Legdominikaner

1174. Kristi mysterium, Hans menneskevordelse og Hans påske, som vi feirer i eukaristien, særlig i søndagens eukaristi, gjennomsyrer og forvandler hver dag og time ved at tidebønnene feires, «det guddommelige officium». I trofasthet mot apostelens anbefaling om å «be stadig» (1 Tess 5, 17; Ef 6, 18), er tidebønnen «slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris». Den er «Kirkens offentlige bønn» hvor de troende (klerus, ordensfolk og legfolk) utøver de døptes kongelige prestedømme. Tidebønnene, når de feires «i den form» Kirken har «godkjent», «er da i sannhet brudens røst som taler med sin brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt legeme bærer frem sin bønn til Faderen».

1175. Tidebønnene er ment å bli hele Gudsfolkets bønn. I dem «fortsetter» Kristus selv «å utøve sitt yppersteprestelige embede gjennom Kirken». Alle tar del, alt etter sin plass i Kirken og etter livsvilkår: prestene, fordi de er viet den pastorale tjeneste, og fordi de er kalt til å være ivrige i bønnen og i Ordets tjeneste; ordensfolk, i kraft av den nådegave til vigslet liv som de har fått; alle troende etter mulighet: «De som er hyrder for sjelene, skal se til at de viktigste tidebønner, i særdeleshet vesper, blir feiret i fellesskap i kirken på søndager og større festdager. Det anbefales likeledes også legfolk å be det hellige officium, enten sammen med prester, eller når de er samlet seg imellom, eller også alene».

1176. For å feire tidebønnene kreves det ikke bare at stemmen er i samklang med sinnet i bønn, men også å «skaffe seg bedre kunnskap om liturgien og Bibelen, i særdeleshet salmene».

1177. Hymnene og litaniene i tidebønnene setter salmenes bønn inn i Kirkens tid og uttrykker symbolikken i tiden på dagen, den liturgiske tid eller den fest som feires. Dessuten utdyper lesningen av Guds Ord ved hver tidebønn (med påfølgende responsorier eller troparier), og, ved noen av tidebønnene, lesningene fra fedrene og fra åndelige læremestre, meningen med det mysterium som feires, gir dypere innsikt i salmene og forbereder til stille bønn. Lectio divina, hvor Guds Ord leses og mediteres over for så å munne ut i bønn, har på denne måten sine røtter i den liturgiske feiring.

1178. Tidebønnene er som en forlengelse av eukaristifeiringen. De utelukker ikke Gudsfolkets ulike andaktsformer, særlig tilbedelsen og dyrkelsen av det hellige sakrament. Disse andaktsformene utfyller tidebønnene.