Posts Tagged ‘H.-D. Béchaux O.P.’
Søster Olave: Sigrid Undset T.O.P.
Sigrid Undset med familie på Bjerkebæk, olsok 1928
Den uten tvil mest kjente norske tertiær, er Sigrid Undset (1882-1949). I likhet med de andre norske tertiærene på hennes tid, var hun konvertitt. Tordis Ørjasæter skriver i sin lesverdige biografi «Menneskenes hjerter : Sigrid Undset – en livshistorie» (Aschehoug, 1993):
Helena Nyblom svarte raskt og anbefalte henne å gå i lære hos en katolsk prest. Og Sigrid Undset begynte [i mai 1923] å ta undervisning: annenhver torsdag reiste hun med tog fra Lillehammer til Kristiania, overnattet i byen, møtte til messe fredag morgen og leste etterpå hos pastor Kjelstrup. Og så hjem igjen om ettermiddagen, fem timer hver vei.
De tok det grundig, både hun og pastoren. Selv om hun hadde lest den katolske katekismus flere ganger på egen hånd, gjennom gikk de den nå punkt for punkt […]
I mer enn ett år gikk Sigrid Undset i lære. I mai flyttet pastor Kjelstrup til Hamar for å bli sogneprest ved det nye St. Torfinns kapell. Da slapp hun å reise til Kristiania. Kristi Himmelfartsdag [1924] ble kapellet innviet. […]
Ventetiden på å bli tatt opp i Kirken ble lengre enn hun hadde regnet med. Det skyldtes ekteskapet med Anders Svarstad, som var skilt da han giftet seg med henne, og hans første kone levde ennå. Da var ikke Sigrid Undsets og Svarstads ekteskap lovformelig etter katolsk syn, så hun måtte skilles fra ham før hun kunne tas opp i Kirken. […]
Endelig fikk hun tatt ut separasjon. Da skrev sogneprest Kjelstrup til biskopen og ba om at hun måtte få slippe å vente helt til skilsmissen var i orden, siden hun nå hadde tatt de innledende og avgjørende skritt hen mot å innrette sine forhold etter Kirkens bud. Og om morgenen den 30. oktober 1924 fikk hun vite at biskopen hadde gitt tillatelse, og at opptagelsen måtte skje allerede to dager etterpå, Allehelgensdag, den 1. november. For sogneprest Kjelstrup skulle snart reise til Roma, og hun ønsket at han skulle være den som innlemmet henne i Kirken.
Den senere monsignore Karl Kjelstrup (1874-1946) var forøvrig selv konvertitt – og dominikansk tertiær.
Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896. [1]
Pater Hallvard Rieber-Mohn O.P. (1922-1982) utga helt på slutten av sitt liv boken «Sten på sten : fem blikk på Sigrid Undset» (Aschehoug, 1982) der han skriver innsiktsfullt om hennes konversjon (her kun et utdrag fra bokens tittel-essay som jeg vil anbefale å lese i sin helhet, selv om pateren setter av vel mye plass til den relativt uinteressante øvelse å distansere seg fra hennes Luther-kritikk):
I 1920-årenes norske opinion måtte hennes valg få en ensidig konfesjonell og individualistisk fortolkning som for henne selv var meget sær og forfeilet: En lutheraners overgang til katolisismen – et «frafall», en apostasi. Men ut over sin miljø- og sedvane-bestemte barnedåp og konfirmasjon i den norske statskirke hadde Sigrid Undset aldri vært noen luthersk kristen – eller bevisst kristen overhodet. «Vår Herre henter meg inn fra utmarken,» skriver hun i en sjelden personlig betroelse – hun visste seg villfaren og kom direkte fra vantroen. Hennes kirkevalg var ingen «overgang». Det var en inngang.
Den 7. mars 1927, på festen for den hellige Thomas Aquinas (etter gammel kalender) mottok hun skapularet og ble tatt opp som novise i St. Dominikus’ Tredje-orden, i det Oslo-kapittel som var blitt opprettet året før. Hun tok ordensnavnet «Olave», som hun siden brukte som alias da hun sendte brev fra USA til Sverige under krigen. Etter opptagelsen samlet tertiærene seg i biblioteket, står det å lese i klosterkrøniken.
Ett år senere, 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter Tredje-ordenens regel i hele sitt liv.
Det er pussig å lese at Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard i sine biografier omtaler Sigrid Undset som «tertiærnonne». Å ville bestrebe seg på å leve et så godt kristenliv som mulig, og gi sitt æresord på det, er ikke noe som er forbeholdt nonner. Mange biografer har naturlig nok undret seg over denne tilsynelatende så eksotiske siden av Sigrid Undsets liv, men har ikke oppdaget det åpenbare – hennes omsorg og innsats for familien, polemikk i forsvar for sannhet og fornuft, og for eksempel hjelp til vanskeligstilte i Hamar. Skal man besjele en by [2], trenger man saktens de daglige bønnestunder – det være seg tidebønner eller rosenkrans. Og en smule nåde.
Noen måneder etter at hun hadde avlagt sine løfter, mottok hun Nobelprisen i Litteratur for 1928. Slik ble hun den første av tre dominikaner-tertiærer som har fått Nobelprisen såvidt jeg kjenner til; de andre er Carlos Saavedra Lamas (fredsprisen, 1936) og Bernardo Alberto Houssay (medisin, 1947).
Nobelpris-pengene ga hun bort: 80.000 kroner til et legat som skulle gjøre det mulig å beholde «litet eller ikke utviklingsdyktige barn» hjemme (slik hun selv gjorde; hun hadde ikke hjerte til å plassere sin datter Mosse på institusjon), 15.000 til forfatternes understøttelsesfond, og 60.000 «til ophold ved katolske skoler for barn av ubemidlede katolske hjem i Norge».
I 1929 mottok Sigrid Undset den pavelige utmerkelsen Pro Ecclesia et Pontifice.
[1] Sr. Else-Britt Nilsen OP: Nonner i storm og stille, s. 166
[2] Å besjele en by / av Karin Sveen. – I: Morgenbladet 1. juni 2007.
[Oppdatert med ny informasjon 3. februar 2013]
Pater Béchaux og St. Dominikus’ Tredje Orden
Om pater Henri-Dominique Béchaux, O.P. (1882-1965) skrev biskop Bernt Eidsvig følgende [1]:
Istedenfor å legge ned, bestemte den franske provins å satse på Norge, og sendte to av sine dyktigste unge patre, Henri-Dominique Béchaux i 1924 og Marie-Gabriel Vanneufville i 1925. Béchaux var en berømt predikant i Frankrike, og også i Oslo kom mange for å høre hans franske prekener. Han slet imidlertid for meget med sproget til å kunne gjøre like sterkt inntrykk med sin forkynnelse på norsk.
H.-D. Béchaux, O.P.
På katolsk.no finnes følgende biografiske opplysninger:
Født i Lille i Frankrike i 1882. Studerte jus i Lille, Bonn og Paris, ble advokat i Paris. Så doktorat i sosialøkonomi (med et arbeid om det irske agrarspørsmål ved begynnelsen av det 19. århundsre). Trådte inn i dominikanerordenen i 1905. Presteviet den 24. juli 1910. Studier i Roma 1910-1913. Sjelesørger i Øst-Frankrike. Sanitetssoldat, så feltprest under verdenskrigen, inntil han ble hardt såret i 1918. I dominikanernes kloster i Nancy 1918-1924.
Det berettes at han ikke akkurat forlot sitt kjære Frankrike med lett hjerte:
Om sommeren ble pater Béchaux sendt til Norge, også fra Nancy. Til tross for bange anelser og endel tårer før avreisen, ble han i Oslo inntil 1938.
Etter 13 år som superior for dominikanerne i Oslo, tjente pater Béchaux sitt siste år i Norge som sogneprest i Hamar før han forlot oss av helsemessige grunner i 1938. Han ble deretter nærmest glemt, og har nok ikke fått den anerkjennelse for sin innsats i Norge som han egentlig fortjener. Blant annet gjorde han sitt for at Katarinahjemmet ble en realitet:
Etter at dominikanerbrødrene etablerte seg i Norge og Neuberggaten i 1921, vokste det frem et ønske om også apostoliske dominikanerinner i Norge. Man hadde lenge i det katolske Norge ønsket seg en katolsk institusjon for unge piker, uansett tro – hjemløse eller studenter. Et slikt apostolat ville også kunne være med på å bygge ned fordommer mot Den katolske kirke.
Da dominikanerinnene i Chatillon utenfor Paris vedtok å stenge et kloster i Belgia, vendte generalpriorinne Mère Dominique Marie Frémont blikket mot Norge. Oslo som universitetsby tiltrakk henne, og hun ville gjerne se sine søstre tilknyttet høyere læreinstitusjoner. Derved lanserte Dominique Marie forslaget om en grunnleggelse i brev til pater Béchaux, prior i Oslo, og skrev blant annet: «For å starte opp i et land hvor vi ikke kan språket, mener jeg det vil være bra å begynne med et pensjonat hvor vi kan ta imot unge piker.» Både prioren og de to medbrødrene samstemte. Også biskop Smit støttet forslaget, under den forutsetning at søstrene selv dekket etableringen.
Et styre opprettet av p. Bechaux, med ham selv som formann og Sigrid Undset som et av medlemmene, besørget all formell kontakt med myndigheter, og brødrene påtok seg eiendomsjakten. Det var banksjef Nils Parmann som fant eiendommen på tre mål i Gjørstadgaten på Majorstuen. Styret hadde oppkalt det nye hjem og kloster etter både Katarina av Siena og Katarina av Sverige, den hellige Birgittas datter.
Sitt siste år i Norge tilbragte han som nevnt som sogneprest i Hamar, men allerede før den tid feiret han messe i Lillehammer (som vel lå innenfor hans sognegrenser) hos Sigrid Undset T.O.P. Sigrun Slapgard skriver [2]:
I peisestuen hadde hun fått spesiallaget et alter, tolv bedestoler var sendt fra Paris, og i kleven hadde hun alt utstyret til katolsk messe i en italiensk renessansekiste. Siden dette var det eneste stedet en kunne komme sammen til katolsk messe på Lillehammer, inviterte hun ofte til kombinert messe og frokost. Da hadde pater Bechaux eller pater Lutz gjerne kommet dagen før og overnattet i det huset som opprinnelig var tiltenkt Svarstad, men som nå bare gikk under navnet Prestehuset.
Fra 1931 til han forlot Norge 9. juli 1938 var pater Béchaux provinsialvikar for dominikanerne i Norge og Sverige (vic. prov. in Norvegia et Svecia). I den egenskap var det han som måtte gi Grevindens lille blå sin imprimi potest før trykking. Det var kanskje derfor han også tok på seg å skrive dens norske forord – ellers hadde jeg kanskje forventet at pater Lutz hadde fått den oppgaven, som bare to år før (1936) hadde fått utarbeidet den norske håndbok fra hvilken jeg allerede har sitert et annet forord?
Tredje-Ordenen er en form for ordensliv, og dens ånd er en ordensånd, og tertiærene må så vidt mulig leve som ordensfolk i verden. St. Dominikus’ Tredje-Orden er en gren av St. Dominikus’ Orden. Ordenens konstitusjoner, sier det uttrykkelig: »St. Dominikus’ Orden består av tre forskjellige grupper, brødre, søstre og tertiærer, både menn og kvinner; deres felles og eneste overhode er Predikebrødreordenens general, under Pavens autoritet« (art. 8).
Men hvad er Predikebrødreordenen?
»Navnet blev gitt Ordenen av pave Innocent III og anerkjent av pave Honorius III som uttalte den profeti at St. Dominikus’ sønner skulde bli troens stridsmenn og verdens sanne lys. – Predikebrødreordenen er særlig blitt innstiftet for å forkynne Guds ord og frelse sjelene. – Predikebrødrene streber efter å frelse sjelene ved å preke på forskjellige måter, men de må alle preke av betraktningens overflod og fylde, efter St. Dominikus’ forbillede, han som bare talte med Gud eller om Gud«. Alt dette er tatt fra Ordenens konstitusjoner (art. 1 og 3).
Tredje-Ordenens mål er altså å hjelpe tertiærene til uavlatelig både å betrakte selv og gi andre frukten av sin betraktning efter St. Dominikus’ forbillede.
En tertiær må være en annen St. Dominikus. Det lys han mottar i bønnen, må han gi til andre, og den vesentlige betingelse for selv å motta lys og kunne gi andre lys, det er å være blandt de rene av hjertet som ser Gud følger Lammet hvor hen det går. Tertiærene forkynner Guds Ord fremfor alt ved sitt eksemplariske liv: de er verdens lys, lyset stråler frem fra dem, menneskene ser deres gode gjerninger og priser Faderen som er i himmelen.
Den hellige Katarina fra Siena og den salige Grignion de Montfort regnes blandt de ivrigste apostler som Kirken nogensinde har eiet: de var begge tertiærer i St. Dominikus’ Orden.
Måtte alle våre brødre og søstre i Norge og Danmark og i hele Norden til bunds være St. Dominikus’ barn og efterlignere til sitt fedrelands vel og Kirkens ære!
Hamar.
Maria renselsesfest, 2 februar 1938.fr. H. D. Béchaux, O.P.
Kildehenvisninger:
[1] Den katolske kirke i Norge : fra kristningen til idag. – Oslo : Aschehoug, 1993. Sitatet er hentet fra s. 294.
[2] Dikterdronningen / Sigrun Slapgard. – Oslo : Gyldendal, 2007. Sitatet er hentet fra s. 336.
Legdominikaner 