Legdominikaner

Legdominikanerne utgjør ikke en egen orden, men tilhører Prekebrødrenes orden direkte – som «Dominikanerordenens legmannsgren».

Denne teksten som utgjør innledningen til Prekebrødrenes konstitusjoner, og som sammenfatter den Hellige Dominikus’ grunntanker, angår også, med de nyanser og tilpasninger som er nødvendige, de andre medlemmene av den dominikanske familie.

I. Ordenens grunntanke finner følgende uttrykk i en bulle fra pave Honorius III til Dominikus og hans brødre: “Han som uavlatelig gjør Kirken fruktbar med nye troende, ville gjøre vår tid lik med de første kristnes og spre den katolske tro. Det var han som fylte deg med en sønns kjærlighet til sin Far, en kjærlighet som drev deg til et liv i fattigdom, og til å avlegge løfter om et liv etter klosterskikk. Slik setter du alle krefter inn på å så Guds ord, alt mens du forkynner Evangeliet verden over i Vår Herre Jesu Kristi navn.”

II. For Prekebrødrenes orden, som den hellige Dominikus grunnla, ble, som vi vet, “fra begynnelsen av opprettet særlig med henblikk på forkynnelsen og sjelenes frelse.”  I troskap mot grunnleggerens påbud skal derfor brødrene “overalt te seg slik at de fullkomment og fylt av troens ånd søker sin egen og nestens frelse; de skal følge frelserens fotspor likesom Evangeliets menn og bare tale med Gud eller om Gud – inne i seg eller med nesten.”

III. Vi søker å følge Kristus i kjærlighet til Gud og til nesten ved å vie oss helt til Gud gjennom det løftet som gjør oss til medlemmer av Ordenen, som vier oss til kirkens tjeneste på en ny måte, “idet vi hengir oss fullstendig til forkynnelsen av Guds ord” i dets helhet.

IV. Da vi slik har fått del i apostlenes sendelse, anlegger vi også deres livsform og søker å leve i fellesskap med ett hjerte, i trofasthet mot det løftet om å leve de evangeliske råd som vi har avlagt, ivrige etter å feire liturgien sammen, særlig Eukaristien og det guddommelige officium (tidebønnene) og likeså bønnen, utholdende i studier og i etterlevelsen av klosterlivets skikker. For alle disse gode ting utvirker ikke bare Guds ære eller vår egen helliggjørelse, de virker også til menneskenes frelse, for alt dette forbereder oss og driver oss til å forkynne Guds ord. Det setter sitt preg såvel på vår forkynnelse som på oss selv.

Disse grunnverdier, uløselig forbundet med hverandre i likevektig samspill og til gjensidig befruktning, utgjør i sin sum det særpregede i Ordenens liv; det apostoliske liv i ordets fulle forstand, hvor forkynnelsen og undervisningen i Kirkens lære skal flyte fra kontemplasjonens kildevell.

V. Siden vi ved vår prestevielse er biskopens medarbeidere, har vi som vår særskilte oppgave den profetiske sendelse overalt å forkynne Jesu Kristi Evangelium ved ord og eksempel, alt etter menneskenes situasjon, etter tid og etter sted. Målet er å vekke tro eller å få troen til å trenge dypere inn i menneskers liv, slik at Kristi legeme kan bygges opp, det legeme som føres til sin fulle vekst ved troens sakramenter.

VI. Ordenens sendelse og den form brødresamfunnet utgjør, er bestemmende for det religiøse fellesskapets egenart. Da det å være i tjeneste for Ordet og troens sakramenter hører inn under prestene, er Dominikanerordenen et klerikalt ordenssamfunn. Ordenens legbrødre, som på sin særlige måte utøver det alminnelige prestedømme, har også på flere måter del i sendelsen. De evige og høytidelige løfter som for all tid og i alt binder enhver prekebror til Kristi liv og sendelse, viser dessuten at han er helt viet forkynnelsen av Evangeliet ved ord og eksempel.

Ordenen er universell, siden den er sendt for å forkynne for alle folkeslag, i samarbeid med hele Kirken. For bedre å kunne leve i pakt med denne sendelsen, er den unndratt de lokale biskopers jurisdiksjon. Ved sitt overhode, Generalmagisteren, som alle brødre er underlagt ved sin løfteavleggelse, eier den et kraftig enhetsbånd, for studiene, såvel som forkynnelsen av Evangeliet, krever at alle og enhver må være fri til tjeneste.

Med henblikk på det som er dens oppgave, bekrefter og fremelsker Ordenen hver enkelt medbrors personlige nådegaver og ansvarsfølelse. Hver enkelt blir, så snart han har fullført sin utdannelse, behandlet som et voksent medlem og kan både undervise de andre og pålegges mangfoldige oppgaver i Ordenen. Derfor Ordenen bestemt at brudd på dens regler ikke skal gjelde som synd, men at alle skal underkaste seg dem med klokskap og omdømme, “ikke som slaver under loven, men som frie under nåden”.

Det er med henblikk på målsettingen at den overordnede har rett til å gi dispensasjon fra reglene “så ofte han finner det rimelig, særlig fra det som kan være til hinder for studier, forkynnelsen og sjelenes beste.”

VII. Den type samfunn og den universelle sendelse som er særegen for det religiøse fellesskap vi utgjør, bærer i seg grunnlaget for vår styringsform. Den forutsetter nemlig at alle deler av ordenen samarbeider på en organisk og vel avveiet måte med henblikk på Ordenens overordnede mål. For Ordenen begrenses ikke til det enkelte klosterfellesskap, selv om dette er dens kjerne; den utvider seg til det fellesskap av klostre som utgjør en provins, og til det fellesskap av provinser som utgjør selve Ordenen. Derfor er det at dens fullmakt, som samles i sin helhet i det som er dens hode, dvs Generalkapitlet og Generalmagisteren, fordeles mellom provinser og klostre, hver med det selvstyre som høver. Vår styringsform er derfor fellesstyre på sin egen måte. De som styrer blir vanligvis valgt av sine brødre, og valget blir bekreftet av den nærmeste overordnede. I viktige saker styrer dessuten kommunitetene seg selv på mange måter, det være seg ved kapitel eller ved rådene.

Dette fellesstyre passer særlig godt med henblikk på å fremme Ordenens mål og å fornye den ofte. De overordnede og brødrene, med sine representanter, sørger i fellesskap for at Ordenen gjør fremskritt i oppfyllelsen av sine oppgaver og i fornyelse. Dette skjer i generalkapitler, hvor provinsialer og diffinitores (representanter) deltar, med like rettigheter og samme frihet. Det er ikke bare den kristnes stadige omvendelse som krever årvåkenhet, men Ordenens særlige kall gjør det også nødvendig til enhve rtid å granske den måte den fyller sin oppgave på i verden.

VIII. Ordenens grunnleggende målsetning og dens livsform den avføder, beholder sin verdi til alle tider i Kirken. Men vår tradisjon tilsier at det er av aller høyeste viktighet å forstå hver tidsalder og å tillegge dem all den vekt som er nødvendig i perioder hvor verdensutviklingen og forandringene i samfunnet går fort. Da pålegger det Ordenen å fornye seg med all kraft og tilpasse seg, idet den prøver det som er godt og riktig i menneskers streben, og innpasser det i en urokkelig likevekt mellom grunnbestanddelene i Ordenens liv.

Disse grunnbestanddeler kan ikke gjennomgå noen vesentlige forandringer i vår Orden, da de skal inspirere en måte å leve og forkynne på som svarer til Kirkens og menneskenes behov.

IX. Den dominikanske familie utgjøres av brødrene – klerker og legbrødre – , de kontemplative søstre, de aktive søstre, medlemmer av sekulærinstitutter, prestegrupper og legdominikanere.

De følgende konstitusjoner og Ordinationes gjelder utelukkende brødrene, når ikke annet sies uttrykkelig. Det disse foreskriver skal derfor overholdes slik at de bevarer Ordenens nødvendige enhet og ikke utelukker det nødvendige mangfold som lovgivningen selv forutsetter.