Legdominikaner

Hva søker du? — Guds barmhjertighet og deres.

Med disse ord innledes vårt liv i dominikanerordenen.

Ludovico Brea: Madonna della Misericordia

Det katolske kirkes katekisme sier i sitt kapittel om Dydene følgende (nr. 1829):

Kjærlighetens frukter er glede, fred og barmhjertighet; den fører til å gjøre vel og snakke trossøsken til rette; den er velvillig; den vekker gjensidighet og forblir kravløs og storsinnet; den består i vennskap og fellesskap:

Kjærligheten er fullendelsen av all vår gjerning. Den er målet; det er for å nå den at vi løper, det er i møte med den vi løper; når vi når frem, er det i den vi finner hvile.

Vi regner tradisjonelt med syv åndelige og syv legemlige barmhjertighetsgjerninger [1], to nyttige huskelister for vår daglige dont — i familien, i fraterniteten, i Ordenen, i menigheten, på arbeidsplassen, i borettslaget og på internett.

De syv åndelige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ spiritualia) er:

1. Undervise de uvitende (Docere ignorantes)
2. Råde de som trenger hjelp (Consilio juvare indigentes)
3. Trøste de rammede (Consolari afflictos)
4. Tale synderne til rette (Corrigere peccantes)
5. Tilgi krenkelser (Remittere offensam)
6. Bære urett med tålmod (Ferre patienter injurias)
7. Be for de levende og de døde, og de forfulgte (Orare pro vivis et defunctis, et pro persequentibus)

Med uvitenhet skal man forresten slett ikke (bare) forstå dumhet eller mangel på skolegang — snarere forvirring, #hjernevask, faktisk kunnskapsløshet.

De syv timelige eller legemlige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ temporalia) er:

1. Mette de sultne (Pascere esurientes)
2. Gi drikke til de tørste (Potare sitientes)
3. Kle de nakne (Operire nudos)
4. Huse de hjemløse (Colligere hospites)
5. Besøke de syke og de som sitter i fengsel (Visitare infirmos et in carcere detentos)
6. Løskjøpe fanger (Redimere captivos)
7. Begrave de døde (Sepelire mortuos)

I Legdominikanernes Regel kommer dette til uttrykk i det personlige oppdrag utad:

(Om den apostoliske sendelse)

5. Etter den hellige Dominikus’ og den hellige Katarina av Sienas eksempel og med andre av våre forgjengere som lysende forbilder på livet i Ordenen og i Kirken finner de styrke i det broderlige fellesskap, fremfor alt ved å vitne om sin tro, være lydhøre overfor behovene hos vår tids mennesker og tjene sannheten.

6. De er lydhøre for hva Kirken i dag særlig legger vekt på i sitt apostolat, og tilskyndes spesielt til å vise sann barmhjertighet overfor alle former for bekymring, forsvare friheten og fremme rettferdighet og fred.

Å tjene sannheten innebærer det pave Benedikt XVI har betegnet som intellektuell velgjørenhet [2]. Bekjempelse av åndsfattigdom møtes som regel med mindre velvilje enn veldedighet for å lindre materiell fattigdom. Man må til en dominikansk håndbok for å finne de åndelige barmhjertighetsgjerninger listet opp før de timelige, om de i det hele tatt er nevnt!

Dominikanerordenens motto er nettopp Veritas — sannhet — et krevende oppdrag i en verden som foretrekker å la spørsmålet «Hva er sannhet?» stå åpent; et oppdrag som krever at vi hengir oss til studier, livslang læring og daglig bønn.

Også fellesskapet innad avhenger av barmhjertighet:

(Om fraternitetslivet)

8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Alt etter omstendighetene kommer det til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger, ved at de deler det de har med andre, særlig med de fattige og syke, og ved at de ber for de avdøde, slik at de alle alltid skal være av ett hjerte og ett sinn i Gud.

Apropos det å be for de avdøde — vi har felles minne- og bededager for:

• alle avdøde fedre og mødre til medlemmer av Ordenen (7. februar)
• alle Ordenens avdøde velgjørere og venner (5. september)
• alle avdøde brødre og søstre i Ordenen (den dominikanske allesjelersdag, 8. november – 13. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen)

mens vi til gjengjeld på festen for alle Ordenens hellige, den dominikanske allehelgensdag 7. november (12. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen), feirer og ber om at de ber for oss.

Den 24. september feirer vi Vår Frue av Barmhjertigheten, som er knyttet til Dominikanerordenens tredje ordensmagister, St. Raimund av Peñafort.

Og idag er Barmhjertighetssøndag — også kalt Miskunnssøndagen. Barmhjertighet er av Gud. Fylt av medynk, ropte vår salige far Dominikus: «Herre, forbarme deg over ditt folk! Hvordan skal det gå med synderne?» [3] Det er langt fra å være et retorisk spørsmål. Svaret er at det i stor grad kommer an på budbringerne, de som er utsendt. Det kommer an på oss. Det kommer an på oss, fordi vi er utsendt. Det er vi som er utsendt!

Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers tålmodighet og autoritet. For det skal komme en tid da folk ikke lenger orker å lytte til en sunn undervisning, men følger sine egne innfall og skaffer seg en hel hop lærere, efter som ørene klør; og da vil de vende det døve øre til sannheten og lytte til fabler i stedet. Du derimot skal holde deg våken og nøktern, hva som enn hender; bær tålmodig lidelser, gjør din gjerning som evangeliets forkynner, oppfyll alle ditt embedes plikter!  [4]

[1] Libellus precum ad usum fratrum S. Ordinis Prædicatorum. — Romæ : Ad S. Sabinam, 1952

[2] Intellectual charity / Fr. Mario Attard OFM Cap. — I: The Malta Independent, Sunday 20 October 2013

[3] Fra vitnesbyrd om St. Dominikus’ hellighet innsamlet i Toulouse 1233, avlagt av seigneur Guillaume Peyre (Peyronnet), abbed av Saint-Paul i Narbonne. I: «Saint Dominique : la vie apostolique. Textes présentés et annotés par M.-H. Vicaire, o.p. — Paris : Cerf, 1965. — S. 83.

[4] Paulus’ annet brev til Timotheos (2 Tim 4,2-5). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 355.