Legdominikaner

St. Dominikus kirke i Oslo anno 1937

Tidsvitner fra fra trettitallets katolske Norge snakket med begeistring og varme om denne tiden; et lite, men sterkt miljø med en sjelden kjærlighet og hengivenhet til Kirken. De var nærmest katolikker på full tid: messe om morgenen, andakt om ettermiddagen. Det var kontroversens tid, slett ikke økumenisk fordragelig. Det katolske lys skulle ikke skjules under en skjeppe, men lyse. I Sigrid Undsets generasjon var det noen få, men målbevisste, katolikker som bar Den katolske kirke oppe. [1]

I 1936 kom den stensilerte håndboken St. Dominikus Tredje-Orden. Bokens forord har samme overskrift som dette innlegg – og siden det uttrykker samme intensjon som jeg har for denne bloggen, innleder jeg like godt med de samme ord:

Hvem henvender dette lille skrift sig til?

1. Til våre brødre og søstre av Sankt Dominikus’ Tredje-Orden; til dem som lever i verden, men som har latt sig hverve under den hellige Dominikus’ hvite banner. De vil her få kjennskap til den Regel som nylig er revidert og anerkjent av den Hellige Stol. Vi håper i dette lille skrift å vise dem den Dominikanske ånd som må fortsette med å besjele våre nidkjære broderskap og vi håper også at det må bli dem et nyttig middel til propaganda.

2. Til alle dem som har hørt den guddommelige Mesters kallen til en større fortrolighet med hans elskelige Hjerte; til alle som har forstått at den kristne fullkommenhet ikke bare er en lodd for munker og nonner i klostrene; til unge menn og unge piker, familiefedre og mødre som forsøker hvorledes de skal kunne nå frem til dette fullkomne liv, uten å forsømme noen av sine kallsplikter. De vil på disse sider finne midlet til å svare på denne Jesu kallen og til å gjøre slutt på alle sine betenkeligheter.

3. Til våre brødre i geistligheten: til sjelesørgerne, til alle prester som i sitt embede har møtt sjeler som var ivrige efter fullkommenhet, eller som hittil selv forgjeves har søkt en åndelige familie som kunde være istand til å være dem en støtte og en hjelp.

Vi tilbyr dem dette middel til helliggjørelse, og vi er lykkelig over å kunne forsikre dem om vårt broderlige samarbeide.

Måtte dette beskjedne arbeide bidra til å øke antallet av dem som ikke er redd for det fullkomne liv.

[1] Basert på minneord over Nanna Margrethe Bliksrud i Broen nr. 1/2009 s. 27.