Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Archive for the ‘Ordensregel’ Category

Guds barmhjertighet og deres

leave a comment »

Hva søker du? — Guds barmhjertighet og deres.

Med disse ord innledes vårt liv i dominikanerordenen.

Ludovico Brea: Madonna della Misericordia

Ludovico Brea: Madonna della Misericordia

Det katolske kirkes katekisme sier i sitt kapittel om Dydene følgende (nr. 1829):

Kjærlighetens frukter er glede, fred og barmhjertighet; den fører til å gjøre vel og snakke trossøsken til rette; den er velvillig; den vekker gjensidighet og forblir kravløs og storsinnet; den består i vennskap og fellesskap:

Kjærligheten er fullendelsen av all vår gjerning. Den er målet; det er for å nå den at vi løper, det er i møte med den vi løper; når vi når frem, er det i den vi finner hvile.

Vi regner tradisjonelt med syv åndelige og syv legemlige barmhjertighetsgjerninger [1], to nyttige huskelister for vår daglige dont — i familien, i fraterniteten, i Ordenen, i menigheten, på arbeidsplassen, i borettslaget og på internett.

De syv åndelige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ spiritualia) er:

  1. Undervise de uvitende (Docere ignorantes)
  2. Råde de som trenger hjelp (Consilio juvare indigentes)
  3. Trøste de rammede (Consolari afflictos)
  4. Tale synderne til rette (Corrigere peccantes)
  5. Tilgi krenkelser (Remittere offensam)
  6. Bære urett med tålmod (Ferre patienter injurias)
  7. Be for de levende og de døde, og de forfulgte (Orare pro vivis et defunctis, et pro persequentibus)

Med uvitenhet skal man forresten slett ikke (bare) forstå dumhet eller mangel på skolegang — snarere forvirring, #hjernevask, faktisk kunnskapsløshet.

De syv timelige eller legemlige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ temporalia) er:

  1. Mette de sultne (Pascere esurientes)
  2. Gi drikke til de tørste (Potare sitientes)
  3. Kle de nakne (Operire nudos)
  4. Huse de hjemløse (Colligere hospites)
  5. Besøke de syke og de som sitter i fengsel (Visitare infirmos et in carcere detentos)
  6. Løskjøpe fanger (Redimere captivos)
  7. Begrave de døde (Sepelire mortuos)

I Legdominikanernes Regel kommer dette til uttrykk i det personlige oppdrag utad:

(Om den apostoliske sendelse)

5. Etter den hellige Dominikus’ og den hellige Katarina av Sienas eksempel og med andre av våre forgjengere som lysende forbilder på livet i Ordenen og i Kirken finner de styrke i det broderlige fellesskap, fremfor alt ved å vitne om sin tro, være lydhøre overfor behovene hos vår tids mennesker og tjene sannheten.

6. De er lydhøre for hva Kirken i dag særlig legger vekt på i sitt apostolat, og tilskyndes spesielt til å vise sann barmhjertighet overfor alle former for bekymring, forsvare friheten og fremme rettferdighet og fred.

Å tjene sannheten innebærer det pave Benedikt XVI har betegnet som intellektuell velgjørenhet [2]. Bekjempelse av åndsfattigdom møtes som regel med mindre velvilje enn veldedighet for å lindre materiell fattigdom. Man må til en dominikansk håndbok for å finne de åndelige barmhjertighetsgjerninger listet opp før de timelige, om de i det hele tatt er nevnt!

Dominikanerordenens motto er nettopp Veritas — sannhet — et krevende oppdrag i en verden som foretrekker å la spørsmålet «Hva er sannhet?» stå åpent; et oppdrag som krever at vi hengir oss til studier, livslang læring og daglig bønn.

Også fellesskapet innad avhenger av barmhjertighet:

(Om fraternitetslivet)

8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Alt etter omstendighetene kommer det til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger, ved at de deler det de har med andre, særlig med de fattige og syke, og ved at de ber for de avdøde, slik at de alle alltid skal være av ett hjerte og ett sinn i Gud.

Apropos det å be for de avdøde — vi har felles minne- og bededager for:

  • alle avdøde fedre og mødre til medlemmer av Ordenen (7. februar)
  • alle Ordenens avdøde velgjørere og venner (5. september)
  • alle avdøde brødre og søstre i Ordenen (den dominikanske allesjelersdag, 8. november – 13. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen)

mens vi til gjengjeld på festen for alle Ordenens hellige, den dominikanske allehelgensdag 7. november (12. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen), feirer og ber om at de ber for oss.

Den 24. september feirer vi Vår Frue av Barmhjertigheten, som er knyttet til Dominikanerordenens tredje ordensmagister, St. Raimund av Peñafort.

Og idag er Barmhjertighetssøndag — også kalt Miskunnssøndagen. Barmhjertighet er av Gud. Fylt av medynk, ropte vår salige far Dominikus: «Herre, forbarme deg over ditt folk! Hvordan skal det gå med synderne?» [3] Det er langt fra å være et retorisk spørsmål. Svaret er at det i stor grad kommer an på budbringerne, de som er utsendt. Det kommer an på oss. Det kommer an på oss, fordi vi er utsendt. Det er vi som er utsendt!

Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers tålmodighet og autoritet. For det skal komme en tid da folk ikke lenger orker å lytte til en sunn undervisning, men følger sine egne innfall og skaffer seg en hel hop lærere, efter som ørene klør; og da vil de vende det døve øre til sannheten og lytte til fabler i stedet. Du derimot skal holde deg våken og nøktern, hva som enn hender; bær tålmodig lidelser, gjør din gjerning som evangeliets forkynner, oppfyll alle ditt embedes plikter!  [4]

[1] Libellus precum ad usum fratrum S. Ordinis Prædicatorum. — Romæ : Ad S. Sabinam, 1952

[2] Intellectual charity / Fr. Mario Attard OFM Cap. — I: The Malta Independent, Sunday 20 October 2013

[3] Fra vitnesbyrd om St. Dominikus’ hellighet innsamlet i Toulouse 1233, avlagt av seigneur Guillaume Peyre (Peyronnet), abbed av Saint-Paul i Narbonne. I: «Saint Dominique : la vie apostolique. Textes présentés et annotés par M.-H. Vicaire, o.p. — Paris : Cerf, 1965. — S. 83.

[4] Paulus’ annet brev til Timotheos (2 Tim 4,2-5). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 355.

Written by Jordanus

26.04.2014 at 18:00

Publisert i Kall, Ordensregel

Constitutio Fundamentalis O.P.

leave a comment »

Legdominikanerne utgjør ikke en egen orden, men tilhører Prekebrødrenes orden direkte – som «Dominikanerordenens legmannsgren».

Denne teksten som utgjør innledningen til Prekebrødrenes konstitusjoner, og som sammenfatter den Hellige Dominikus’ grunntanker, angår også, med de nyanser og tilpasninger som er nødvendige, de andre medlemmene av den dominikanske familie.

I. Ordenens grunntanke finner følgende uttrykk i en bulle fra pave Honorius III til Dominikus og hans brødre: “Han som uavlatelig gjør Kirken fruktbar med nye troende, ville gjøre vår tid lik med de første kristnes og spre den katolske tro. Det var han som fylte deg med en sønns kjærlighet til sin Far, en kjærlighet som drev deg til et liv i fattigdom, og til å avlegge løfter om et liv etter klosterskikk. Slik setter du alle krefter inn på å så Guds ord, alt mens du forkynner Evangeliet verden over i Vår Herre Jesu Kristi navn.”

II. For Prekebrødrenes orden, som den hellige Dominikus grunnla, ble, som vi vet, “fra begynnelsen av opprettet særlig med henblikk på forkynnelsen og sjelenes frelse.”  I troskap mot grunnleggerens påbud skal derfor brødrene “overalt te seg slik at de fullkomment og fylt av troens ånd søker sin egen og nestens frelse; de skal følge frelserens fotspor likesom Evangeliets menn og bare tale med Gud eller om Gud – inne i seg eller med nesten.”

III. Vi søker å følge Kristus i kjærlighet til Gud og til nesten ved å vie oss helt til Gud gjennom det løftet som gjør oss til medlemmer av Ordenen, som vier oss til kirkens tjeneste på en ny måte, “idet vi hengir oss fullstendig til forkynnelsen av Guds ord” i dets helhet.

IV. Da vi slik har fått del i apostlenes sendelse, anlegger vi også deres livsform og søker å leve i fellesskap med ett hjerte, i trofasthet mot det løftet om å leve de evangeliske råd som vi har avlagt, ivrige etter å feire liturgien sammen, særlig Eukaristien og det guddommelige officium (tidebønnene) og likeså bønnen, utholdende i studier og i etterlevelsen av klosterlivets skikker. For alle disse gode ting utvirker ikke bare Guds ære eller vår egen helliggjørelse, de virker også til menneskenes frelse, for alt dette forbereder oss og driver oss til å forkynne Guds ord. Det setter sitt preg såvel på vår forkynnelse som på oss selv.

Disse grunnverdier, uløselig forbundet med hverandre i likevektig samspill og til gjensidig befruktning, utgjør i sin sum det særpregede i Ordenens liv; det apostoliske liv i ordets fulle forstand, hvor forkynnelsen og undervisningen i Kirkens lære skal flyte fra kontemplasjonens kildevell.

V. Siden vi ved vår prestevielse er biskopens medarbeidere, har vi som vår særskilte oppgave den profetiske sendelse overalt å forkynne Jesu Kristi Evangelium ved ord og eksempel, alt etter menneskenes situasjon, etter tid og etter sted. Målet er å vekke tro eller å få troen til å trenge dypere inn i menneskers liv, slik at Kristi legeme kan bygges opp, det legeme som føres til sin fulle vekst ved troens sakramenter.

VI. Ordenens sendelse og den form brødresamfunnet utgjør, er bestemmende for det religiøse fellesskapets egenart. Da det å være i tjeneste for Ordet og troens sakramenter hører inn under prestene, er Dominikanerordenen et klerikalt ordenssamfunn. Ordenens legbrødre, som på sin særlige måte utøver det alminnelige prestedømme, har også på flere måter del i sendelsen. De evige og høytidelige løfter som for all tid og i alt binder enhver prekebror til Kristi liv og sendelse, viser dessuten at han er helt viet forkynnelsen av Evangeliet ved ord og eksempel.

Ordenen er universell, siden den er sendt for å forkynne for alle folkeslag, i samarbeid med hele Kirken. For bedre å kunne leve i pakt med denne sendelsen, er den unndratt de lokale biskopers jurisdiksjon. Ved sitt overhode, Generalmagisteren, som alle brødre er underlagt ved sin løfteavleggelse, eier den et kraftig enhetsbånd, for studiene, såvel som forkynnelsen av Evangeliet, krever at alle og enhver må være fri til tjeneste.

Med henblikk på det som er dens oppgave, bekrefter og fremelsker Ordenen hver enkelt medbrors personlige nådegaver og ansvarsfølelse. Hver enkelt blir, så snart han har fullført sin utdannelse, behandlet som et voksent medlem og kan både undervise de andre og pålegges mangfoldige oppgaver i Ordenen. Derfor Ordenen bestemt at brudd på dens regler ikke skal gjelde som synd, men at alle skal underkaste seg dem med klokskap og omdømme, “ikke som slaver under loven, men som frie under nåden”.

Det er med henblikk på målsettingen at den overordnede har rett til å gi dispensasjon fra reglene “så ofte han finner det rimelig, særlig fra det som kan være til hinder for studier, forkynnelsen og sjelenes beste.”

VII. Den type samfunn og den universelle sendelse som er særegen for det religiøse fellesskap vi utgjør, bærer i seg grunnlaget for vår styringsform. Den forutsetter nemlig at alle deler av ordenen samarbeider på en organisk og vel avveiet måte med henblikk på Ordenens overordnede mål. For Ordenen begrenses ikke til det enkelte klosterfellesskap, selv om dette er dens kjerne; den utvider seg til det fellesskap av klostre som utgjør en provins, og til det fellesskap av provinser som utgjør selve Ordenen. Derfor er det at dens fullmakt, som samles i sin helhet i det som er dens hode, dvs Generalkapitlet og Generalmagisteren, fordeles mellom provinser og klostre, hver med det selvstyre som høver. Vår styringsform er derfor fellesstyre på sin egen måte. De som styrer blir vanligvis valgt av sine brødre, og valget blir bekreftet av den nærmeste overordnede. I viktige saker styrer dessuten kommunitetene seg selv på mange måter, det være seg ved kapitel eller ved rådene.

Dette fellesstyre passer særlig godt med henblikk på å fremme Ordenens mål og å fornye den ofte. De overordnede og brødrene, med sine representanter, sørger i fellesskap for at Ordenen gjør fremskritt i oppfyllelsen av sine oppgaver og i fornyelse. Dette skjer i generalkapitler, hvor provinsialer og diffinitores (representanter) deltar, med like rettigheter og samme frihet. Det er ikke bare den kristnes stadige omvendelse som krever årvåkenhet, men Ordenens særlige kall gjør det også nødvendig til enhve rtid å granske den måte den fyller sin oppgave på i verden.

VIII. Ordenens grunnleggende målsetning og dens livsform den avføder, beholder sin verdi til alle tider i Kirken. Men vår tradisjon tilsier at det er av aller høyeste viktighet å forstå hver tidsalder og å tillegge dem all den vekt som er nødvendig i perioder hvor verdensutviklingen og forandringene i samfunnet går fort. Da pålegger det Ordenen å fornye seg med all kraft og tilpasse seg, idet den prøver det som er godt og riktig i menneskers streben, og innpasser det i en urokkelig likevekt mellom grunnbestanddelene i Ordenens liv.

Disse grunnbestanddeler kan ikke gjennomgå noen vesentlige forandringer i vår Orden, da de skal inspirere en måte å leve og forkynne på som svarer til Kirkens og menneskenes behov.

IX. Den dominikanske familie utgjøres av brødrene – klerker og legbrødre – , de kontemplative søstre, de aktive søstre, medlemmer av sekulærinstitutter, prestegrupper og legdominikanere.

De følgende konstitusjoner og Ordinationes gjelder utelukkende brødrene, når ikke annet sies uttrykkelig. Det disse foreskriver skal derfor overholdes slik at de bevarer Ordenens nødvendige enhet og ikke utelukker det nødvendige mangfold som lovgivningen selv forutsetter.

Written by Jordanus

29.01.2012 at 15:00

Publisert i Ordensregel

Ordensregelen av 1987 – om ordenslivet

leave a comment »

Ordensregelens annen del gir i §§ 8-13 en kortfattet beskrivelse av hva legdominikanere – i fellesskap og individuelt – legger vekt på i sitt kristenliv, og § 14 (som vil følge i et eget innlegg) omhandler løfteavleggelsen.

II. Fraternitetenes liv

(Fraternitetenes liv)

8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Dette fellesskap gir seg uttrykk i gjensidig barmhjertighet og forståelse mellom medlemmene, særlig overfor dem som er fattige og syke, og i bønn for de avdøde, slik at de alle har ett hjerte og ett sinn (Apostlenes gjerninger 4,32).

9. De tilstreber helhjertet å samarbeide i det apostolat som Ordenen utfører. Legdominikanerne deltar aktivt i Kirkens liv, alltid rede til å samarbeide med andre apostoliske grupper.

10. For å vokse i oppfyllelsen av sitt kall, som forener det kontemplative liv med det apostoliske, søker legdominikanerne først og fremst til følgende kilder:

a. Å lytte til Guds Ord og å lese Skriften, særlig Det Nye Testamente.

b. Delta aktivt i de liturgiske feiringer og, om mulig, i det daglige eukaristiske offer.

c. Hyppig benytte seg av forsoningens sakrament.

d. Be tidebønnene i forening med hele den dominikanske familie, såvel som privat bønn slik som meditasjon og rosenkrans.

e. Søke hjertets omvendelse ved bot i Evangeliets ånd.

f. Studere åpenbaringen inngående og søke et reflektert forhold til samtidens problemer i lys av troen.

g. Være hengiven overfor Jomfru Maria, slik det er skikk i Ordenen, likeså overfor vår far den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sina.

h. Regelmessige sammenkomster i åndelig fellesskap.

(Utdannelse)

11. Målet for en dominikansk utdannelse er å føre mennesker frem til et voksent forhold til troen, slik at de kan ta imot Guds Orde, feire det og forkynne det.

Hver provins skal i den hensikt etablere et program for:

a. stegvis utdannelse av nye medlemmer;

b. videreutdannelse av alle, også isolerte medlemmer som ikke deltar på møter.

12. En dominikaner må være forberedt til å forkynne Guds Ord. Forkynnelse er å utøve den døptes profetiske oppgave, styrket av fermingens sakrament.

I dagens verden innebærer dette særlig å forsvare menneskets, livets og familiens verdighet. Å arbeide for kristen enhet og komme i dialog med ikke-kristne og ikke-troende er også en del av det dominikanske kall.

13. De viktigste kilder til den dominikanske utdannelse er:

a. Guds Ord og teologisk refleksjon.

b. Liturgisk bønn.

c. Ordenens historie og tradisjon.

d. Nyere dokumenter fra Kirken og Ordenen.

e. Forståelse av og kunnskap om tegn i tiden.

Written by Jordanus

19.02.2010 at 20:46

Ordensregelen av 1987 – visjon

leave a comment »

Legdominikanernes gjeldende regel ble vedtatt på den internasjonale kongress for legdominikanere i Montréal i 1985, og godkjent (med mindre endringer) av Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Selskaper for apostolisk liv den 15. januar 1987. Det følgende er en uoffisiell oversettelse til norsk. Originalteksten med offisiell engelsk oversettelse har jeg gjort tilgjengelig blant mine dokumenter.

Regelen har tre hovedavdelinger:

  1. Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk
  2. Fraternitetsliv
  3. Struktur og styringssett

Dertil kommer to viktige erklæringer, uten hvilke Regelen faktisk er ufullstendig:

  1. Ordensmagisterens generelle erklæringer av 1987
  2. Ordensmagisterens generelle erklæringer av 2007

Her skal jeg ta for meg de den første, grunnleggende del. De øvrige delene vil følge i senere innlegg.

Man kan spørre seg hvorfor man her finner betegnelsen dominikanske legfolk og ikke legdominikanere? Det er fordi Den dominikanske familie også omfatter legfolk som ikke tilhører fraterniteter, som ikke avlegger løfter. Det var visstnok meningen at disse grunnleggende konstitusjoner skulle kunne vært felles for forskjellige kategorier legfolk som er knyttet til Ordenen, men det synes ikke å ha blitt noe av.

I. Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk

(Legfolket i Kirken)

1. Blant Kristi disipler har de kvinner og menn som lever i verden, gjennom sin dåp og sin ferming del i Vår Herres Jesu Kristi kongelige, prestelige og profetiske sendelse. Deres kall består i å gjøre Kristus nærværende i menneskenes hjerter, slik at det evige budskap om frelse kan bli kjent og tatt imot av alle mennesker (Apostolicam Actuositatem, §3).

(Dominikanske legfolk)

2. Noen blant dem er blitt drevet av Den Hellige Ånd til å leve etter den hellige Dominikus’ ånd og karisma. De er tilsluttet Ordenen ved et særlig engasjement i henhold til egne statutter.

(Den dominikanske familie)

3. De samles i fellesskap og utgjør, sammen med Ordenenes øvrige grener, en eneste familie (LCO, §141).

(Dominikanske legfolks særpreg)

4. De kjennetegnes ved en egen spiritualitet og ved sitt liv i tjeneste for Gud og nesten i Kirken. Som medlemmer av Ordenen har de del i dens apostoliske sendelse ved bønn, studier og forkynnelse utfra deres betingelser som legfolk.

(Den apostoliske sendelse)

5. Etter den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sienas eksempel, og etter forbilde i de forgjengere som har satt sitt preg på Ordenen og på Kirken, skal de vitne om sin tro, være lydhøre overfor tidens behov og vie seg til sannhetens tjeneste, styrket av det brodelige fellesskap.

6. De er lydhøre overfor det som Kirken til enhver tid særlig legger vekt på i sitt apostolat, og er særlig på vakt overfor alle former for lidelse, i forsvar for frihet, rettferdighet og fred.

7. Besjelet av Ordenens karisma, vet de at apostolisk virksomhet springer ut av kontemplasjon og bønn.

Written by Jordanus

16.02.2010 at 21:39