille Olavs-andakten kjenner vi igjen hymnen Rex Olavus gloriosus brukt som antifon (hvis det da ikke finnes en egen antifon-variant?), og deretter kommunionsvers og kirkebønn hentet fra den tradisjonelle Olavsmessen. I klartekst:

Rex Olavus gloriosus,
Sanctus martyr Domini:
Agonis ta preciosus,
Dat honorem numini.
Spe constanti copiosus,
Offer tur certamini.

Lumen vitæ dat paganis,
Sulcat agros cordium:
Seminatur vitæ panis
In sulcis gentilium:
Extirpatis cunctis vanis
Spes crescit fidelium.

Omne malum aquilonis
Aufertur de medio:
Gentem duræ regionis
Molit prædicatio:
Trinum laudat in personis
Gentilis confessio.

Gloria et honor Deo
Usquequa que altissimo,
Una Patri. Filioque,
Inclyto Paraclito,
Cui laus est et potestas
Per æterna sæcula.

Amen.

Magna est gloria eius in salutari tuo,
gloriam et magnum decorem impones super eum.

Ora pro nobis Sancte Olave,
ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus:
Deus, qui es regum corona et martyrum victoria:
tribue nobis, quaesumus, beati Olavi regis et martyris tui
pia apud te experiri patrocinia,
ut per tuam, quam in eius passione glorificamus,
magnificentiam, coronam vitae diligentibus
te percipiamus repromissam.
Per Dominum nostrum Jesum Christum, Filium tuum,
qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti Deus.
Per omnia saecula saeculorum.
Amen.

På norsk blir det, slik hymnen er oversatt av Bernt Støylen (1858-1937); kirkebønnen er hentet fra Benedicamus Domino (1933):

Gud som gav kong Olav styrke
til det høge heiders kall
her å grunna Kristi kyrkje
som han vigsla ved sitt fall.
Deg vårt folk i alt sitt yrkje
minnast vel og tena skal.

Livsens ljos her nord du tende,
pløygde hjarte åkren vår.
Livsens såd til folket sende,
vent det voks fra år til år.
Harde tider av du vende,
kveikte kristenvon så klår.

Myrkheims redsler kvarv or landet,
fager folkelukka rann.
Kristi ord vår naud og vande
lindrar i det harde land.
Lov Gud Fader, Son og Ande,
kristne folk kring fjell og strand.

Amen.

Stor er hans ære ved din frelse;
ære og stor heder vil du gi ham, Herre.

Be for oss, hellige Olav,
at vi må bli verdige til Kristi løfter.

La oss be:
Gud, du som er kongenes krone og martyrenes seier,
vi ber deg om å få erfare
den hellige konge og Martyr Olavs kjærlige forbønn hos deg,
så også vi ved din nådes rikdom
som ble så herlig åpenbart i hans martyrdød,
må oppnå den livets krone
som er lovet alle dem som elsker deg.
Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn,
som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet,
Gud fra evighet til evighet.
Amen.

Written by Jordanus

16.08.2013 at 17:00

Resept for helliggjørelse utskrevet til Anton Taxt

with 9 comments

For noen år siden skrev jeg at jeg hadde fått de franske tertiærers håndbok anno 1934 til jul, som blant annet inneholdt Maria-tidebønnene etter dominikansk ritus. Det jeg ikke la merke til da, var at det i boken var stukket inn mange fromme kort, slik det gjerne er med bønnebøker. Og en sammenbrettet lapp, noe som viste seg å være en «grønn resept» på daglig bønn!

Observans ca. anno 1939

På baksiden av et lite kort som også er stukket inn i boken, et fromt bilde av Notre-Dame du Très Saint Rosaire, står det skrevet med samme håndskrift som resepten:

Velsignet Julefest
i takknemlighet
Dominikanerne

til Anton
Oslo Julen 1939

Var så Anton Taxt (1922-2009) tertiær? Nei, intet som tyder på det – ingen nedtegnelser om eventuell ikledning og løfteavleggelse.

Han tjente messen trofast i St. Dominikus kirke fra 1935, og lot brødrene forstå at han tenkte å bli dominikaner som dem. I november 1941 hadde han til brødrenes skuffelse oppgitt den tanken, visstnok etter påtrykk fra biskop Mangers – som var av den mening at det ikke var meget behov for norske dominikanere, da Ordenen var sterk nok til å sende dyktige franske prester til Norge.

Etter krigen reiste Anton Taxt så til Roma, der han studerte ved Urbania for å bli sekularprest. Han ble presteviet i St. Olav 29. juli 1950 – forøvrig sammen med pater Thoralf Norheim OP.

11. november 1954 mottok han drakten som novise (ordensnavn p. Antonin) hos dominikanerne i St. Jacques (Paris) sammen  med Ellert Dahl (ordensnavn f. Thomas More). Trådte ut igjen tre måneder senere (brødrene i Neuberggaten noterte i sin krønike 12. februar 1955 at han hadde forlatt novisiatet), og forble sekularprest.

Nå, siden han var interessert i å begynne et liv i daglig omvendelse og bønn, var det ikke unaturlig at han ble gitt den samme resept som tertiærene – iallfall en lignende resept, kanskje en litt forkortet eller skreddersydd versjon. Observansen utdyper det som gjaldt (og gjelder) for alle katolske legfolk, slik sogneprest Karl Kjelstrup skrev i det Nytestament han gav til Ingri Suleng (1899-1987) «til minde om den største dag i livet, da naadens høisommer tok sin begyndelse, Kristiania, 18. mars 1923».

Den katolske kristens gyldne leveregel:

Ingen dag uten bøn.
Ingen søndag uten messe.
Ingen maaned uten skriftemaal og kommunion.

Av tidebønner ser vi morgenbønn (prim, før arbeidet, kl. 6 om morgenen) og aftenbønn (kompletorium, før man legger seg). Håndboken, beregnet på tertiærer, inneholder ikke det breviar som prestene ba, men De små tidebønner, Maria-offisiet. Den dominikanske tredje-ordens Regel av 1923 foreskrev ellers at tertiærene normalt skulle be alle tidebønnene, men man kunne slippe med mindre – man har jo en livssituasjon å ta hensyn til.

Den franske tertiær-håndboken gjengir offisiet med parallell latinsk og fransk tekst. Siden 1903 var det tillatt med privat resitasjon av offisiet på folkespråket (i desember 1906 ble det presisert at «privat» også omfattet grupper i lukket selskap), mens offentlig bønn stadig måtte være på latin – hvis man ville få den til bønnen bevilgede avlat. Og det ville man jo: det er mange som tror at avlat er frykt for egen straffedom, men for de fromme tertiærer dreier det seg i virkeligheten om barmhjertighetsgjerninger for sjelene i skjærsilden!

Resepten foreskriver videre:

  • Et kvarter meditasjon (Kristi efterfølgelse)
  • To timer taushet – pr dag
  • Rosenkrans

Hver dag også:

Videre (uklart om det er hver dag):

  • Lesning fra P. Riesterers vita om St. Olav

Og til slutt følgende for spesielle ukedager:

  • Korsveiandakt hver fredag
  • Lauretanske litani hver lørdag
  • Te Deum hver søndag

Bot – gode gjerninger og forsakelse – er også nødvendige elementer i det kristne liv; for unge Anton ble foreskrevet følgende:

  • Offer i de andres tjeneste
  • Offer ved bordet

Written by Jordanus

14.08.2013 at 20:46

St. Olav, Norges vernehelgen – bønn for Norge

leave a comment »

Olsok.

St. Olav, Norges evige konge

Hellige Olav, Norges apostel og martyrkonge! Av hele vår sjel takker vi Gud for alt hvad han har gjort for vårt folk ved ditt liv, din kongsgjerning og din blodige død på Stiklestad. I lyset av ditt strålende minne forstår vi ennu bedre hvilke gaver og goder kristentroen bragte vårt fedreland. Da du gjorde kristendommens sak i Norge til din sak, stod det slik for dig at ingen annen enn Jesus Kristus og hans hellige Kirke kunne hjelpe til å vinne seier over alt den onde der som sott og smitte spredtes over folket i ly av det gamle hedenskap. Hevnlyst, rovlyst, grenseløst maktbegjær og meget annet ondt – der var ikke lægedom mot slikt uten i Jesu Kristi Evangelium og hans Kirkes nådeskatter.

Hellig Olav, du var, som vi, et barn av Roms Kirke. Og når det med rette er blitt fremhevet, at det er dig og ditt stolte verk vi kan takke for vår store middelalder, vår stat, vår kirkekunst og vår samfundsopbygning, da vet vi at det var just fordi du gjorde Norge til en del av den store katolske verdenskirke og dermed til en del av det civiliserte Europa. Det var under Moderkirkens innflytelse de gamle, hårde seder mildnedes, de ville sinn blev myke og det gamle, sterke norrønamål begynte å beve i dyp, ren salmetone. Den har i over et halvt årtusen åpnet de levende kildeveld for vårt folk og latt livet fra Gud strømme ut over landet til frodig vekst og fager fremgang.

La være at menneskelig skrøpelighet og ufullkommenhet har efterlatt mørke flekker i vår saga. Det skal ikke hindre oss i å erkjenne at store ting har Herren gjort mot vårt land ved sin hellige Kirke, hvis store apostel og martyr du har vært, Olav Haraldsson den hellige!

O du vårt lands evige konge og store forbeder ved Guds trone, måtte ditt minne lære vårt folk å holde kristentroens idealer i ære! Vær fremdeles det samlingsmerke for vårt norske folk, og be Gud Herren å bevare det for all ulykke, beskytte dets frihet og lede det på rette veier, så vi aldri glemmer hvad Gud har gjort for vårt land ved dig, vår store folkehøvding, som reiste Kristi kors blandt våre fjeller og grunnla Jesu Kristi rike i et samlet og selvstendig Norge.

Amen.

Hentet fra: Benedicamus Domino : En liten katolsk Bønnebok (1933)

Written by Jordanus

28.07.2012 at 17:00

Søster Olave: Sigrid Undset T.O.P.

with one comment

Sigrid Undset med familie på Bjerkebæk, olsok 1928

Den uten tvil mest kjente norske tertiær, er Sigrid Undset (1882-1949). I likhet med de andre norske tertiærene på hennes tid, var hun konvertitt. Tordis Ørjasæter skriver i sin lesverdige biografi «Menneskenes hjerter : Sigrid Undset – en livshistorie» (Aschehoug, 1993):

Helena Nyblom svarte raskt og anbefalte henne å gå i lære hos en katolsk prest. Og Sigrid Undset begynte [i mai 1923] å ta undervisning: annenhver torsdag reiste hun med tog fra Lillehammer til Kristiania, overnattet i byen, møtte til messe fredag morgen og leste etterpå hos pastor Kjelstrup. Og så hjem igjen om ettermiddagen, fem timer hver vei.

De tok det grundig, både hun og pastoren. Selv om hun hadde lest den katolske katekismus flere ganger på egen hånd, gjennom gikk de den nå punkt for punkt […]

I mer enn ett år gikk Sigrid Undset i lære. I mai flyttet pastor Kjelstrup til Hamar for å bli sogneprest ved det nye St. Torfinns kapell. Da slapp hun å reise til Kristiania. Kristi Himmelfartsdag [1924] ble kapellet innviet. […]

Ventetiden på å bli tatt opp i Kirken ble lengre enn hun hadde regnet med. Det skyldtes ekteskapet med Anders Svarstad, som var skilt da han giftet seg med henne, og hans første kone levde ennå. Da var ikke Sigrid Undsets og Svarstads ekteskap lovformelig etter katolsk syn, så hun måtte skilles fra ham før hun kunne tas opp i Kirken. […]

Endelig fikk hun tatt ut separasjon. Da skrev sogneprest Kjelstrup til biskopen og ba om at hun måtte få slippe å vente helt til skilsmissen var i orden, siden hun nå hadde tatt de innledende og avgjørende skritt hen mot å innrette sine forhold etter Kirkens bud. Og om morgenen den 30. oktober 1924 fikk hun vite at biskopen hadde gitt tillatelse, og at opptagelsen måtte skje allerede to dager etterpå, Allehelgensdag, den 1. november. For sogneprest Kjelstrup skulle snart reise til Roma, og hun ønsket at han skulle være den som innlemmet henne i Kirken.

Den senere monsignore Karl Kjelstrup (1874-1946) var forøvrig selv konvertitt – og dominikansk tertiær.

Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896. [1]

Pater Hallvard Rieber-Mohn O.P. (1922-1982) utga helt på slutten av sitt liv boken «Sten på sten : fem blikk på Sigrid Undset» (Aschehoug, 1982) der han skriver innsiktsfullt om hennes konversjon (her kun et utdrag fra bokens tittel-essay som jeg vil anbefale å lese i sin helhet, selv om pateren setter av vel mye plass til den relativt uinteressante øvelse å distansere seg fra hennes Luther-kritikk):

I 1920-årenes norske opinion måtte hennes valg få en ensidig konfesjonell og individualistisk fortolkning som for henne selv var meget sær og forfeilet: En lutheraners overgang til katolisismen – et «frafall», en apostasi. Men ut over sin miljø- og sedvane-bestemte barnedåp og konfirmasjon i den norske statskirke hadde Sigrid Undset aldri vært noen luthersk kristen – eller bevisst kristen overhodet. «Vår Herre henter meg inn fra utmarken,» skriver hun i en sjelden personlig betroelse – hun visste seg villfaren og kom direkte fra vantroen. Hennes kirkevalg var ingen «overgang». Det var en inngang.

Den 7. mars 1927, på festen for den hellige Thomas Aquinas (etter gammel kalender) mottok hun skapularet og ble tatt opp som novise i St. Dominikus’ Tredje-orden, i det Oslo-kapittel som var blitt opprettet året før. Hun tok ordensnavnet «Olave», som hun siden brukte som alias da hun sendte brev fra USA til Sverige under krigen. Etter opptagelsen samlet tertiærene seg i biblioteket, står det å lese i klosterkrøniken.

Ett år senere, 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter Tredje-ordenens regel i hele sitt liv.

Det er pussig å lese at Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard i sine biografier omtaler Sigrid Undset som «tertiærnonne». Å ville bestrebe seg på å leve et så godt kristenliv som mulig, og gi sitt æresord på det, er ikke noe som er forbeholdt nonner. Mange biografer har naturlig nok undret seg over denne tilsynelatende så eksotiske siden av Sigrid Undsets liv, men har ikke oppdaget det åpenbare – hennes omsorg og innsats for familien, polemikk i forsvar for sannhet og fornuft, og for eksempel hjelp til vanskeligstilte i Hamar.  Skal man besjele en by [2], trenger man saktens de daglige bønnestunder – det være seg tidebønner eller rosenkrans. Og en smule nåde.

Noen måneder etter at hun hadde avlagt sine løfter, mottok hun Nobelprisen i Litteratur for 1928. Slik ble hun den første av tre dominikaner-tertiærer som har fått Nobelprisen såvidt jeg kjenner til; de andre er Carlos Saavedra Lamas (fredsprisen, 1936) og Bernardo Alberto Houssay (medisin, 1947).

Nobelpris-pengene ga hun bort: 80.000 kroner til et legat som skulle gjøre det mulig å beholde «litet eller ikke utviklingsdyktige barn» hjemme (slik hun selv gjorde; hun hadde ikke hjerte til å plassere sin datter Mosse på institusjon), 15.000 til forfatternes understøttelsesfond, og 60.000 «til ophold ved katolske skoler for barn av ubemidlede katolske hjem i Norge».

I 1929 mottok Sigrid Undset den pavelige utmerkelsen Pro Ecclesia et Pontifice.

[1] Sr. Else-Britt Nilsen OP: Nonner i storm og stille, s. 166

[2] Å besjele en by / av Karin Sveen. – I: Morgenbladet 1. juni 2007.

[Oppdatert med ny informasjon 3. februar 2013]

Written by Jordanus

27.02.2010 at 20:50