Legdominikanerne har del i den hellige Dominikus’ karisme sammen med alle grener av den dominikanske familie, som omfatter prekebrødre, nonner, legdominikanere, sekularprester, apostoliske søstre og ungdomsbevegelsen. Denne karisme bygger på tre søyler – fellesskap, bønn og studier – som bærer vår åndelige og apostoliske forpliktelse til å følge Kristus, på samme vis som vår grunnlegger, med henblikk på forkynnelse. Vi tilhører og er ofte aktive i våre lokale menigheter, akkurat som andre legfolk.

En legdominikaner er en tertiær, medlem av en fraternitet tilhørende St. Dominikus’ tredje-orden. Fra gammelt av anerkjenner Den katolske kirke tre kategorier foreninger for troende legfolk; der finnes flere nå, men det er et nyttig utgangspunkt:

1. Tredje-ordener, hvis formål er “en høyere kristelig fullkommenhet” – altså personlig omvendelse. Her finner vi legfransiskanerne, legdominikanerne og sekulærkarmelittene. (Codex Iuris Canonici, §303)
2. Konfraterniteter, hvis formål er å fremme bestemte andaktsformer og kristen lære. Her kjenner vi for eksempel rosenkrans-konfraterniteten, konfraterniteten for sakramentstilbedelse og konfraterniteter for katekese.
3. Alle andre “fromme foreninger”. Blant disse kunne vi i sin tid regne St. Vincensforeningen, St. Hallvardslaget, Mariaforeningen og egentlig de aller fleste anerkjente katolske foreninger med gode formål.

Vi har hatt del i Prekebrødrenes apostolat helt fra St. Dominikus’ tid. En felles regel for alle fraterniteter ble formulert i løpet av 1200-tallet, og fikk sin endelige form da den ble godkjent av Den hellige stol i 1405. Regelen for den dominikanske tredje-orden, som fastlegger dens organisasjon og gir retningslinjer for tertiærenes livsførsel, ble så revidert flere ganger på 1900-tallet, senest 1987 (med senere tilleggsbestemmelser og forskrifter). Gjennom et liv i omvendelse, næret av Kirkens sakramenter, med daglig bønn og vedvarende studier, arbeider legdominikanerne – hver etter sine forutsetninger og muligheter – for menneskenes frelse. Dominikanerordenens rike tradisjoner er en stadig inspirasjonskilde for medlemmene: særlig fremholdes våre vernehelgener Katarina av Siena (1347-1380) og Pier Giorgio Frassati (1901-1925) som rollemodeller.

Et tredje-ordens kapittel ble opprettet i Kristiania 1926 og eksisterte frem til 1980, men allerede fra 1890 fantes det isolerte medlemmer i Norge – såkalte privat-tertiærer. St. Dominikus fraternitet i Oslo ble kanonisk opprettet i 1991, og har rundt 20 medlemmer. De månedlige fraternitetsmøter innledes av messe og vesper, og følges gjerne av et foredrag eller innlegg med lærdommer fra egne og andres studier, erfaringer og tanker. En legdominikaner-fraternitet har ikke noe felles apostolat eller oppdrag: den enkelte tar selvstendig initiativ og kan delta andre steder. Inspirert av Ordenens karisme er de bevisst at apostolisk virke skal strømme fra kontemplasjonens kildevell (Grunnleggende konstitusjon for det dominikanske legfolk, §7).

Ansvarlig for denne bloggen er Jan Frederik Solem. Hensikten med nettstedet er å bringe smuler fra legdominikanernes (det vil si tredje-ordenens) forunderlige liv og historie, og annet som kunne tenkes å være av interesse for likesinnede.