Legdominikaner

Han var en mann som gråt.
Og i hans tårer skinte, så de, kjærlighet
menneskelig og øm; menneskelig fordi den var guddommelig,
guddommelig fordi den var vristet fra bønn, fra sannhets smerte.
‘Akk Herre, hvordan skal det gå med synderne?’

Alene ventet han, på et sted han ikke kunne omvende,
bar alene, gjennom skuffelsenes år,
en oppgave som syntes begynt.
Guds Ord brant i ham
villere enn ild, dypere enn flom,
forviste redsel og velvære
Et Ord talt i stillhet, gjenlyder ennå,
bryter natten med tryglende stønn.

Dette var så Dominikus, hans signatur
knapt synlig på historiens ruller;
sporet av et smil henger ennå igjen over vinmarkene
der de ville drepe ham, men fant
døden dø i hans iver etter den.

Han grunnet en orden, sies det.
Si heller: vennet.
Han var deres venn, og slik
til slutt, seg selv til tross, kom de.
Han ga dem en Orden å grunnlegge.

Disse øyne, våte med sannhetens tårer, kjente Sannhet.
Og Sannhet – som stadig søkte å bli skrøpelig kjød –
forsmådde ikke å kle seg i disse skuffelser,
menneskenes likegyldighet og utilstrekkelighet.

Guds tro på mennesket lar, iblant,
et menneske bli sant.
Og et hjerte slår i takt
med Guds egne hjerteslag, et sinn
til sannhet, og en munn til evangelium,
beiler til Gud for menneskets sak.

En slik en var Dominikus,
budbringer for Guds kjærlighet, en bærer
av hans uendelige smerte og håp,
en storm og en havn,
kylende en foss av fred inn gjennom de siviliserte korridorer
av behagelige halvsannheter
av plump korrekthet og inntørket nidkjærhet;
til de som levde i et gammelt mørke, lenge kjent,
om morgengryets forstyrrende mulighet.

Og dog, tross alt, et menneske.
En mann hjemme med paver som bønder
og falmende adelsdamer,
en mann med vakre hender og hode som aldri grånet.
‘Natten for Gud, dagen for hans venner’,
nemo communior; så sa de
i undring så stille at de glemte å undres.
Emmanuel, Gud med oss, Gud som oss;
det alminnelige alltid Uendelighetens middel.
En slik var Dominikus,
ikke støyende i oppvisning av merkelig religion,
støyende kun i hans unnselige menneskelighet,
for unnselig til ‘hellighet’,
for unnselig til at skriverne fant særlig å fortelle,
for unnselig til å skjule duggfallet av Guds lys.
En duft fremdeles, stadig duften av langt hjemmefra,
hos landflyktige bøyet ned helt mot kanten av glemselens grav
plutselig er minnet der – Akk! Hvordan
skal det gå med synderne? Be, be for oss,
fakkelbærer,
be for oss syndere, be
for vår gråtriste verden.

(Oversatt fra Homage to a Saint, Fr. Simon Tugwell OP, Prouille, 1977)