Sommeren 1991 var jeg noen dager på besøk hos dominikanerne i Lund. Ingen som kjenner meg vil bli overrasket over å høre at jeg ble nysgjerrig på noen tidsskrifter de hadde liggende fremme: «Analecta Sacri Ordinis Fratrum Praedicatorum» til og med, ikke akkurat noe man finner hos Narvesen eller St. Olav bokhandel for den del – selv ikke dengang, altså i gamle dager! I et hefte fra 1990 oppdaget jeg at en legdominikaner, Pier Giorgio Frassati, ble saligkåret av pave St. Johannes Paul II 20. mai 1990. Og hans minnedag var akkurat den dagen jeg sto der og leste om ham, 4. Juli.

Pier Giorgio Frassati ble født 6. april 1901 i Torino, i sognet Crocetta, som sønn av den 33 år gamle jurist Alfredo Frassati (1868-1961), utdannet i Torino og Berlin, og den 9 år yngre malerinne Adelaide Ametis (1877-1949). Pier Giorgio – til vanlig Giorgio – ble hastedøpt hjemme og «de supplerende handlinger til sakramentet» ble utført i Pollone 5. September.

Foreldrene ble gift høsten 1898, og siden Adelaide noen steder betegnes som Alfredos «cugina» kjente de nok hverandre gjennom familien – dog var hun ikke «kusine» slik vi bruker ordet på norsk.

Pier Giorgio var ikke deres eneste barn, en storesøster Elda som ble bare 8 måneder gammel var født året før, og lillesøster Luciana kom til verden 17 måneder etter.

Alfredo Frassati levde og åndet for «La Stampa», dagsavisen som han eide og ledet – han hadde fått penger av sin mor, som igjen hadde arvet en onkel. Han var lite til stede i barnas liv, men lekte med dem når han en sjelden gang var hjemme hos dem. Fra 1913 var han også senator, den yngste i kongedømmet Italia. Frassati senior var liberal i positiv forstand, opptatt av sannhet og etterrettelighet, uavhengig av stridende interesser i datidens Italia – en sjefsredaktør med integritet.

Fru Adelaide var på sin side opptatt av sin kunstnergjerning og sosiale liv, besøke venninner i overklassen og røke sigarer. Men hun var også glad i fjellturer om sommeren, da det ikke var noe sosialt liv i byen. De maleriene hun fikk antatt på større utstillinger viser da også fjellandskap.

Pier Giorgios historie viser at han arvet det beste fra begge sine foreldre, og ikke deres mindre gode sider – slik alle foreldre aller innerst ønsker for sine barn. Av sin mor lærte Pier Giorgio både å bli glad i fjellet, be morgen- og aftenbønn, besøke kunstmuseer i alle byen han besøkte, og å røke tynne Toscano-sigarer klippet i to. Senere røkte han pipe, noe man heldigvis har sluttet å retusjere bort fra et kjent bilde.

Søsknene tilbragte barndommen med morfar (som døde i 1909) og mormor i Pollone om sommeren, og hjemme i Torino om vinteren. De fikk en streng oppdragelse isolert fra omverdenen – lite varme fra foreldrene, som visst ikke følte mye varme for hverandre heller, heller rivalitet. Luciana skriver at tomheten som et hav av forbud skapte, tvang søskenparet til å tilbringe mye tid sammen. De hadde guvernante, fikk lære utholdenhet, ble vant til disiplin og lydighet, og aksept for å måtte ofre ting. Det var forbudt å snakke med voksne utenom familien og tjenerskapet, og de måtte ofte gå sultne.

Fra høsten 1907 fikk Frassati-barna hjemmeundervisning, og i 1910 begynte de samtidig på middelskolen «Massimo D’Azeglio» i Torino, drevet av salesianere – dette var jo nettopp i denne byen Don Bosco virket, han døde her i 1888. Luciana var nok mer skolemoden enn storebror, piker er gjerne det. Men etter noen måneder erkjente deres mor at de ennå var for unge, de avbrøt skolen og startet på nytt året etter.

Salesianerne ble utsatt for en svertekampanje i forbindelse med hendelser i deres hus i Varazze, stiftet av Don Bosco i 1871. Journalister fra «La Stampa» avdekket tidlig det som domstolene først siden bekreftet, at anklagene var grunnløse. I takknemlighet for at avisen hadde forsvart dem mot den urettferdige kritikken – all den tid katolsk presse var forvirret og uklar – spurte de Frassati senior om det var noe de kunne gjøre for ham. Han ba dem om å få en privatlærer som kunne hjelpe Luciana og Pier Giorgio, og de sendte den unge pater Antonio Cojazzi SDB (1880-1953), som ellers underviste i filosofi på realskolen, «Liceo Valsalice». Han ble mer enn en privatlærer – han ble en venn av familien, og fulgte Pier Giorgio videre.

Det var særlig latinen som Pier Giorgio slet med, og etter to år dumpet han – det vil si, han ble ikke flyttet opp i tredje klasse. For ikke å miste et år, ble han høsten 1913 sendt til privatskolen «Istituto Sociale» drevet av jesuitter – det tillot ham å ta opp igjen de eksamener han strøk på, samtidig som han fulgte det neste skoleåret. Han møtte her et åndelig miljø for første gang, her blomstret han opp, og i februar 1914 sluttet han seg til sine første fromme foreninger. Åndelig veileder og skriftefar på skolen var pater Pietro Lombardi SJ (1875-1955).

Året etter, i oktober 1914, kunne han så fortsette i sin gamle klasse sammen med Luciania ved «Massimo D’Azeglio».

Etter skuddene i Sarajevo var Europa nå i krig, men Italia var foreløbig nøytralt og stod utenfor. Alfredo Frassati var, som tilhenger av det liberale partis leder Giovanni Giolitti, motstander av at Italia skulle bli med i første verdenskrig, og La Stampa stod på nøytralitetens side. Pave Benedikt XV formante naturligvis om å avstå fra enda mer krig – ja, det har paver gjort i over hundre år nå. Katolikker og sosialister var mot deltagelse i krigen, det var store demonstrasjoner våren 1915.

Men den italienske regjering ble både fristet med å få erobre land fra keiserriket – blant annet Syd-Tyrol – og truet av britene med økonomiske sanksjoner og blokade til sjøs, og utenriksministeren inngikk i hemmelighet en avtale i London om deltagelse.

Italia gikk så inn i første verdenskrig i slutten av mai 1915, og kjempet en brutal krig mot keiserriket Østerrike-Ungarn i Alpene. Krigen resulterte i mer enn seks hundre tusen italienske falne og over en million skadet eller lammet. Keiserriket på motsatt side– som omfattet dagens Østerrike, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og deler av Romania, Polen og Ukraina – mistet en million falne, skadet eller savnet.

Krigen førte til rask vekst i industrien – særlig i industritriangelet Genoa, Milano og Torino – og dermed en voksende arbeiderklasse, Fiat tidoblet antall arbeidere på fire år! Torino lå ikke nær fronten, men høye matpriser og krigstretthet førte i august 1917 til store protester, streiker og opprør som ble slått ned med tanks og maskingevær av den italienske hæren. Over tusen demonstranter, hovedsaklig arbeidere i Fiat, ble sendt til fronten.

Mens dette pågikk, ble Pier Giorgio fermet i juni 1915, og fortsatte på skolen. I 1917 strøk han i latin for annen gang – og måtte tilbake til Istituto Sociale og ta sisteåret der.

Der møtte han igjen pater Lombardi, som etter hvert anbefalte ham å gå til daglig kommunion – noe som var veldig uvanlig på den tid, folk gikk til alters to ganger i året. Det forutsatte morens tillatelse, og det var hun veldig skeptisk til – hun tillot bare ukentlig. Men det tok bare noen dager før hun måtte gi seg, fire dager senere banket Pier Giorgio på døren til pater Lombardi og hoppende glad fortalte at han hadde vunnet. Så var de to i familien som gikk til daglig kommunion – hans mormor Linda Ametis gjorde nemlig også det.

Fra da av gikk han aldri glipp av den daglige messe om han kunne hjelpe for det. Og nå skal vi huske på at man måtte faste fra midnatt for å gå til kommunion, så det var morgenmesser som gjaldt. Tidlig om morgenen – om sommeren hadde han avtalt med gartneren i Pollone å dra i en snor knyttet om fingeren, en snor som hang ut av vinduet, så han kunne våkne, gå til messe og hjem igjen før frokost. I Torino var det kort vei til nærmeste kirke – det var bare å krysse gaten.

I 1918 begynte Pier Giorgio å studere til gruveingeniør ved «Regio Politecnico di Torino». Hans ettermæle har det til at han kom som et skred inn i skolemiljøet, nærmest som en naturkraft. Studentlivet mer enn studiene, viste det seg. Han kom til å slite med matematikken ikke minst, snudde seg og pratet i timen, og det hendte at han duppet av.

Å være i besittelse av hundre medlemskort – som det ble sagt om ham – er imponerende. Hvordan kan noen ha overskudd til å være medlem av flere skiforeninger samtidig? Han elsket å gå på ski, gå og klatre i fjellet – og dro andre med seg.

Fremfor alt ble han engasjert i Katolsk studentunion, Federazione Universitaria Cattolica Italiana. FUCI hadde klubber for henholdsvis studenter og studiner, man var veldig påpasselig med å ikke blande kjønnene i de dager. FUCI er fremdeles en del av den upolitiske katolske legmannsbevegelsen Azione Cattolica Italiana, derfor så vi også at en av lesningene i helligkåringsmessen ble lest av en representant for denne. Katolsk Aksjon var ellers noe pave Pius XI uttalte stor støtte til, og vi kan lese i St. Olav under hans pontifikat fra 1922 at det også vakte engasjement her i Norge, iallfall foredrag – men vi var jo ikke så mange katolikker her.

Pier Giorgio var glad i å synge, og fikk publisert en katolsk studentsangbok. Han hadde en kraftig røst – men var fullstendig tonedøv og sang skrekkelig falskt – alle kunne høre ham der han satt med åpne vinduer hjemme eller mens han gikk tur. I kirken satte han seg helst bak i et hjørne, slik at det ikke gikk altfor mye utover de andre.

Pier Giorgio begynte å få kjennskap til dominikansk spiritualitet i 1918, da han lot seg innrullere i rosenkranskonfraterniteten. I tillegg til det katolske studentlaget «Cesare Balbo» – der tidligere nevnte pater Cojazzi ga foredrag – gikk han på møter i den katolske arbeidersirkelen «Savonarola» der nesten bare arbeidere fra Fiat deltok. Denne foreningen ble startet i 1914 av dominikanerpateren Filippo Robotti, en aktivistisk prest som brukte mye tid på åndelig rådgivning til menn i arbeiderklassen, hans venner ble omtalt som «robottini».  

Den politiske utvikling i Torino etter krigen, 1919 og 1920, kalles «biennio rosso» – de to røde år. Dette var jo ikke bare Frassatis Torino, men også Antonio Gramscis Torino – han kom hit for å studere i 1911 og bodde der til 1922. Hans erfaringer fra denne tiden danner grunnlaget for senere tanker som han skrev i fengsel – og som siden har hatt stor innflytelse på venstresiden i politikken. Familien Frassati abonnerte på omtrent alt som fantes av italienske aviser og tidsskrifter, naturlig nok for en avisfamilie, så Pier Giorgio var godt informert.

Mens Gramsci egget til opprør, begynte Pier Giorgio å gå inn i fattigkvarterene for å hjelpe familier til å klare seg, ikke minst enker og faderløse. Det var dårlig med offentlige velferdsordninger dengang, det beste fattige kunne håpe på var kristen nestekjærlighet – særlig i regi av St. Vincent de Paul-foreningene som fantes overalt.

Siden prester ikke kunne regne med å gå i fred på gaten i arbeiderstrøk – «de røde» ønsket å ha arbeiderne for seg selv – gikk Pier Giorgio ofte med ham som bodyguard. Ikke først og fremst med muskler – skjønt han nok kunne slå fra seg når det gjaldt – men med avvæpnende vennlighet. De kjente ham som en venn.

Pater Robotti drev propaganda for Partito Popolare, et kristeligdemokratisk parti som ble grunnlagt i 1919 og ble forbudt av fascistene i 1925. Grunnleggerne var pater Luigi Sturzo, medlem av den dominikanske tredje-orden – han ble tvunget i eksil allerede 1924 og ble kjent med Sigrid Undset i USA, og Alcide De Gasperi, som regnes blant grunnleggerne av EU. Det er ellers verdt å nevne at både Partito Popolare og etterkrigstidens Democrazia Cristiana hadde mange medlemmer fra den dominikanske tredjeorden – således også statsminister Aldo Moro, mest kjent i Norge for å ha blitt kidnappet og henrettet av De røde brigader i 1978.

En parentes om tredjeordener: Kirkeretten av 1917 forklarer at «Tredje-ordens sekulære er de som lever i verden under veiledning av en Orden, i tråd med dennes ånd, som streber etter å oppnå kristen fullkommenhet i en sekulær livsform i henhold til regler som er godkjent av Den hellige stol.» Som sekulære regnes både sekularprester og legfolk. Således hadde vi Norge preste-tertiærer som biskop Fallize, monsignore Karl Kjelstrup og monsignore Arne Olav Sund. Samtidig hadde vi leg-tertiærer som Sigrid Undset, Marie Knudtzon og baronesse Edle Wedel-Jarlsberg i Roma, vi som siden 1980-tallet er kjent som legdominikanere. Parentes slutt.

I 1921 ble Alfredo Frassati utnevnt til kongeriket Italias ambassadør i Berlin, og Pier Giorgio forteller mye om sine opplevelser i brev til sine venner. Han hadde fått tysk-undervisning fra han var 10 år gammel, men nå fikk han bo hos en tysk familie i Freiburg en periode i for å lære mer – hos familien Rahner. Ja – den senere så kjente jesuitt Karl Rahner var en dem, tre år yngre enn Pier Giorgio. Han skrev forordet til Luciana Frassatis biografi om storebror. I et brev derfra forteller Pier Giorgio at han har kjøpt seg en studentpipe, en pipe med langt buet skaft.

Pier Giorgio likte seg veldig godt i Tyskland, og ble inspirert av hvordan katolske studenter og arbeidere kunne samarbeide. Om han ble prest i Italia, ville ikke slikt bli godtatt – og han synes å ha gjort et bevisst valg om å forbli legmann. Uansett ville hans foreldre aldri tillatt ham å bli prest. Hans mor hadde en gang fått spørsmål fra en nonne om hva hun tenkte om muligheten for at hennes sønn kunne tre inn i en orden, og hadde svart med irritasjon: «Jeg ville foretrekke at han tar eksamen og så dør.»

Da Mussolini tok makten i Italia høsten 1922, tok Alfredo Frassati avskjed som ambassadør – han rakk ikke å være lenge i Berlin. Han kunne være ambassadør for sitt land, men ikke for et regime. Hans motstand mot fascismen fikk konsekvenser senere.

I anledning 700-årsjubileet for St. Dominikus’ død, kom pave Benedikt XV med «Fausto Appetente Die» – en ensyklika datert 29. juni 1921 – der han anbefalte den dominikanske tredje-orden. Pier Giorgio fikk lese Regelen – som forresten var under revisjon, den nye kom i 1923 – og fikk tid til å tenke. Myndighetsalderen var dessuten 21 år, og det ble han først året etter.

Den 28. mai 1922 mottok han så skapularet av pater Angelo Arrighini i kirken San Domenico i Torino, og tok ordensnavnet «fra Girolamo» etter Girolamo Savonarola tross innvendinger. Savonarola var jo ikke – og er ikke – saligkåret, men Ordenen har promotert hans sak siden 1800-tallet.

Fraterniteter – eller kapitler, som de ble kalt – var strengt kjønnsdelt, så sammen med ham var det bare menn som ble opptatt. Etter den gamle Regelen var det en dominikanerpater med mandat fra provinsialen som ledet et kapittel i tredje-ordenen, han var «direttore». Det var også en prior valgt fra tertiærene, men det var pateren som var øverste leder.

Den franske dominikanerpater Martin Stanislaus Gillet – vår senere generalmagister – møtte Pier Giorgio i San Domenico ved avslutningen av 700-årsjubileet:

I 1922 og 1923 var jeg i Torino for å feire 700-året for Sankt Dominikus. Under seremoniene hadde jeg anledning til å møte de unge universitetsstuderende fra Tredje Orden. De var alle sjarmerende, men en av dem gjorde særlig inntrykk på meg. Hele hans person utstrålte en tiltrekningskraft, en kraft gjennomsyret av mildhet.

Han het Pier Giorgio Frassati.

For han var helt klart en del av den elite av unge mennesker, man i dag møter overalt på universitetene, og som med en lengsel etter det overnaturlige har et ekte aposteltemperament. Religionen fremstod alltid for ham som en livslære – både et lys og en kraft – som skal opplyse og befrukte hele den menneskelige aktivitet. Intet må unnslippe dens innflytelse, hvis den til gjengjeld kan utvide alt.

Et voldsomt styr med Pier Giorgio og hans ordensbrødre i sakristiet etter ikledningen – «det føltes som om kirken, sakristiet og klosteret skulle styrte sammen».

Tredje-ordenens Regel var og er, som Augustins regel, først og fremst en «husordensregel» som Erik Gunnes kaller det. Den foreslår dog en observans med rosenkransbønn og tidebønn – på den tiden ble Maria-tidebønnene promotert for legfolk, man kunne be dem på folkespråket siden 1911, og de ble gjerne publisert med parallell tekst på latin og lokalt språk i små bøker man lett kunne ha i lommen. Pier Giorgio pleide i tillegg ha en utgave av Paulus’ brev på seg, åpenbart noe han leste i daglig. Mange netter ble tilbrakt i sakramentstilbedelse i kirken, og han skriftet regelmessig – gjerne tre ganger i uken. Han leste Summa Theologiae av Thomas Aquinas og Augustins bekjennelser, og ikke minst Dante.

Thomas Merton skriver et sted om kontemplasjon i handlingens verden, der han advarer mot handling som vi kan si ikke «flyter fra kontemplasjonens kildevell» som det heter i Dominikanordenens konstitusjoner:

Den som forsøker å handle og gjøre ting for andre eller for verden uten å utdype sin egen selvforståelse, frihet, integritet og evne til å elske, vil ikke ha noe å gi andre. Han vil ikke gjøre dem annet enn å smitte dem med sine egne besettelser, sin aggressivitet, sine egoistiske ambisjoner, sine vrangforestillinger om mål og midler, sine dogmatiske fordommer og ideer.

Generalmagister Gillet forfattet senere en ensyklika til de sekulære tertiærer datert 7. mars 1933, der han skriver om den dominikanske tredje-ordens historie, spiritualitet og apostolat. Jeg aner at han blant annet er inspirert av Pier Giorgio Frassati som rollemodell.

Den 28. mai 1923 – ett år etter ikledningen – avla Pier Giorgio sin profess til pater Francesco Robotti (bror av Filippo). Det fantes ikke noe midlertidig løfte med tre års videre studier slik som nå – det var ett års novisiat og så dominikaner for livet. Slik har legfransiskanerne det ennå, tror jeg.

Et år senere, 18. mai 1924, dannet Pier Giorgio en venneforening med både mannlige og kvinnelige studenter – ganske frivolt med datidens øyne, og de kalte seg da også «Tipi Loschi», altså «Skumle typer». Vel å merke på initiativ, tillatelse og anbefaling fra studentlagets geistlige veiledere. Historiene vitner om typisk studenthumor som mange av oss vil kjenne igjen, men også dyp fromhet. Å gå flere timer og klatre opp i fjellet mens de ber rosenkransen, synger litt, etter først å ha vært til morgenmesse halv fem om morgenen før de tok toget ut til sin destinasjon.

Her ble han forelsket i en tre år eldre studine, Laura Hidalgo, men røpet det aldri for henne – hun fikk ikke vite det så lenge han levde, hun ante ingenting. Han forsto snart at hans foreldre, særlig moren, aldri ville godta et ekteskap med en som henne – aktiv i katolsk aksjon og fra et lavere sosialt lag. Han søkte råd hos sin gamle lærer, pater Cojazzi, som sa at han var myndig og kunne bestemme dette selv uansett hva foreldrene måtte mene. Men Pier Giorgio ville ikke ødelegge en familie for å starte en ny – foreldrene kom ikke godt overens, og faren var på vei til å ta ut separasjon. Pater Cojazzi forteller siden at Pier Giorgio der og da bøyde hodet og gråt – dette kunne ikke bli noe av.

Lillesøster Luciana var på sin side i ferd med å gifte seg – med en polsk diplomat, sekretær ved den polske legasjon i Haag. Den 24. januar 1925 sto bryllupet, og mottagelsen i erkebiskopens hus var en lidelse for ham. Erkebiskopen så det, og fikk veldig vondt av ham. Pier Giorgio gråt utrøstelig da de tok avskjed på jernbanestasjonen, det var en rystende scene som familien skammet seg over. Og nå var han alene med foreldrene ved middagsbordet, der det konstant hersket en dårlig stemning.

Han skrantet – da Luciana så ham igjen noen måneder senere, da deres mormor lå på det siste, var det som klærne bare hang og slang på ham. Så jeg vil tro at det var nedsatt motstandskraft som medisinsk sett kan ha ført til at den energiske og sterke unge mannen ble akutt syk av polio og døde bare dager etter sin mormor. Studier utover natten, fastet gjorde han nok minst like intenst som ellers, og alt det triste. Han hadde lenge kommet med utsagn til sine venner som i ettertid tolkes som at han selv så at slutten nærmet seg. Han hadde innsett og sagt – da han måtte forsake Laura og se sin lillesøster forsvinne – at det var han som måtte ofres. Å være villig overfor Gud å ofre seg – i dette tilfelle for sin familie, for foreldrenes ekteskap – er noe vi kan kjenner fra katolsk fromhetsliv.

Den boken han leste på dødsleiet, var en biografi om Katarina av Siena – av Giovanni Jorgensen, altså den danske fransiskaner-tertiær Johannes Jørgensen som ble nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger, den boken Jørgensen selv anså som sin viktigste – men i utgangspunktet vegret seg for å skrive; Pier Giorgio hadde tidligere gitt den i gave til sin søster Luciana. Erkebiskopen ville gjerne se til ham, men fikk nei – Pier Giorgios mor ville ikke ha noe styr, det var håpløst at han skulle være syk akkurat nå som de måtte ordne med begravelse for mormor.

Men så døde han altså selv…

Begravelsen åpnet familiens øyne på dramatisk vis – tusenvis av fattige kom for å vise ham den siste ære. Foreldrene visste at han brukte mye av sin fritid på veldedighet, men DETTE?

Alfredo Frassati var fullstendig knust – hans kjære, kjære Giorgetto var ikke mer.  I et brev til sin svigerinne Elena Ametis den 25. August skrev han fra Haag, dit han hadde reist til sin datter Luciana:

Du har rett: vi kan ikke lenger ønske hverandre lykke til, ikke bare det, men vi må ikke. Livet er virkelig slutt: for hver dag som går ser jeg avgrunnen tydeligere: de første dagene virket den mindre tung. Jeg har ham alltid i mitt hjerte: ingen har forstått hva Pier Giorgio betydde for meg: min stolthet, min lidenskap: jeg så i ham alle de fine egenskapene jeg hadde drømt om å ha, men som jeg ikke hadde, men jeg så også i hans kompromissløse og gode karakter min egen kompromissløse og ikke onde karakter: jeg så i hans kjærlighet til de ydmyke min egen kjærlighet: det virket som om det lille gode som er i meg, var mangedoblet i ham.

I november ble Alfredo Frassati, på grunn av sin åpne motstand mot Mussolini og fascistene, også tvunget til å selge La Stampa til Agnielli-familien – som den dag i dag eier både Fiat og La Stampa.

Det ble ikke noe av skilsmissen, og Alfredo vendte etter hvert tilbake de katolske sakramenter. I Pollone finner vi idag et veikryss der «Via Senatore Alfredo Frassati» og «Via Pier Giorgio Frassati» møtes, og sommerhuset kan besøkes av pilegrimer.

På oppfordring av erkebiskopen av Torino skrev pater Cojazzi den første biografi, en samling av vitnesbyrd om Pier Giorgio, første utgave kom i mars 1928. En fransk biografi av jesuittpater Victor Marmoiton SJ fra 1932 er i stor grad basert på denne – med generalmagister Gillets forord, som jeg har sitert fra. Den kom også i store opplag, mitt eksemplar er fra 33e mille.

Pier Giorgios ry for hellighet, et menneske som levde saligprisningene, gjorde at erkebiskopen av Torino åpnet en kanonisk prosess i 1932 for å innhente edsvorne vitnesbyrd. I 1935 åpnet så den ordinære prosessen med en dokumentsamling på 3429 sider! Postulering av saligkåringssaken ble overdratt til Salesianerne, som sørget for å utarbeide og trykke de nødvendige dokumenter.

Den 9. desember 1941 skulle den ordinære kongregasjon til innledning av saken møtes og votere over om man skulle anbefale den. Her skjedde det noe uventet. Et strengt fortrolig og anonymt brev ble denne morgenen levert til monsignor Natucci, trosforsvareren, bedre kjent som djevelens advokat, der den anonyme forfatteren skrev at han hadde hørt fra en anonym dame at en anonym venninne hadde betrodd henne at hun «hadde hatt et upassende forhold med den unge Pier Giorgio».  Istedenfor å konsultere kardinalprefekten, meddelte Natucci brevets «strengt fortrolige» innhold til alle deltagerne i kongregasjonen, der flertallet nå ikke våget å anbefale å gå videre. Her kunne saken endt.

En ung prest ved navn Giovanni Montini var i 1923 blitt utnevnt til kapellan for FUCI-avdelingen i Roma, og samme måned som Pier Giorgio døde var han blitt utnevnt til kapellan for FUCI i hele Italia. Det er ikke sikkert at han rakk å møte Pier Giorgio personlig, men han så hvor stort inntrykk Frassati hadde gjort på sine katolske medstudenter. Nå hadde det seg også slik at denne presten – den senere pave Paul VI – stod Salesianerne nær, og hans fetter kjente pater Cojazzi godt.

Takket være ham – som kardinal under pave Pius XII – ble prosessen med Pier Giorgio Frassati aldri lagt bort, bare lagt på is noen tiår, der den ble blokkert gjentatte ganger – man spør seg hvorfor.

Anklagene var fabrikkerte, og det viste seg senere at den anonyme avsender var monsignor Giuseppe Graneris (1886-1981) som arbeidet i Troskongregasjonen, og den anonyme damen hans søster Bartolomea.

For å gjøre en lang historie litt kortere: I 1965, da vi hadde fått pave Paul VI, ble jesuittpateren Paolo Molinari SJ bedt om å undersøke saken på nytt. Han overtok som postulator, og skrev senere en artikkel med alle detaljer om sakens utrolige forløp. I 1974 skar paven til slutt igjennom under en audiens med prefekten for kongregasjonen for helligkåringer, han reagerte med en for ham usedvanlig gestus – han slo i bordet – og uttalte «Basta con questi sistemi!»

Det var senere en stor glede for ham å endelig kunne starte prosessen for saligkåring noen uker før han døde i 1978, for så å overlate til sine etterfølgere å avslutte den.

Luciana Frassati ble 105 år gammel, og viet sitt liv til å fremme storebrors sak – noe hennes datter Wanda Gawronska etter hvert tok over, helt frem til hun kunne være til stede ved helligkåringen på Petersplassen søndag 7. september 2025.

Det er laget flere filmer om Pier Giorgio Frassati, den første – og kanskje beste – er “… Se non avessi l’amore” (“Hvis jeg ikke hadde kjærlighet”) som ble sendt på Rai Uno julaften 1991. Som Paulus skrev til korinterne:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Den første biografien om Pier Giorgio Frassati kom som nevnt allerede i mars 1928, mindre enn tre år etter hans død, og en polsk oversettelse fulgte i 1930. Den unge Karol Wojtyla var én som dette vita gjorde inntrykk på, og som kardinal og biskop av Krakow i 1977 beskrev han Pier Giorgio som “de åtte saligprisningers mann” før han i 1990 endelig kunne saligkåre ham.

Hva så med pave Frans, som besluttet å helligkåre Pier Giorgio? Hans far Mario Bergoglio ble født 1908 i Torino, der han var medlem av Azione Cattolica i Santa Teresa-menigheten, mens Pier Giorgio gikk i Crocetta.

Saligprisningene blir sunget i hver eneste ortodokse liturgi, mens vi i vår latinske ritus gjør det sjeldnere. La oss likevel alltid ha dem for øye:

Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferd, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal møte barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferds skyld, for himlenes rike er deres.

Hellige Pier Giorgio, be for oss!