Archive for the ‘1978-2005: Johannes Paul II’ Category
Dominikanere i grenseland – «las fronteras»
Dominikanerordenens høyeste myndighet er Generalkapitlet, som feires (ja, det heter så!) hvert tredje år. Der revideres Ordenens konstitusjoner, der velges ordensmagisteren (for 9 år), og der vedtas anbefalinger, formaninger og bestemmelser for dominikanere over hele verden.
Ordenens generalkapittel i Avila 1986 [1] minnet om at vårt virke helt fra begynnelsen av har vært orientert mot las fronteras, forpostene, rendene, randlandene, grensene, grenselandene, markene.
Generalkapitlet minnet alle medlemmer av den dominikanske familie om dette — og identifiserte fem randsoner eller kampsoner, fem misjonsmarker, fem særlige utfordringer der dominikanere oppfordres til å ta opp hansken:
- Grenselandet mellom liv og død, der vi utfordrer verden om rettferdighet og fred.
- Grenselandet mellom det menneskelige og det umenneskelige, der vi utfordrer samfunnet på vegne av de marginaliserte.
- Kristendommens grenseland, der vi utfordrer de ikke-kristne religioner.
- Den religiøse erfarings grenseland, der vi utfordrer de sekulære ideologier.
- Kirkens grenseland, der vi utfordrer kristne konfesjoner og sekter.
Disse misjonsmarkene er ikke langt borte. Misjonsmarken er her. Vi er mange som daglig beveger oss i de grenseland som Avila-kapitlet nevner, uten å ha valgt det selv — er det ikke vi selv som utfordrer de ikke-troende, så er det disse som utfordrer oss: iblant opplever vi rene stormløp mot Kirken. Det å være katolikk i dagens Norge er krevende, mange av oss er dårlig rustet til å snakke om Skriften, om historie, om filosofi, om teologi, om trosliv og om Kirken. Mange velger å grave seg ned — i tide og utide — fordi de ikke vet hva de skal svare.
Men skyttergravene er intet værende sted, vi må opp og frem! Det dominikanske livs grunnpillarer er bot, bønn og studier [2] — «for alt dette forbereder oss og driver oss til […] det apostoliske liv i ordets fulle forstand, hvor forkynnelsen og undervisningen i Kirkens lære skal flyte fra kontemplasjonens kildevell». [3]
Det hender iblant at mennesker som kommer vandrende inn over grensen, konvertittene, blir våre beste forkynnere. Det er bare å nevne den salige Bartolo Longo (1841-1926) som var satanistprest før han vendte seg bort fra den mørke siden og ble dominikansk tertiær. Intet er umulig for Gud.
Stå da parat! med sannheten som belte om livet, kledd i rettferdigheten som brynje, med beredskap for fredens evangelium som sko på føttene; og fremfor alt, med troens skjold i hånden — for med det kan dere avverge alle den Ondes brennende piler; ta så frelsens hjelm på, og grip Åndens sverd — det vil si, Guds ord!
Be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige. [4]
[1] Acta Capituli Generalis (1986). I: Istituto Storico Domenicano, Constitutiones et Acta Ordinis Fratrum Praedicatorum. — Berlin : Directmedia, 2002. — ISBN 3-932544-68-4. (Det aktuelle kapittel har originaltekst på spansk, derfor «fronteras»).
[2] Sal. Hyacinthe-Marie Cormier OP, Instructions for Novices. — [Washington, D.C.] : CreateSpace, 2013. — S. 36. (Noen amerikanske dominikanere på 1960-tallet begynte på eget initiativ å forklare dominikansk spiritualitet til legdominikanere med «the four pillars» — bønn, studier, fellesskap og apostolat — og dette har glidd inn uten at noe generalkapittel har sagt noe, og uten at alle dominikanere har hørt om disse fire søyler. Det er sikkert tilfeldig at fellesskapet — for oss legdominikanere er det først og fremst møtene — har tatt botens plass…)
[3] Constitutio Fundamentalis O.P. §4
[4] Paulus’ brev til efeserne (Ef 6,14-18). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 323.
Katekismen om å be tidebønner
1174. Kristi mysterium, Hans menneskevordelse og Hans påske, som vi feirer i eukaristien, særlig i søndagens eukaristi, gjennomsyrer og forvandler hver dag og time ved at tidebønnene feires, «det guddommelige officium». I trofasthet mot apostelens anbefaling om å «be stadig» (1 Tess 5, 17; Ef 6, 18), er tidebønnen «slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris». Den er «Kirkens offentlige bønn» hvor de troende (klerus, ordensfolk og legfolk) utøver de døptes kongelige prestedømme. Tidebønnene, når de feires «i den form» Kirken har «godkjent», «er da i sannhet brudens røst som taler med sin brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt legeme bærer frem sin bønn til Faderen».
1175. Tidebønnene er ment å bli hele Gudsfolkets bønn. I dem «fortsetter» Kristus selv «å utøve sitt yppersteprestelige embede gjennom Kirken». Alle tar del, alt etter sin plass i Kirken og etter livsvilkår: prestene, fordi de er viet den pastorale tjeneste, og fordi de er kalt til å være ivrige i bønnen og i Ordets tjeneste; ordensfolk, i kraft av den nådegave til vigslet liv som de har fått; alle troende etter mulighet: «De som er hyrder for sjelene, skal se til at de viktigste tidebønner, i særdeleshet vesper, blir feiret i fellesskap i kirken på søndager og større festdager. Det anbefales likeledes også legfolk å be det hellige officium, enten sammen med prester, eller når de er samlet seg imellom, eller også alene».
1176. For å feire tidebønnene kreves det ikke bare at stemmen er i samklang med sinnet i bønn, men også å «skaffe seg bedre kunnskap om liturgien og Bibelen, i særdeleshet salmene».
1177. Hymnene og litaniene i tidebønnene setter salmenes bønn inn i Kirkens tid og uttrykker symbolikken i tiden på dagen, den liturgiske tid eller den fest som feires. Dessuten utdyper lesningen av Guds Ord ved hver tidebønn (med påfølgende responsorier eller troparier), og, ved noen av tidebønnene, lesningene fra fedrene og fra åndelige læremestre, meningen med det mysterium som feires, gir dypere innsikt i salmene og forbereder til stille bønn. Lectio divina, hvor Guds Ord leses og mediteres over for så å munne ut i bønn, har på denne måten sine røtter i den liturgiske feiring.
1178. Tidebønnene er som en forlengelse av eukaristifeiringen. De utelukker ikke Gudsfolkets ulike andaktsformer, særlig tilbedelsen og dyrkelsen av det hellige sakrament. Disse andaktsformene utfyller tidebønnene.
Ordensregelen av 1987 – om ordenslivet
Ordensregelens annen del gir i §§ 8-13 en kortfattet beskrivelse av hva legdominikanere – i fellesskap og individuelt – legger vekt på i sitt kristenliv, og § 14 (som vil følge i et eget innlegg) omhandler løfteavleggelsen.
II. Fraternitetenes liv
(Fraternitetenes liv)
8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Dette fellesskap gir seg uttrykk i gjensidig barmhjertighet og forståelse mellom medlemmene, særlig overfor dem som er fattige og syke, og i bønn for de avdøde, slik at de alle har ett hjerte og ett sinn (Apostlenes gjerninger 4,32).
9. De tilstreber helhjertet å samarbeide i det apostolat som Ordenen utfører. Legdominikanerne deltar aktivt i Kirkens liv, alltid rede til å samarbeide med andre apostoliske grupper.
10. For å vokse i oppfyllelsen av sitt kall, som forener det kontemplative liv med det apostoliske, søker legdominikanerne først og fremst til følgende kilder:
a. Å lytte til Guds Ord og å lese Skriften, særlig Det Nye Testamente.
b. Delta aktivt i de liturgiske feiringer og, om mulig, i det daglige eukaristiske offer.
c. Hyppig benytte seg av forsoningens sakrament.
d. Be tidebønnene i forening med hele den dominikanske familie, såvel som privat bønn slik som meditasjon og rosenkrans.
e. Søke hjertets omvendelse ved bot i Evangeliets ånd.
f. Studere åpenbaringen inngående og søke et reflektert forhold til samtidens problemer i lys av troen.
g. Være hengiven overfor Jomfru Maria, slik det er skikk i Ordenen, likeså overfor vår far den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sina.
h. Regelmessige sammenkomster i åndelig fellesskap.
(Utdannelse)
11. Målet for en dominikansk utdannelse er å føre mennesker frem til et voksent forhold til troen, slik at de kan ta imot Guds Orde, feire det og forkynne det.
Hver provins skal i den hensikt etablere et program for:
a. stegvis utdannelse av nye medlemmer;
b. videreutdannelse av alle, også isolerte medlemmer som ikke deltar på møter.
12. En dominikaner må være forberedt til å forkynne Guds Ord. Forkynnelse er å utøve den døptes profetiske oppgave, styrket av fermingens sakrament.
I dagens verden innebærer dette særlig å forsvare menneskets, livets og familiens verdighet. Å arbeide for kristen enhet og komme i dialog med ikke-kristne og ikke-troende er også en del av det dominikanske kall.
13. De viktigste kilder til den dominikanske utdannelse er:
a. Guds Ord og teologisk refleksjon.
b. Liturgisk bønn.
c. Ordenens historie og tradisjon.
d. Nyere dokumenter fra Kirken og Ordenen.
e. Forståelse av og kunnskap om tegn i tiden.
Ordensregelen av 1987 – visjon
Legdominikanernes gjeldende regel ble vedtatt på den internasjonale kongress for legdominikanere i Montréal i 1985, og godkjent (med mindre endringer) av Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Selskaper for apostolisk liv den 15. januar 1987. Det følgende er en uoffisiell oversettelse til norsk. Originalteksten med offisiell engelsk oversettelse har jeg gjort tilgjengelig blant mine dokumenter.
Regelen har tre hovedavdelinger:
- Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk
- Fraternitetsliv
- Struktur og styringssett
Dertil kommer to viktige erklæringer, uten hvilke Regelen faktisk er ufullstendig:
- Ordensmagisterens generelle erklæringer av 1987
- Ordensmagisterens generelle erklæringer av 2007
Her skal jeg ta for meg de den første, grunnleggende del. De øvrige delene vil følge i senere innlegg.
Man kan spørre seg hvorfor man her finner betegnelsen dominikanske legfolk og ikke legdominikanere? Det er fordi Den dominikanske familie også omfatter legfolk som ikke tilhører fraterniteter, som ikke avlegger løfter. Det var visstnok meningen at disse grunnleggende konstitusjoner skulle kunne vært felles for forskjellige kategorier legfolk som er knyttet til Ordenen, men det synes ikke å ha blitt noe av.
I. Grunnleggende konstitusjoner for dominikanske legfolk
(Legfolket i Kirken)
1. Blant Kristi disipler har de kvinner og menn som lever i verden, gjennom sin dåp og sin ferming del i Vår Herres Jesu Kristi kongelige, prestelige og profetiske sendelse. Deres kall består i å gjøre Kristus nærværende i menneskenes hjerter, slik at det evige budskap om frelse kan bli kjent og tatt imot av alle mennesker (Apostolicam Actuositatem, §3).
(Dominikanske legfolk)
2. Noen blant dem er blitt drevet av Den Hellige Ånd til å leve etter den hellige Dominikus’ ånd og karisma. De er tilsluttet Ordenen ved et særlig engasjement i henhold til egne statutter.
(Den dominikanske familie)
3. De samles i fellesskap og utgjør, sammen med Ordenenes øvrige grener, en eneste familie (LCO, §141).
(Dominikanske legfolks særpreg)
4. De kjennetegnes ved en egen spiritualitet og ved sitt liv i tjeneste for Gud og nesten i Kirken. Som medlemmer av Ordenen har de del i dens apostoliske sendelse ved bønn, studier og forkynnelse utfra deres betingelser som legfolk.
(Den apostoliske sendelse)
5. Etter den hellige Dominikus og den hellige Katarina av Sienas eksempel, og etter forbilde i de forgjengere som har satt sitt preg på Ordenen og på Kirken, skal de vitne om sin tro, være lydhøre overfor tidens behov og vie seg til sannhetens tjeneste, styrket av det brodelige fellesskap.
6. De er lydhøre overfor det som Kirken til enhver tid særlig legger vekt på i sitt apostolat, og er særlig på vakt overfor alle former for lidelse, i forsvar for frihet, rettferdighet og fred.
7. Besjelet av Ordenens karisma, vet de at apostolisk virksomhet springer ut av kontemplasjon og bønn.
Legdominikaner 