Legdominikaner

For noen år siden skrev jeg at jeg hadde fått de franske tertiærers håndbok anno 1934 til jul, som blant annet inneholdt Maria-tidebønnene etter dominikansk ritus. Det jeg ikke la merke til da, var at det i boken var stukket inn mange fromme kort, slik det gjerne er med bønnebøker. Og en sammenbrettet lapp, noe som viste seg å være en «grønn resept» på daglig bønn!

På baksiden av et lite kort som også er stukket inn i boken, et fromt bilde av Notre-Dame du Très Saint Rosaire, står det skrevet med samme håndskrift som resepten:

Velsignet Julefest
i takknemlighet
Dominikanerne

til Anton
Oslo Julen 1939

Var så Anton Taxt (1922-2009) tertiær? Nei, intet som tyder på det – ingen nedtegnelser om eventuell ikledning og løfteavleggelse.

Han tjente messen trofast i St. Dominikus kirke fra 1935, og lot brødrene forstå at han tenkte å bli dominikaner som dem. I november 1941 hadde han til brødrenes skuffelse oppgitt den tanken, visstnok etter påtrykk fra biskop Mangers – som var av den mening at det ikke var meget behov for norske dominikanere, da Ordenen var sterk nok til å sende dyktige franske prester til Norge.

Etter krigen reiste Anton Taxt så til Roma, der han studerte ved Urbania for å bli sekularprest. Han ble presteviet i St. Olav 29. juli 1950 – forøvrig sammen med pater Thoralf Norheim OP.

11. november 1954 mottok han drakten som novise (ordensnavn p. Antonin) hos dominikanerne i St. Jacques (Paris) sammen  med Ellert Dahl (ordensnavn f. Thomas More). Trådte ut igjen tre måneder senere (brødrene i Neuberggaten noterte i sin krønike 12. februar 1955 at han hadde forlatt novisiatet), og forble sekularprest.

Nå, siden han var interessert i å begynne et liv i daglig omvendelse og bønn, var det ikke unaturlig at han ble gitt den samme resept som tertiærene – iallfall en lignende resept, kanskje en litt forkortet eller skreddersydd versjon. Observansen utdyper det som gjaldt (og gjelder) for alle katolske legfolk, slik sogneprest Karl Kjelstrup skrev i det Nytestament han gav til Ingri Suleng (1899-1987) «til minde om den største dag i livet, da naadens høisommer tok sin begyndelse, Kristiania, 18. mars 1923».

Den katolske kristens gyldne leveregel:

Ingen dag uten bøn.
Ingen søndag uten messe.
Ingen maaned uten skriftemaal og kommunion.

Av tidebønner ser vi morgenbønn (prim, før arbeidet, kl. 6 om morgenen) og aftenbønn (kompletorium, før man legger seg). Håndboken, beregnet på tertiærer, inneholder ikke det breviar som prestene ba, men De små tidebønner, Maria-offisiet. Den dominikanske tredje-ordens Regel av 1923 foreskrev ellers at tertiærene normalt skulle be alle tidebønnene, men man kunne slippe med mindre – man har jo en livssituasjon å ta hensyn til.

Den franske tertiær-håndboken gjengir offisiet med parallell latinsk og fransk tekst. Siden 1903 var det tillatt med privat resitasjon av offisiet på folkespråket (i desember 1906 ble det presisert at «privat» også omfattet grupper i lukket selskap), mens offentlig bønn stadig måtte være på latin – hvis man ville få den til bønnen bevilgede avlat. Og det ville man jo: det er mange som tror at avlat er frykt for egen straffedom, men for de fromme tertiærer dreier det seg i virkeligheten om barmhjertighetsgjerninger for sjelene i skjærsilden!

Resepten foreskriver videre:

• Et kvarter meditasjon (Kristi efterfølgelse)
• To timer taushet – pr dag
• Rosenkrans

Hver dag også:

• Veni Sancte Spiritus
• Bønn til St. Olav (formentlig den som står skrevet på baksiden av resepten)
• Bønn for Norge (kanskje denne)

Videre (uklart om det er hver dag):

• Lesning fra P. Riesterers vita om St. Olav

Og til slutt følgende for spesielle ukedager:

• Korsveiandakt hver fredag
• Lauretanske litani hver lørdag
• Te Deum hver søndag

Bot – gode gjerninger og forsakelse – er også nødvendige elementer i det kristne liv; for unge Anton ble foreskrevet følgende:

• Offer i de andres tjeneste
• Offer ved bordet