Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Posts Tagged ‘A. Lutz O.P.

Det uskyldige barn Adam av Bagdad

leave a comment »

Adam av Bagdad (2007-2010)

Idag, den 28. desember markerer vi festen for De uskyldige barn i Betlehem, de som kong Herodes ga ordre om å drepe for å eliminere jødenes konge – en nidingsdåd som aldri vil bli glemt. Akkurat i år kan vi minnes nok et uskyldig barn, et barn som ble myrdet ved en annen nidingsdåd for knapt to måneder siden.

Søndag den 31. oktober 2010, mens mange barn i vesten forbereder seg til å kle seg ut som hekser og spøkelser for å tigge godteri til Halloween, er et par hundre syrisk-katolske kristne samlet til messe i Vår Frue av Frelsens kirke i Bagdad. En bande besatte illgjerningsmenn bryter seg inn i Guds hus idet pater Thair er iferd med å avslutte prekenen. I de neste fem timene rekker de å drepe 44 og skade flere dusin troende – 14 av disse skal siden dø av sine sår. Ingen er i tvil om hva som holder på å skje. Mange fortsetter å be sin rosenkrans – hva annet kan man gjøre? Nidingene har ikke noe hastverk med å drepe, for de har planlagt å runde det hele av med å utløse sine bombebelter og sprenge seg selv i fillebiter. De tar seg god tid. Skyter prestene først. Skyter barn som begynner å gråte. Innimellom skuddene spotter bandittene dem som ennå lever, bruker krusifikset som blink. De avbryter massakren et par ganger for å resitere sine sataniske vers.

Tilstede er lille Adam på tre år, som så mange ganger før er i kirken sammen med sine familie. Han er vitne til det hele. Hans far er blant de som allerede har fått sin kule. Adam går etter morderne, blant likene, i blodet på gulvet. «Nok!» sier han. «Nok! Nok!» Vitner – blant annet hans tante – forteller at han gikk etter dem slik i to timer, før de gikk lei og skjøt den lille gutten.

Den amerikanske bloggeren Lisa Graas skriver reflektert om dette (se også en svensk oversettelse hos Katolsk Observatör), og jeg vil sitere noen få avsnitt:

Ved treårsalderen begynner barn å lære seg av sine foreldre hvordan man går over gaten uten å bli påkjørt og være på vakt overfor fremmede. Det er i denne alderen at barn begynner å spørre «hvorfor».

Lille Adam visste klart, som vi kan se av hans handlinger, at det ikke fantes noe fornuftig svar på «hvorfor» hans foreldre [det viste seg siden at hans mor overlevde] og andre lå der døde. Det var klart for Adam at noe skrekkelig urettferdig var funnet sted. Adams fornuft var tilstrekkelig utviklet til å gjenkjenne en fryktelig urett når han så den. Hans mot fikk ham til å handle slik hans fornuft og samvittighet tilsa.

Om man er baptist, presbyterianer, metodist, katolikk eller noe imellom – kristendommen lærer sine medlemmer å være «som små barn». Det kan derfor sies at Adam er en ekte representantasjon av kristen fundamentalisme. Adam er det fullkomne forbilde for en sann kristen.

Adams mor og tante overlevde blodbadet. Adams bestemor har sett sin verden legges i grus, som hun i sorg beretter i et intervju.

Dette berører naturligvis alle mennesker av god vilje sterkt, men særlig føler vi det sterkt som tilhører den franske dominikanerprovins. For hit hører nemlig dominikanerbrødrene og legdominikanerne i Irak også; vi i provinsvikariatet Dacia (en gammel skrivefeil for «Dania» er det nok som er blitt hengende) og de i provinsvikariatet «Le monde Arabe». Før 2003 tror jeg vi var 500 legdominikanere i Mosul og Bagdad – hvor mange er igjen idag? Hvor mange om et år? Våre brødre studerer sammen, og norske og irakiske legdominikanere møtes i vårt provinskapittel. For tyve år siden ble messen i St. Dominikus feiret av pater Efrem fra Irak (lever han ennå, tro?) – jeg mener å huske at det var en barnedåp. Vi ble instruert til å si «amin» istedenfor «amen»; slik er det visst på arameisk. På besøk hos brødrene i Paris hadde en bror fra Irak kjøkkentjeneste en kveld på 1990-tallet; jeg minnes at han brukte mynte i tilberedningen av tzatziki.

Kristenforfølgelsene i Irak kom oss for alvor nær den 1. november 2006, da vi hadde vår daværende provinsial fr. Bruno Cadoré (som nå er vår ordensmagister) på besøk. Han fikk en samtale på mobilen under møtet med legdominikanerfraterniteten i Oslo, og kunne rystet fortelle oss at brødrenes kloster i Mosul var blitt utsatt for et bombeangrep. Bare tre år før hadde man tenkt å etablere et novisiat der, men krigen knuste alle slike planer – alt ble mye verre enn de fleste forestilte seg.

Mosul er faktisk knyttet til oss i Norge fra langt tilbake; salig pater Lutz virket nemlig som professor ved byens kaldéiske presteseminar fra 1900 til 1905, før han kom til Norge i 1923.

Måtte kristne som flykter fra forfølgelsene i Irak for å redde sine uskyldige barns liv, slik Josef flyktet til Egypt med Maria og Jesusbarnet for å unnslippe Herodes’ barnemordere, bli tatt vel imot og finne trygg havn når de kommer til oss i de nordiske land og søker beskyttelse.

Jesus, menneskeslektens milde Frelser, se i nåde til oss som ydmykt kneler her for ditt alter. Dine er vi; dine vil vi være. Men for å kunne være enda inderligere forenet med deg, vier vi oss i dag hver især av hele vår sjel til ditt høyhellige hjerte.

Mange mennesker har ennå aldri kjent deg; mange har foraktet dine bud og gått fra deg. Gode og milde Jesus, miskunn deg over dem og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg, men også over de fortapte sønner, som har gått fra deg. La dem snart atter vende tilbake til faderhuset, så de ikke går til grunne av sult og elendighet.

Vær konge over dem som har faret vill i vranglære eller uenighet og før dem tilbake til sannhetens og troens trygge havn, så det snart kan bli én hjord og én hyrde. Vær konge over alle som lever i hedendommens og Islams mørke og før dem til ditt lys og til ditt rike.

Se også med din miskunns øyne til ditt folks barn, det folk som så lenge var ditt utvalgte folk. La det blod som engang ble kalt ned over dem, flomme ut over dem som frelsens og livets bad.

Herre, gi din Kirke velferd, frihet og trygge kår, alle folk fred og ordnede forhold. La et enstemmig rop tone fra alle kanter av verden: Lovet være det guddommelige hjerte, som har gitt oss frelsen. Priset og æret være det i all evighet. Amen.

(Av pave Pius IX. Foreskrevet vigselsbønn til Jesu hjerte på Kristi kongefest; fra Bønnebok for katolske kristne 1944, med språklige oppdateringer)

Written by Jan Frederik

28.12.2010 at 17:58

Hvem henvender dette lille skrift sig til?

with 2 comments

St. Dominikus kirke anno 1937

St. Dominikus kirke i Oslo anno 1937

Tidsvitner fra fra trettitallets katolske Norge snakket med begeistring og varme om denne tiden; et lite, men sterkt miljø med en sjelden kjærlighet og hengivenhet til Kirken. De var nærmest katolikker på full tid: messe om morgenen, andakt om ettermiddagen. Det var kontroversens tid, slett ikke økumenisk fordragelig. Det katolske lys skulle ikke skjules under en skjeppe, men lyse. I Sigrid Undsets generasjon var det noen få, men målbevisste, katolikker som bar Den katolske kirke oppe. [1]

Den utrettelige pater Ambrosius Joseph Lutz (1875-1955) var en ivrig skribent og vites å ha veiledet den lille gruppe tertiærer i mellomkrigstiden. Det er derfor nærliggende å tro det nettopp er pater Lutz som i 1936 fikk laget den stensilerte håndboken St. Dominikus Tredje-Orden. Bokens forord har samme overskrift som dette innlegg – og siden det uttrykker samme intensjon som jeg har for denne bloggen, innleder jeg like godt med de samme ord:

Hvem henvender dette lille skrift sig til?

1. Til våre brødre og søstre av Sankt Dominikus’ Tredje-Orden; til dem som lever i verden, men som har latt sig hverve under den hellige Dominikus’ hvite banner. De vil her få kjennskap til den Regel som nylig er revidert og anerkjent av den Hellige Stol. Vi håper i dette lille skrift å vise dem den Dominikanske ånd som må fortsette med å besjele våre nidkjære broderskap og vi håper også at det må bli dem et nyttig middel til propaganda.

2. Til alle dem som har hørt den guddommelige Mesters kallen til en større fortrolighet med hans elskelige Hjerte; til alle som har forstått at den kristne fullkommenhet ikke bare er en lodd for munker og nonner i klostrene; til unge menn og unge piker, familiefedre og mødre som forsøker hvorledes de skal kunne nå frem til dette fullkomne liv, uten å forsømme noen av sine kallsplikter. De vil på disse sider finne midlet til å svare på denne Jesu kallen og til å gjøre slutt på alle sine betenkeligheter.

3. Til våre brødre i geistligheten: til sjelesørgerne, til alle prester som i sitt embede har møtt sjeler som var ivrige efter fullkommenhet, eller som hittil selv forgjeves har søkt en åndelige familie som kunde være istand til å være dem en støtte og en hjelp.

Vi tilbyr dem dette middel til helliggjørelse, og vi er lykkelig over å kunne forsikre dem om vårt broderlige samarbeide.

Måtte dette beskjedne arbeide bidra til å øke antallet av dem som ikke er redd for det fullkomne liv.

[1] Basert på minneord over Nanna Margrethe Bliksrud i Broen nr. 1/2009 s. 27.

Written by Jan Frederik

30.12.2009 at 20:17

Publisert i 1922-1939: Pius XI, Kall

Tagged with ,