Alle norske katolikker som valfarter til Olavsalteret i Roma har hørt om Wilhelm Wedel-Jarlsberg, den norske baron som ble pavelig kammerherre på slutten av 1800-tallet. Katolske historiebøker skriver bare kort om ham – og enda kortere om hans hustru, den danske baronesse Edle Frederikke Rosenørn-Lehn. Men Kirkens historie i Norge hadde sett helt annerledes ut om det ikke hadde vært for deres konversjon, fremfor alt hennes konversjon og engasjement. Hun var tertiær, medlem av den dominikanske tredje-orden. Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Segl – Katolsk årsskrift for religion og samfunn, årgang 2019, her gjengitt med noen små endringer. Oversettelser fra fransk og svensk er mine egne.
Bogstad og Christiania
I 1852 ble Wilhelm Wedel Jarlsberg (1852-1909) født på Vækerø gård – et underbruk under familiegodset Bogstad – sønn av baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-1888) og Nini Heftye (1827-1897). Familien flyttet inn på Bogstad i 1854, etter omfattende reparasjoner av hovedbygningen. [1]
Et innblikk i hans oppvekst får vi gjennom hans tre år yngre slektning Fritz Wedel Jarlsberg (1855-1942), som ble Norges betydeligste diplomat. Han skriver i sin selvbiografi “Reisen gjennem livet”: [2]
Mine første erindringer er knyttet til et opphold mine foreldre med min søster og meg gjorde på Bogstad, hos onkel Herman og tante Nini. Under hele min ungdom var disse alltid gjestfriheten selv, og deres yngste sønn, Karl Wedel Jarlsberg [Wilhelms to år yngre bror, 1854-1924], ble min trofaste venn så lenge han levde. Bogstad var for oss barn et lyspunkt i vinteren. Sne og akning, sledefart og bjelleklang, og så den store sal hvor vi lekte og danset, alt det tenker jeg ennu på med takknemlighet. […]
I min barndom og ungdom var Kristiania en liten, men pen og hyggelig by. Det var før ethvert hus hadde fått en eller flere etasjer på og således karakteren av denne lille residensstad var blitt forandret. For det meste kjente folk hverandre av utseende eller navn. Man hadde stor respekt for myndighetene. Når statsminister Stang spaserte på Karl Johans gate, stilte de fleste seg opp og hilste, og når baronen på Bogstad kom kjørende til byen med sine fire brune hingster, skulle man ut og se på dem. […]
Alle husene langs Karl Johans gate, og for den saks skyld på hele vestkanten, visste man hvem som bodde i. Om vinteren gav de som kunne, store selskaper, og istedenfor som nu at gi dem på hoteller, hadde de sine egne hus med dansesaler. […] Alle hadde de baller, så vi hadde nok av moro. Kristiania var gjestfrihetens by; når det kom utlendinger til byen, gav det anledning til større festligheter, og de svenske herrer som kom til Kristiania med kongen, ble så vel mottatt at de reiste begeistret tilbake til Stockholm.
Min familie var meget tallrik. Omtrent hver søndag samledes vi hos den ene eller den annen, og det gjorde at vi kjente hverandre og utviklet familiesinnet.
En tallrik familie blir raskt uoversiktlig for ettertiden, men den hang slik sammen: Fritz’ mor Juliane Wedel-Jarlsberg (1818-1872) var baron Hermans kusine. En annen kusine var Adelaide Wedel-Jarlsberg (1821-1877), som i 1858 giftet seg på Bogstad med hr. Baldur Nansen. Sønnen Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (1861-1930) inngår således også i denne familiekretsen.
Den blå gård – Hvidkilde
I 1879 ble sekondløytnant Wilhelm Wedel Jarlsberg utnevnt til kammerjunker ved det norske hoff av kong Oscar II. Samme år giftet han seg med den 19 år gamle lensbaronesse Edle Frederikke Rosenørn-Lehn (1860–1921).
Hun forteller: [3]
Oppdratt av min fromme mor i ensomheten på den store herregård Hvidkilde i Danmark, var jeg konstant omgitt av gode forbilder, og jeg hadde alltid kjent og elsket Gud. Vi var seks søstre, et helt lite pensjonat; i omegnen ble det sagt at vi ble passet på som i et kloster. Vi var svært lykkelige, og ingen sinnsbevegelser, ingen sorger forstyrret vår fred.
Dagen begynte og endte med familien samlet i bønn, og på søndagene ble vi kjørt i vogn til landsbykirken, der den gamle pastor utla evangeliet for oss, og hvor vi sang lovsanger til Gud i kor med de gode bønder. Man krevde av oss mye arbeid og studier, så jeg lærte alt våre historiebøker hadde å fortelle om katolisismen, og da jeg ble eksaminert om alle disse grusomheter, var jeg absolutt ikke i tvil om at Luthers religion var den sanne religion.
Edles far, baron Erik Rosenørn-Lehn (1825-1904), hadde hatt salmedikteren B. S. Ingemann (1789-1862) som lærer på Sorø Akademi. Selv om faren var rasjonalist på sin hals, det hadde han etter sin første huslærer, elsket han Ingemanns salmer. Edles lillesøster Erikke Rosenørn-Lehn (1871-1945) forteller: [4]
Jeg vet godt, at det for en stor del var hans estetiske sans, som følte seg tiltalt ved en smuk salme og en klangfull melodi; men jeg kan ikke frigjøre meg fra den tanke, at der lå annet og mere bakved estetikken – dog derom talte min far aldri. Og som han selv var fullkomment taus angående sine religiøse følelser, således var han også avvisende overfor religiøse ytringer hos andre. Min mor har således fortalt meg, at han til å begynne med forbød henne å holde morgenandakt med sine barn og den kvinnelige del av husstanden; men hvor det gjaldt hennes religiøse overbevisning, var min mor ukuelig; hun foreholdt ham det inkonsekvente i å la sine barn døpe og så ikke gi dem en fullt ut kristelig oppdragelse – og hun fikk det, som hun ville.
Døtrenes huslærer var Jørgen Johansen (1838-1920) – onkel til den danske forfatter, konvertitt og fransiskanske tertiær Johannes Jørgensen (1866-1956), som skriver: [5]
Ikke langt fra Sørup lå – og ligger ennu – herregården Hvidkilde, av bøndene på grunn av sitt tak av blå, glaserte tegl kallet ‘den blå gård’. Hvidkilde var – og er – en stor hvitkalket bygning i smuk dansk empire. Landeveien Svendborg-Faaborg skiller den fra Hvidkilde sjø; bak huset er en park – ‘store haver, hvor kilder rislede, og springvannet suste med den lifligste friskhet, og alle fugle sang i den duggvåte sommermorgen.’ […]
Der var for langt fra Hvidkilde til Svendborg, til at barna kunne gå på skole der. En guvernante ble ansatt, og da hun ikke kunne overkomme alt, henledtes oppmerksomheten på den, etter hva der sagdes, usedvanlig beleste unge annenlærer i Sørup. Sådan gikk det til , at ‘skolelæreren’ fra landsbyskolen på herregården ble til ‘Hr. Johansen’. Og når jeg mange år senere i Rom hørte en av døtrene fra Hvidkilde, gift med en pavelig kammerherre, tale fransk i sin internasjonale salong, tenkte jeg ved meg selv, at det første j’ai, tu as, il a, hadde hun dog lært hjemme på ‘den blå gård’.
Foruten å være lærer ble ‘Hr. Johansen’ også noe av en hoffpoet. På et gammelt, i sammenfoldningene gulnet papir finner jeg, med datum 6. juli 1873, et fødselsdagsdikt til en av døtrene på Hvidkilde. Av de tre sonetter, som utgjør diktet, velger jeg den beste:
Idag blir Edle meget, meget gammel.
Hvor gammel kan ej finde ud min Gætten.
Er det vel tolv Aar eller er det tretten?
Nok sagt: hun rejser sig fra Barnets Skammelog kaster Dukketøj og alskens Skrammel
(for sligt hun rører sig ej mer af Pletten),
men blant Smaasøskende hun stiller Trætten
og viser sig nu meget klog og gammel.Derfor jeg sender hende tre Sonetter;
med megen Møje jeg dem sammenfletter,
og svag og skurrende er deres Stemme.Thi under Sydens evigtgrønne Pinjer,
imellem Vinløv i de lyse Vigner,
dèr har Sonetten egentlig jo hjemme.
Edle har i sin beretning lagt vekt på fliden og fromheten i sin oppvekst, der “hverken fader eller moder tålte, at deres døtre satt med hendene i fanget”. En sjelden gang var det dog fest, der “unge menn og unge kvinner / med hinanden promenerer / mens fra slottsterrassens høyde / et orkester musiserer”.
Klosteret i Ajaccio
Om sin vei til dette syden, hvor sonetten har sitt hjemme, skriver hun selv videre: [6]
Jeg næret en vag frykt for katolikkene, blandet med en dyp medlidenhet for deres uvitenhet og overtro. Jeg var så redd for dem at jeg nesten følte meg dårlig første gang jeg stod ansikt til ansikt med en katolsk prest på jernbanen i Tyskland.
Forfatteren av Kristi efterfølgelse sier et sted at de som reiser mye, har vanskelig for å helliggjøres. Men [han] kan definitivt ikke ha ment de som bor i Norden; til dem kunne man ikke anbefale nok å reise, forlate de land der katolisismen ikke eksisterer som annet enn et minne, og reise til katolske land, for å se med sine egne øyne hvorledes de er blitt villedet med tale om hvor uvitende og perverse katolske prester er, og hvilke redsler og misbruk som den romerske Kirke står bak.
Den gode Gud ville at jeg skulle gis den nåde å ha følgende opplevelse: efter bryllupet ble min manns helse mer og mer svekket, og vi bestemte oss for å reise til Syd-Frankrike, og i 1880 dro vi til Korsika. Jeg var tyve år gammel, og fullstendig frihet hadde avløst mitt alvorlige liv i stillhet og avsondrethet på landet, der jeg hadde tilbragt min første ungdom. Selv om jeg bragte med meg en tykk bibel i bagasjen, og bevarte en viss grunn av fromhet i min sjel, praktiserte jeg ikke mer enn noen få andaktsøvelser. Likevel elsket jeg å gå inn i de mange kirkene i Ajaccio; jeg ba ikke, men jeg følte en viss sødme i min sjel da jeg knelte på det hvite marmorgulv; jeg følte meg lykkelig og hjertet fant hvile, når jeg fikk litt tid der. Jeg gjentok disse øvelsene så ofte at min mann ble skremt og forbød meg det. Det var en protestantisk pastor, Monsieur Courvoisier, fra Chaux-de-Fonds, som måtte gripe inn på mine vegne, og gjorde min mann oppmerksom på at dette var en ganske ufarlig ting, selv om han ikke hadde noen grunn til å ta meg i forsvar. Han gikk god for min lutherske ortodoksi (jeg diskuterte jo ofte med hans kone, som var kalvinist) og jeg fikk lov.
Det var også på denne tid at jeg avla et besøk i det store nonnekloster som ligger på Cours-Grandval.
“Nonneklosteret” var egentlig en lærerskole drevet av Marianist-søstre. [7] Søstrene er forlengst borte, men bygningen står der – nå med adresse 8 Cours Général Leclerc. Blant kirkene i Ajaccio er byens barokke katedral, der Napoleon Bonaparte ble døpt i 1771.
Baronessen fortsetter:
Det var kun nysgjerrighet som ledet meg dit, jeg ringte på dørklokken ved porten og jeg så den gode portsøster komme mot meg og spørre meg om hensikten med mitt besøk. Det var første gang jeg så en nonne på nært hold; hun viste meg deres vakre haver som var helt dekket av roser og liljer, og førte meg til taleværelset, der hun spurte meg om jeg var katolikk. Den forskrekkelse som mitt negative svar skapte og den medynk som jeg inspirerte i henne, såret min selvfølelse dypt, og da jeg fortalte at jeg kom fra et land hvor man hadde forlatt katolisismen for tre hundre år siden, vek hennes medynk for en avsky som hun knapt klarte å skjule. Jeg begynte å føle ubehag, og tok avskjed med henne; hun lovet å be for meg, men jeg brydde meg lite om denne oppmerksomhet og var lettet da porten lukket seg bak meg.
Da jeg kom tilbake til hotellet, kunne mine venner, som intet ante om min eskapade, ikke finne sterke nok ord for å klandre min ubetenksomhet. “Takk den gode Gud for å ha bevart Dem,” sa en anglikansk prest, og en kalvinist la til: “Gå ut uten å fortelle oss om det på forhånd! Og hva skulle vi gjort om De forsvant!” “De ville ikke vært det første offer,” sa en tredje, “De kjenner ikke til de store underjordiske ganger i katolske klostre; jeg har selv, som snakker til Dem, kjent flere personer som, etter å ha våget seg ut på eventyr slik som De i dag, ble holdt fanget i kolde og fuktige fengsler; slik presset man dem, med sult og mishandling, til å avsverge troen.”
Jeg lyttet, helt målløs, til sladderet om disse vågale folk, og jeg våget meg aldri mer bort til klostrene alene. Jeg ble enda mer likegyldig til katolisismen; min nysgjerrighet var stillet, og jeg beskjeftiget meg ikke mer med den sak, bare lo av den om anledningen bød seg. Det lille jeg hadde sett, hadde gitt meg visshet om at jeg visste alt til bunns, og at den overlegne undervisning jeg hadde fått gjorde den til en lett motstander for meg.
Hôtel de Russie
Det unge ekteparet reiste videre fra vår på Korsika til sommer i Genève, der temperaturen var mer behagelig.
Fylt av disse følelser, tilbragte jeg sommeren 1881 i Sveits. Om noen forbereder seg i ensomhet og meditasjon for å lytte til Guds stemme, befant jeg meg i ganske andre omgivelser. Vi bodde på det vakre Hôtel de Russie [bygget 1852, revet 1968], som ligger vendt mot tårnene på St. Peterskatedralen [der Calvins stol ennå står], sjøen og Mont-Blanc; Genève var som alltid møtested for det glade selskap. Ved langbordet satt engelskmannen side om side med amerikaneren, spanjolen med tyrken; jeg hadde min plass ved siden av en polsk familie som viste meg ekte hengivenhet, hvilket rørte meg dypt.
Grevinne Mülinen, som jeg nå kaller min kjære og gode gudmor, var en troende katolikk, men hun talte alltid med ærbødighet og respekt om mine religiøse forestillinger, og prøvde aldri å påvirke meg til fordel for sin tro. Vi snakket hele tiden om religion, så snart herrene trakk seg tilbake til røkeværelset om kvelden, for jeg har alltid ønsket å lære, og jeg elsket å høre på grevinnen, som ikke bare var meget velutdannet, men også en svært åndelig, intelligent og vellykket verdensdame.
Hun unngikk alt som kunne tenkes å sjokkere mine protestantiske ører. Hennes godhet, mildhet og elskverdighet var meg allerede en veltalende forkynnelse som talte for hennes religion. Hennes sønn, den unge Mülinen, var mindre overbærende og mindre reservert; han vred seg i latter når jeg foredro om de uhyrligheter som jeg hadde plukket opp om katolikkene, om deres paver, deres prester, deres institusjoner. Jeg kan ennå se ham for meg bryte ut i vill latter da jeg fortalte en historie, ganske fantastisk må jeg innrømme, om noen nonner som, da de så en drage, begynte å be siden de trodde at det var Den Hellige Ånd. Han lo stadig vekk av min godtroenhet og anså meg åpenbart for å være meget enkel. Da jeg gikk for å gå til nattverd i vår kirke, lot han aldri være å si til meg: “God appetitt, baronesse”, for å vise sin forakt for Luthers og Calvins sakramenter. Jeg ble litt sint på ham, men jeg kunne ikke la være å beundre hans fromhet og overbevisning, og vi ble etter hvert veldig gode venner.”
Monsignor Mermillod
Denne konversjonshistorie har baronessen skrevet som et brev til mgr. Gaspard Mermillod (1824-1892), biskop av Lausanne og Genève, på forespørsel av ham, datert påskemandag 1889 og utgitt året etter av Propagandakongregasjonen under tittelen “Une conversion”.
Mgr. Kjelstrup skriver: [8]
Det var under en reise i Sveits at Guds nåde brakte Wedel Jarlsberg og hans hustru inn under Moderkirkens skjermende hvelvinger. En av Frankrikes største predikanter, den berømte biskop, seinere kardinal, mgr. Mermillod, holdt nettopp i Genève en rekke fasteprekener som ble søkt av enorme menneskemasser. Ekteparet hørte på hotellet hvor de bodde begeistrede lovtaler over de åndfulle og gripende prekener og lot seg til sist overtale til å høre prekenene. […] Nåden seiret omsider både over fordommene og over alle menneskelige hensyn, og etter en grundig undervisning avla de begge trosbekjennelsen [26. oktober 1881] for mgr. Mermillod selv, som også vedble å være deres faderlige venn helt til sin død.
Mgr. Mermillod var en veltalende og handlekraftig mann. Han startet katolske blader og tidsskrifter, utgav flyveblader, bygget kirker, åpnet seminarer, arbeiderforeninger, aldershjem, kjempet med utrettelig iver for ultramontanismen, og turnerte med åndelige foredrag i hele Europa. Hans fiender i Genève fryktet hans innflytelse, hans evne til å trekke mennesker til Kirken, og etter at pave Pius IX utnevnte ham til apostolisk vikar i Genève 1873 lyktes de i få ham landsforvist idet de påberopte seg brudd på konkordatet. Salige Hyacinthe-Marie Cormier OP (1832-1916) nevner i sitt vita om ordensmagister Alexandre-Vincent Jandel OP (1810-1872) at monsignor Mermillod – “den tapre biskop av Geneve, som siden ble kardinal” – var en hengiven dominikansk tertiær som “hadde den største respekt for Jandel og under sistnevntes sykdom kom og besøkte ham i Nyon for en siste gang sommeren 1872. De tilbragte tid sammen med å diskutere mange spørsmål relatert til Kirken og Pavedømmet.” [9]
På pave Leo XIIIs befaling hadde mgr. Mermillod også besøkt det skandinaviske Norden et par måneder før han møtte det unge ektepar Wedel-Jarlsberg. Den berømte predikantens foredrag i Stockholm og Uppsala i april 1881 vakte beundring og sympati hos alle. [10]
Katolsk i hodet
For familien Rosenørn-Lehn hjemme i Danmark var konversjonen en sosial skandale:
I slutningen af 1800-tallet var det ikke velsett at være katolik i København. Katolicismen ble anset som et romantisk sydlandsk fænomen, noget der hørte til nede i Italien på linie med makaroni og serenader. Dem der alligevel valgte at blive optaget i Kirken, valgte også at blive optaget i en afvigergruppe – kulturelt adskilt fra lutheranere. De dannede mennesker så på dette fænomen som et kuriosum mens den brede befolkning så på det som en tåbelighed. Man var ikke rigtig vel forvaret, man var «katolsk i hovedet». [11]
Erikke forteller om hvordan konversjonen ble mottatt hjemme: [12]
I begynnelsen av 1880-tallet var min søster Edle og hennes mann, den norske baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg, blitt opptatt i Kirken av biskopen av Genève, den senere kardinal Mermillod. Min mor talte en del med dem da de var hjemme på et besøk, og fikk tak i noe katolsk litteratur for å sette seg inn i, hva som så sterkt hadde grepet hennes datter og svigersønn.
For hennes skarpe forstand og klare tenkning gikk der da et lys opp, som hun måtte følge. Hun sa til min far at hun ville bli katolikk, og han ba henne da bare om å vente til jeg, deres yngste barn, som den gang var ti år gammel, var blitt konfirmert.
Vi vet at Wilhelm Wedel-Jarlsberg var hjemme på besøk på Bogstad [13] i 1882, -83 og -87, så lenge hans far, baron Herman, levde. Ekteparet besøkte utvilsomt Hvidkilde også på disse reisene, og konversjonen var vel det store tema ved besøket i 1882.
Edle og Erikkes mor Polyxene, f. Riksfriherrinne Pechlin von Lövenbach (1834-1910) – “Polly” – vokste opp hos sin onkel i Frankfurt am Main. Polly hadde selv aldri hatt noe mot katolikker, selv om hun hadde fått en streng protestantisk oppdragelse. Hennes kjæreste barndomsvenninner hadde vært katolikker og hun hadde sett katolsk fromhetsliv. [14]
I det pechlinske Hjem i Frankfurt samledes en krets av datidens fremragende statsmenn og lærde, så som Alexander v. Humboldt, general Radowitz, fyrst Löwenstein m. fl. Sistnevntes barn var min moders lekekamerater, og med sønnen Karl, den senere fører for det katolske Parti i Tyskland, vedblev hun inntil sin død nu og da å stå i brevveksling.
Denne brevvenn var prins Karl VI av Löwenstein-Wertheim-Rosenberg (1834-1921). Etter å ha vært enkemann siden 1899, trådte han inn i dominikanerordenen i 1907 og ble presteviet året etter. Pater Raymundus Maria virket i Venlo i Nederland, og døde i kloster Heiligkreuz i Köln.
Piazza Borghese
I 1882 flyttet ekteparet Wedel-Jarlsberg til Rom, noe Universitetet i Oslo samme år fikk glede av da baronen skjenket dem fire edderkopper av arten Lycosa tarantula. [15] Det er jo også noe å bli husket for.
Den svenske godseier og konvertitt Claes Lagergren (1853-1930) forteller i sin selvbiografi:
Men kort før jeg forlot Rom, gjorde jeg bekjentskap med to katolske konvertitter fra Norge, Wilhelm Wedel-Jarlsberg og hans friherrinne, født Rosenørn-Lehn fra Danmark. De var begge blitt omvendt til den katolske religion av monsignor Mermillod. Jeg tror at skjedde året før, i Sveits. De oppholdt seg i syden for sin helses skyld og hadde i løpet av vinteren besøkt Korsika, men kommet til Rom på monsignor Mermillods oppfordring. Mermillod hadde underrettet meg om deres ankomst og bedt meg være deres venn og gjøre mitt beste for at deres visitt i Rom skulle bli behagelig.
Wilhelm Wedel-Jarlsberg må da ha vært en mann i trettiårsalderen. Han var riktig staselig med de vakre Wedel-Jarlsbergske familietrekk. Dog var pannen sammenpresset og øynene savnet intelligens. Intelligens fantes derimot hos hans hustru. Friherrinne Edle var ikke vakker, men hadde et muntert og energisk vesen, med et smil på leppene og de små blå øynene fulle av visdom.
Wedel-Jarlsbergs omvendelse hadde vakt stor oppmerksomhet i Norge – at en bærer av det navnet skulle bli katolikk var uhørt. Kong Oscar hadde uttrykt sin misnøye gjennom å gi Wedel avskjed fra det norske hoff, der han var kammerjunker. Dette kongens skritt hadde vakt almen misnøye i Norge og innenfor Wedel-Jarlsbergs slekt stor harme, skjønt den beklaget omvendelsen. De bitre følelser hadde til og med Wilhelm Wedel-Jarlsbergs mor uttrykt for dronning Sofia. At kong Oscar, hvis begge foreldre var født katolikker, og hvis mor hele livet holdt fast ved sin barnetro, hadde gitt ham så gode eksempler på gudsfrykt, kunne huse slike følelser mot katolsk tro, virker uforklarlig. […]
Kongens handlemåte opplevdes av Wilhelm og hans friherrinne som en fornærmelse, for hvilken de ivrig ønsket å få oppreisning på en eller annen måte.
Jeg traff dem nesten hver dag, og de var alltid tilstede ved messer og konferanser, der monsignor Mermillod viste seg. Det var naturlig at jeg ufrivillig skulle kjenne meg trukket til dem – de to første katolske skandinaver jeg hadde lært å kjenne – og de viste meg fra første bekjentskap vennskap og hengivenhet.
Etter noen måneder i Napoli kom Lagergren tilbake til Rom i januar 1883.
Tilfeldigvis kom jeg til å treffe Wedel-Jarlsbergs på gaten. De virket også glade for å se meg og ba meg straks på frokost. Der diskuterte vi […] hvor jeg skulle finne et sted å bo, siden mine rom ved Via Frattina var utleid.
Det […] ordnet seg snart, siden Wedel-Jarlsbergs visste at der fantes to møblerte rom i samme hus der de bodde – nr. 3 Piazza Borghese. Familien Borghese var, nest etter Torlonia, Roms rikeste fyrstefamilie og eide ikke bare det kjente palasset men alle husene rundt om plassen […] Nr. 3 var et stort, firkantet hus med en gård, omgitt av arkader. […] Wedel-Jarlsbergs bodde i annen etasje, tre trapper opp. I etasjen på gateplan bodde en prelat monsignor Bacelli […] Det var prelaten, som hadde to rom til utleie. Disse var store, regelmessig firkantet og godt møblert, så jeg bestemte meg for å ta dem, selv om de var mørke, takket være de små gatevinduer, som vendte midt imot Palazzo Calabrino ved Via Ripetta. […]
Jeg var ofte sammen med Wedel-Jarlsbergs, da jeg bare kunne løpe opp de to trappene for å være hos dem. De gikk sjelden bort, aldri på kveldene, og deltok slett ikke i det sosiale liv. Wedel trodde seg være syk og lå iblant hele dager til sengs. Han gremmet seg over å ha fått avskjed fra kammerjunkerposten ved det norske hoff og næret sterk uvilje mot kongen og hele den kongelige familie. I et fortrolig øyeblikk, da jeg spiste middag hos dem, sa han til meg at han snart håpet å få en lysende erstatning, og så fortalte han meg at monsignor Mermillod hadde lovet ham at han skulle utnevnes til kammerherre hos paven.
Ifølge etterkommerne led Wilhelm Wedel-Jarlsberg av depresjoner. Han ble virkelig, i likhet med Lagergren, utnevnt til pavelig kammerherre i 1883 – Cameriere di spada e cappa, med sverd og kappe. Posisjonen som pavelig kammerherre var normalt kun gitt medlemmer av det italienske kongehus og aristokrati, og følgelig var det den høyeste ærestittel som kunne gis en katolsk legmann. Pavelige kammerherrer nøt utstrakte privilegier som medlemmer av det pavelige hoff der de tjente som pavens personlige assistenter ved offisielle seremonier i det apostoliske palass nær Peterskirken. De deltok også i offisielle seremonier, prosesjoner, etter pavens bærestol (sedia gestoria) hvor de bar den spesielle kammerherredrakten med gullkjede og sverd ved siden.
Lagergren forteller om en vanlig dag på jobben: [16]
Da Wilhelm Wedel-Jarlsberg en dag var på vakt i Vatikanet, hadde grevinne Apponyi audiens. Wedel-Jarlsberg ville gjerne gjøre hennes bekjentskap, og lot seg forestille. Uten å tiltale ham og med øynene i kryss gjennom lorgnetten – hun var ubehjelpelig skjeløyd – rakte hun ham venstre hånds lillefinger. Wedel-Jarlsberg ble ute av seg av forbitrelse og sa, da han berettet saken for meg, at han hadde vært fristet til å klype hennes lillefinger på et vis så hun ikke så snart ville stikke den frem igjen.
Piazza Farnese
I Rom flyttet Wedel-Jarlsbergs etter hvert til Piazza Farnese, der Santa Brigida a Campo de’ Fiori ligger, og i våre dager også den franske ambassade og Birgittahuset.
Edle og Wilhelms datter Carmen, deres eneste barn, ble født like før jul 1885. I 1886 reiste riksfriherrinne Polyxene – “Polly”, Edles mor, på besøk til Italia med sine døtre, og var også en tur innom Assisi. Senere samme år fikk mor Polly endelig konvertere, etter at hennes yngste datter var blitt konfirmert. I 1889 konverterte også døtrene Polly (f. 1862, formentlig d. før 1951)og Anna (1857-1915), sistnevnte etter først å ha vært ivrig tilhenger av indremisjonen. Erikke forteller hva som da skjedde: [17]
I København, hvor Far talte med mange forskjellige mennesker, der med hele den tids blinde intoleranse angrep både min mor og mine søstre og fikk ham til å betrakte deres overgang til den katolske Kirke nærmest som en art sosial skandale, tok han så den beslutning å fjerne meg fra dem. Han satte meg i huset hos sin avdøde svogers søster, frøken Julie Bielke, og mine foreldre reiste deretter alene til tilbake til Hvidkilde.
18-åringen fikk komme hjem etter et halvt år, da tanten døde og foreldrene flyttet til København. Men hennes mor hadde fått streng ordre av sin mann om å ikke snakke med henne om kontroversielle spørsmål, og Erikke fattet selv overhodet ingen interesse i katolisismen før flere år senere.
Hvorfor var gamle-Erik så streng, så bekymret?
Det hadde seg slik at alle døtrene ved sin fødsel var blitt innskrevet som stiftsdamer i Vallø stift, et adelig frøkenkloster, og et stort pengebeløp innbetalt. Et protestantisk jomfrukloster eller frøkenkloster er en verdslig stiftelse med boliger for ugifte døtre og iblant enker fra adelsstanden. Det var ikke nødvendigvis for livstid, men om de senere giftet seg måtte de naturligvis forlate klosteret. Om de forble ugifte (og dermed uforsørget), ville dette ha sikret dem opphold resten av livet. Vallø stift eksisterer ennå den dag idag, og har også norske stiftsdamer innskrevet fra norske familier som står oppført i Danmarks Adels Aarbog.
Erik Rosenørn-Lehn var bekymret for sine døtre fordi det protestantiske frøkenkloster ikke tok imot katolikker – om en frøken ble katolikk, ville hun etter stiftets statutter bli strøket av rullene og henvist til å klare seg selv, og “pensjonsinnbetalingen” tapt. Men også Erikke konverterte til slutt – i Assisi 1903. Mor Polly og yngstedatter Erikke ble ivrige medlemmer av den fransiskanske tredje-orden i Danmark; søstrene Anna og Polly ble også opptatt, men avla aldri profess.
Den 6. februar 1887 fikk Luxemburg-presten Johannes Fallize en meddelse fra Propagandaministeriet i Rom om at han var blitt utnevnt til apostolisk prefekt av Norge. [18] Det er rimelig å anta at han før ankomsten til Norge ble orientert av situasjonen i Norden av både monsignor Mermillod, som han første gang traff som prestestudent 20 år før, [19] og den pavelige kammerherre Wedel-Jarlsberg. Monsignor Fallize ankom Kristiania 17. mai 1887, og fikk muligens følge av Wedel-Jarlsberg – som nemlig besøkte Oslo og Bogstad for siste gang nettopp i 1887, året før hans far døde.
Dominikanske interesser
Baronesse Wedel-Jarlsberg skrev mer enn sin konversjonsberetning – hun var oppdratt til flid, og hva skulle hun nå beskjeftige seg med utover å gå på foredrag, holde salong eller for eksempel avlegge visitt hos Bjørnson på Via Gregoriana sammen med Lagergren? I en nekrolog i Nordisk Ugeblad for katholske kristne, leser vi: [20}
Ogsaa historiske Interesser fængslede hendes lyse, klare Forstand, og som et virksomt Medlem af den hellige Dominikus’ 3die Orden skrev hun en af Historikere meget anerkendt Bog om Dominikanerordenen i Norden: Une page de l’histoire des Frères Prêcheurs: La Province de Dacia.
Boken innledes av et brev fra Dominikanerordenens generalmagister, datert juledag 1898: [21]
Fru baronesse,
Jeg lykkønsker Dem for å ha brukt Deres fritid for å undersøke, for å koordinere, for å presentere for offentligheten minnene etter Prekebrødrenes apostolat i Skandinavia. Deres verk gir ikke bare et raskt overblikk over hva St. Dominikus’ barn gjorde for Troen i disse vidstrakte egne; det er en kilde til interessant materiale for de lærde, til megen oppbyggelse for de enkle troende.
Ved å se tilbake på denne fordums glans og disse katolisismens uforlignelige velsignelser, blir man uten tvil tvunget til å ta mål av, med et sorgfullt blikk, alle de ødeleggelser og alle de ulykker som fulgte. Men Guds kraft og godhet er fortsatt der, istand til atter å la blomstre i Nordens skjønne trakter, troen fra solskinnsdagene. Det er mitt inderligste ønske, at det ved våre felles bønner må bli snart, overbevist om at der vil bli, spesielt for Dem og for deres hjerte som barn av Den katolske kirke, en kilde til den søteste og rettmessigste trøst.
Måtte det behage Dem, fru baronesse, dette uttrykk for min oppriktige erkjentlighet og høyaktelse, med hvilken jeg har den ære å være i Vår Herre og i St. Dominikus
Deres ydmyke og hengivne Fr. André Frühwirth, Generalmagister for Prekebrødrene.
I baronessens eget forord takker hun pater Thomas Esser OP (1850-1926) som har vist særlig interesse for hennes arbeid, og hjulpet henne med å finne dokumenter i Dominikanerordenens arkiver. Pater Esser var på denne tid ordenens store ekspert på rosenkransens historie.
Olavsalteret
Mgr. Kjelstrup forteller: [22]
Den Wedel-Jarlsbergske heim i Roma ble snart et samlingssted for skandinaviske katolikker som gjestet kristenhetens hovedstad, og mange kan takke Wedel-Jarlsberg for at de oppnådde en audiens hos paven eller fikk være til stede ved store høgtideligheter i St. Peters-kirken. Især var han en oppofrende venn for de skandinaviske prestestudenter i Propagandakollegiet. Også forfatteren av disse beskjedne minneord kan tenke tilbake på mange uforglemmelige stunder i den gjestfrie norske heim ved Piazza Farnese.
Som en varm venn av den norske misjon tok Wedel-Jarlsberg alltid levende del i alle kirkelige begivenheter her heime, og han gledet seg som et barn over hver ny misjonsstasjon som ble grunnlagt. Da pave Leo XIII. i 1892 feiret sitt gylne prestejubileum, lot han som representant for de norske katolikker avduke et stort, praktfullt alterbilde av Hellig Olav i kirken San Carlo al Corso. […] For norske historikere som skulde granske de pavelige arkiver var Wedel-Jarlsberg en uvurderlig støtte og hjelper, og det var han som i 1905 av den norske regjering fikk i oppdrag å overrekke pave Pius X. kong Håkons meddelelse om at han hadde besteget den norske trone.
En trone som vi vet ble gjort rede av Wilhelms to tremenninger – den store norske diplomat Fritz Wedel-Jarlsberg og nasjonalhelten Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen. Den fra det svenske hoff avskjedigede kammerjunker har nok “gledet seg som et barn” også over dette – slik han må ha gjort da Olavsalteret etter sigende vakte svensk irritasjon 13 år tidligere, som den sterke norske markering dette jo var.
Deres siste år og etterkommere
Etterkommerne forteller at Wedel-Jarlsbergs vanligvis gikk til messe i Santa Maria sopra Minerva, dominikanerkirken der St. Katarina av Siena er skrinlagt, og Sant’Ambrogio e Carlo al Corso med Olavsalteret.
Deres datter Carmen (1885-1957) giftet seg sommeren 1909, bare noen uker før far Wilhelm etter lang tids sykdom døde på ferie i Sveits – i Einsiedeln, der vi finner det kjente valfartssted, benediktinerkloster og nådebilde. Han ble bragt tilbake til Rom, og begravet på den tyske kirkegård i Vatikanet – Campo Santo Teutonico. Baronesse Edle døde 1921, og ligger begravet sammen med ham.
Carmens ektemann, Antonio Boggiano Pico (1873–1965) ble en kjent skikkelse i Italia – professor, høyesterettsadvokat, senator og visepresident i Europarådet. [23] De bodde i Genova, var begge fransiskanske tertiærer; de fikk syv barn, en av dem ble jesuitt – don Valdemaro Boggiano Pico (1920-2002), som dog senere forlot selskapet og ble sekularprest. Kontakten med Norge ble alltid holdt ved like, og familien lot frem til 1987 sine årlige renter fra et norsk familielegat overføre til fransiskanerne i Oslo – som ikke ante hvorfor de mottok disse pengene!
[1] Essen, Madeleine von og Else Espeland: Bogstad. (Oslo : Aschehoug, 2009), s. 186.
[2] Wedel Jarlsberg, F.: Reisen gjennem livet. (Oslo : Gyldendal, 1932), s. 10, 34, 35.
[3] Wedel-Jarlsberg, [Edle]: Une conversion. Lettre adressée a sa grandeur Monseigneur Mermillod, évêque de Lausanne et Genève. (Rome : S. Congr. de Propaganda Fide, 1890), s. 3-4.
[4] Rosenørn-Lehn, Erikke: Min vandrebog. (Averbode : Eget forlag, 1926), s. 11.
[5] Jørgensen, Johannes: Hr. Johansen. En silhouet. (København : Gyldendal, 1932), s. 43, 48-50.
[6] Une conversion, s. 5-11.
[7] Mail av 27.05.2015 fra P. Paul-Antoine Bartoli, Archiviste diocésain i Ajaccio: «Il s’agissait de l’Ecole normale d’institutrices tenue par les soeurs marianistes depuis 1851 (Filles de Marie : http://les-religieuses-marianistes.fr)»
[8] Kjelstrup, Karl: Norvegia Catholica. (Oslo : St. Olav, 1942), s. 375-376
[9] Cormier, Hyacinthe-Marie: Life of the Very Reverend Alexandre-Vincent Jandel, O.P. (Chicago : New Priory Press, 2014), s. 414 + note 2 på s. 422
[10] Lagergren, Claes: Mitt livs minnen. Sjätte delen. (Stockholm : Norstedt, 1927), s. 63.
[11] Malchau, Susanne: Kærlighed er tjeneste. Søster Benedicte Ramsing – en biografi. (Aarhus : Danmarks Sygeplejerskehøjskole, 1998).
[12] Min vandrebog, s. 21.
[13] Bogstad, s. 194
[14] Min vandrebog, s. 14-15.
[15] Bakke, Tor A.: Naturhistoriske objekters kulturhistorie: Edderkopper, Wedel Jarlsberg og Ibsen. Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Rapport nr. 36. (Oslo, Naturhistorisk museum, 2014)
[16] Lagergren, Claes: Efterlämnade dagbogsanteckningar. Del I (1888-1906). (Stockholm : Geber, 1940).
[17] Min vandrebog, s. 24.
[18] Baeumker, Franz: Johannes Olav Fallize. Ein bischöflicher Pionier des Skandinavischen Nordens. (Aachen : Xavierus Verlagsbuchhandlung, 1924), s. 22.
[19] Fallize, Johannes Baptist Olav: Römisches Tagebuch 1866-1871. Herausgeben von Joachim Köhn unter Mitarbeit von Jean Malget. (Freiburg : Herder, 2015), s. 95.
[20] Nordisk Ugeblad for katholske Kristne, 1921, s. 550-552.
[21] Wedel-Jarlsberg, [Edle]: Une page de l’histoire des Frères-Prêcheurs : La Province de Dacia (Danemark, Suede et Norvège). (Rome – Tournai : Société S. Jean, 1899).
[22] Norvegia Catholica, s. 376-377.
[23] Jfr. Cavazza, Serafino: Antonio Boggiano Pico. (Tortona : Scuola tipografica s. Giuseppe, 1975).
