Klostergrunnleggeren: Marie Knudtzon (1879-1966)

Det norske høyborgerskaps oppvakte døtre ble gjerne sendt på dannelsesreiser i utlandet. Så også unge frøken Marie Knudtzon, som reiste ut som femtenåring – altså etter middelskole og konfirmasjon. Hun ble sendt utenlands for å lære språk – først til Tyskland, senere til kloster i Frankrike og England.

Historisk portrett av en kvinne i mørk kjole med kors og belte, stående ved en sokkel

Hennes bekjentskap med – og etter hvert studier av – det katolske som hun møtte i utlandet, kom snart til å fylle henne med iver og glød. Hun bestemte seg for å bli katolikk, og det meddelte hun sine foreldre på sin enogtyveårsdag, 21. april 1900. Hennes far spurte om hun virkelig ville bli familiens sorte får, så fælt syntes han det var! De som valgte å bli opptatt i Kirken, valgte jo også å bli opptatt i en avvikergruppe – kulturelt adskilt fra lutheranere. Men til sist sa han at hun skulle få lov, på betingelse av at hun ventet ett år.

I årene som kom, skulle hun komme til å “danse og more seg” ved hoffet i Stockholm; i en periode var hun der sammen med sin tre år yngre lillesøster Carola. Denne fant tidlig tonen med en svensk adelsmann, og giftet seg to dager før sin tyveårsdag i januar 1902. Storesøster Marie fikk katolsk undervisning, formentlig av pater Erik Benelius, til hvem hun fremsa sin abjuratio i Sankta Eugenia kirke i Stockholm den 6. februar 1903.

Trollfjellet og pater Lutz

Kammerherre Harald Knudtzon var født i 1814 – det året Norge gikk i union med Sverige, og døde med unionsoppløsningen. Ved sin bortgang i juli 1905 etterlot han seg enken Anna (45) og fire ugifte barn i treslottet på godset Ulleberg ved Larvik – Marie (26), Knut (20), Terje (19) og Nicolay (8).

Tuberkolose – tæring, den grå massemorder – rammet særlig de unge. På 1800-tallet og første del av 1900-tallet døde én av syv av denne fryktede sykdommen, og nå var Knut Knudtzon smittet! Etter farens død fulgte Marie Knudtzon sin lillebror til Leysin i de sveitsiske alper, der det to år tidligere var åpnet et sanatorium hvor man behandlet pasientene med helioterapi: rikelig med sol og frisk luft. Røntgenapparater hadde man også – dette sanatoriet var nemlig det fremste i verden den gang, så man kunne avsløre de fuktige flekker på lungene.

Historisk illustrasjon av Grand Hôtel Leysin i Sveits med fjellandskap og skiløpere

Det gikk – og går fremdeles – tog, en tannstangbane, oppover den bratte strekningen fra Aigle til Leysin. Fra stasjonen ble de hentet med hest og vogn eller slede, og brakt opp til sanatoriet – Grand Hôtel Leysin. Et inntrykk av hvordan det kunne være, får man ved å lese Thomas Manns roman Der Zauberberg (Trollfjellet). Og filmatiseringen fra 1982 er delvis filmet on location i dette hotellet! Det gamle hotellet heter nå Belle Epoque campus, og er en del av Leysin American School of Switzerland.

I 1905 fikk Grand Hôtel også en ny katolsk kapellan. En tredve år gamle dominikaner fra Alsace, p. Ambrosius Joseph Lutz OP, ble sendt hit for å komme seg etter å ha blitt syk etter fem år i Mar-Yacob og Mosul, der han hadde undervist i teologi ved det syro-kaldéiske seminar. For konvertitten Marie Knudtzon var han et kjærkomment bekjentskap, og de neste to årene må de ha sett hverandre ganske ofte – når hun ikke var på reise selv.

Hun tok vare på enkelte souvenirer fra sine reiser – et bevis på at “M[ademoise]lle Marie-Thérèse Knudtzon” var registert som medlem av Erkekonfraterniteten Notre-Dame de Montligeon for utfrielse av de glemte sjeler i skjærsilden, datert den 14. august 1906; adgangstegn til Vatikanet påsken 1907 og 1908; medlemsbevis i Rosenkransfraterniteten i Santa Maria sopra Minerva, undertegnet av p. Vincenzo Novaro OP den 7. april 1907; og, endelig, et papir på at “Suor Maria Caterina Knudtzon” den 26. april 1907 avla løfte om å leve etter Den salige Dominikus’ botsordens regel til sin død, bevitnet av p. Domenico Antoni OP.

Dominikanertertiær med kapell i tårnrommet

Marie Knudtzon var nå altså tilsluttet den dominikanske tredje-orden, hun var blitt tertiær – det man siden 1970-tallet kaller legdominikaner. (I Norge har man i den dominikanske tredje-orden brukt stavemåten “tertiær” og uttalt det slik, mens man i den fransiskanske tredje-orden har skrevet “tertiar” som i Danmark.)

Kirkeretten av 1917 regner med tre typer katolske foreninger for legfolk:

1. Tredjeordener, hvis formål er “en høyere kristelig fullkommenhet” – altså personlig omvendelse. Her finner vi legfransiskanerne, legdominikanerne og sekulærkarmelittene.

2. Konfraterniteter, hvis formål er å fremme bestemte andaktsformer, fromhetsliv og katekese.

3. Alle andre “fromme foreninger”, for eksempel St. Olavs Forbund som organiserte alle menighetslagene i landet, og Norges Katolske Kvinneforbund fra 1924. I begge disse foreningene kom frk. Knudtzon til å ha verv.

Skandinaviske katolikker i Roma hadde et møtested i Piazza Farnese, hvor baronesse Edle Wedel-Jarlsberg, f. Rosenørn-Lehn, holdt en slags katolsk salong der man snakket fransk. Den dansk-fødte baronesse og hennes norske mann, den pavelige kammerherre Wilhelm Wedel-Jarlsberg, hadde konvertert i 1881 hos en biskop tilhørende den dominikanske tredje-orden, monsignor Gaspard Marmillod, som senere ble kardinal. Baronessen ble selv tertiær, og i 1899 utga hun en bok om dominikanerordenens historie i Norden – Une page de l’Histoire des Frères-Prêcheurs : La Province de Dacia (Danemark, Suède et Norvège). Før 1897 forbød Grunnloven “Munkeordener” å slå seg ned i Norge, men etter en grunnlovsendring stod ikke lenger noe i veien.

Frk. Knudtzon fikk for seg at dominikanere var godt egnet for den katolske misjon i Norge, og kunne gjerne tenke seg å være det lille frø – å bli nonne i en fremtidig klostergrunnleggelse. En dominikaner i Roma gav henne imidlertid det råd at hun skulle bli hos sin mor så lenge hun levde, selv om hun ble godt sørget for av tjenerskap på Ulleberg.

Etter at p. Lutz ble beordret fra Leysin til Palermo (og siden Wien, deretter Mulhouse i sitt hjemland Alsace), ble Marie hos sin stakkars bror Knut til han døde i slutten av august 1910, femogtyve år gammel. Hun vendte så hjem til Ulleberg – til sin mor og tretten år gamle lillebror Nicolay, tjenerskap, syv hester, tredve kyr og seksti hunder.

Historisk sepiafotografi av en stor trevilla med tårn, omgitt av hage og gjerder.

Hun leste om det åndelige liv, bøker av forfattere som Alexandre Piny, Jean-Baptiste Rousseau og Auguste Saudreau – de baserte seg igjen på de hellige kirkelærere Teresa av Avila, Johannes av korset og Frans av Sales, samt ærverdige Luis av Granada OP. Denne tradisjon forstår det indre liv som en opphøyet form av den konversasjon som vi alle fører med oss selv om det vi er mest opptatt av. Om man er åndelig levende – i nådens stand – og virkelig søker sannheten og det gode, vil denne intime konversasjon med en selv kunne utvikle seg til en konversasjon med Gud. Og litt etter litt kan egoismen vike plass for kjærligheten til Gud og sjelene i Ham.

I et brev datert 20. september 1920, forlenget Det apostoliske vikariat Marie Knudtzons privilegium å ha et privat oratorium på Ulleberg med fem år, og utvidet privilegiet slik at Den hellige messe kunne leses der på store festdager. Hun hadde med andre ord hatt sitt lille kapell i tårnrommet noen år allerede. Her kunne hun daglig be rosenkransen og de små Maria-tidebønnene. Nærmeste katolske kirke var Vår Frue av gode råd i Porsgrunn, en halvtime eller så med tog fra Larvik.

Kallet

Den franske dominikanerprovins var blitt invitert til å etablere et kloster i Oslo med løfter om økonomisk og praktisk støtte, og i 1920 signerte de en kontrakt med Det apostoliske vikariat. Den 12. september 1920 kom to sjøsyke dominikanerpatre med båt til Kristiania – p. Réginald Louis Hélaine OP og p. Marie-Dominique Teillard-Chambon OP. Året etter kjøpte de en tomt i Neuberggaten 15 i Kristiania der de installerte seg selv og husholdersken i våningshuset, og innredet et rom til kapell. Slik fikk St. Dominikus kloster sin spede begynnelse.

P. Teillard-Chambon fikk avløsning av p. Lutz i 1923, og så døde p. Hélaine av lungebetennelse i mai 1924. P. Lutz, dominikanerpateren fra Trollfjellet, var nå alene igjen! To andre patre kom til i september 1924 og mai 1925. I brødrenes klosterkrønike står det nå og da en innførsel om at p. Lutz er tilbake fra Ulleberg, der var det både gjesterom og kapell.

Den 25. mars 1925 var frk. Knudtzon i Oslo for å feire Marias budskapsdag, og hun knelte ned for å be i det lille kapellet i Neuberggaten. Hun fikk der og da en sterk inspirasjon om å grunnlegge et kontemplativt kloster i Norge, hun fikk sitt budskap, sitt kall – og gav sitt “ja”. Hun forsto at Gud ville bruke hennes liv til å opprette et kloster: Maria bebudelse kloster. Dette var et jubelår, og hun reiste på pilgrimsferd til Roma – og 17. mai opplevde hun der en bekreftelse på at det var hennes oppdrag.

P. Lutz trodde på dette kallet, og fra da av hjalp han henne videre. Han henvendte seg til dominikanerinnenes kloster i Lourdes – som han kjente godt – og nevnte idéen om en mulig grunnleggelse.

Året etter skrev han til dem igjen, litt mer konkret denne gang, og sa at han hadde håp om å invitere søstrene av 2. orden (som man dengang kalte monialene, de kontemplative nonner) til å komme for å grunnlegge et kloster i Oslo. Med sine bønner skulle de støtte patrenes apostolat vis à vis den protestantiske befolkning. Dette var ennå bare en sondering, som Lourdes så på med velvilje. En ung konvertitt ved navn Ida Johnson, misjonærdatter født på Madagaskar, storesøster til den senere lutherske biskop Alex Johnson, trådte så inn som nonne i Lourdes våren 1927 med håp om å bli med i en norsk grunnleggelse. Hun fikk en lang ventetid.

St. Olavs alter

St. Olavsjubileet i 1930 var en stor nasjonal feiring for norske katolikker, og et lite katolsk kapell ble bygget på Stiklestad. Marie Knudtzon var en habil treskjærer, og laget alter og alterring i sitt verksted på Ulleberg. En gammel dreier gjorde snekkerarbeidet, og hun overtalte ham å kjøre henne og inventaret helt til Stiklestad i hans gamle lastebil – formentlig en T-Ford pickup. Fem dager i åpen bil med dreierens sønn bak rattet, frk. Knudtzon som kartleser, og dreieren selv på stigbrettet! Den festlige historien “Med lastebil til olsok på Stiklestad” står på trykk i Kongelig Norsk Automobilklubs medlemsblad “Motorliv” nr. 1, 1933: artikkelen hadde nemlig vunnet annenpremien i bladets julekonkurranse “Min beste bilferd”.

– Den deilige natur lot mig glemme både diverse punkteringer og maskinskader. Var motoren trett og lei satte vi oss ned ved elvebredden og spiste medbragt pølse og brød til elvebrus og et lite glass mild, gylden bordeaux. Eventyret var virkelig lyslevende der!

Reisen tok fem dager, med overnattinger i Oslo, Hamar, Fokstua og Trondhjem.

– Ja, der stod vi bommende fast midt i natten, ikke en sjel å se! Situasjonen syntes helt håpløs. “Sankt Olav”, sa jeg, “jeg reiser med Ditt alter og jeg må frem!”

De kom frem, men det var bare så vidt de fikk tid til å sette opp alt i kapellet før den høytidelige feiringen, og en søyle var falt av lasset underveis så en ny måtte dreies i en fart.

Foran sitt prestejubileum noen år senere reflekterte p. Lutz over det faktum at han var blitt ordinert nettopp den 29. juli 1900 – på olsok, festen for St. Olav, konge og martyr, Norges vernehelgen: “Jeg tviler ikke på at han vervet meg til sin hær den dagen.”

Klostergrunnleggelsen

I mars 1933 døde Anna Knudtzon, treogsytti år gammel. Frk. Knudtzon la snart Ulleberg ut for salg, og fikk trykket postkort med bilder av eiendommen, treslottet og interiøret. Men kjøperen viste seg å være en svindler, og satte fyr på huset før den siste kontrakten var undertegnet! Marie Knudtzon led et meget stort tap, og måtte redusere ambisjonene for sine klosterplaner.

Nå hadde klosteret i Lourdes så sent som i 1929 grunnlagt et datterkloster i Angoulême, og var ikke rede til enda en grunnleggelse så snart etter. Men dominikanerinner i Châteney sa seg villige, de var blitt så mange at de gjerne kunne avse noen søstre. Priorinnen kom på besøk til Oslo i 1938, og valget falt på Lunden gård ved Linderud.

Men nå ble de franske nonnene nektet oppholdstillatelse i Norge! Den lutherske biskop Berggrav hadde nemlig satt seg imot. Før frk. Knudtzon fikk gjort noe mer med saken, kom verdenskrigen – og intet skjedde før i 1945. Da underskrev hun en overenskomst med biskop Mangers, om å opprette et byggefond og gi Lunden til et dominikanerinnekloster.

De første søstrene kom fra Lourdes – som igjen hadde mange søstre – den 7. juni 1951. Og i august kunne p. Lutz og frk. Knudtzon endelig ønske velkommen hjem til norske Ida – sr. Marie Sunniva – som hadde bedt for dette i lange år siden 1927.

De første søstrene levde under ekstremt vanskelige forhold, uten monastiske rammer, de hadde til rådighet en del av et vanlig gammelt hus. For å gjøre plass til søstrene flyttet Marie Knudtzon til et iskaldt loftsrom før søstrene kom, på tross av sin skrøpelige helse – det var et stort offer for den nå toogsytti år gamle damen:

– Jeg må tilstå at det kostet meg meget å flytte! Gi avkall på mitt deilige soveværelse ved siden av kapellet, i sol og lys mot syd. Men jeg var nødt til det, på grunn av beliggenheten, så måtte jeg opp i annen etasje, til et lite strykeværelse – med et ganske lite vindu mot nord, med gulvet fullt av sprekker og taket fullt av drypp. Jeg gruet meg!

Men, hvor Gud er god og kjærlig. Bestandig rede til å hjelpe: En vakker dag kom jeg til en kino, og der ble jeg kurert og det så grundig at nu vil jeg helst ikke flytte derifra. Den lille historien vil jeg gjerne ta med for å vise Guds uendelige godhet. Kinostykket het visst “De bløte hender”. Jeg gikk dit fordi jeg hadde hørt at det var et religiøst stykke. Det handlet om St. Vincent de Paul, som var lærer for barna på et stort slott, i Frankrike. Han hadde det der så godt som man kunne ønske seg. Men en gang lot Gud ham forstå at Han ville åpne Vincents indre blikk. St. Vincent de Paul erkjente da at han bedre kunne vise Gud sin kjærlighet ved å flytte fra slottet og finne seg en fattigere bolig. Han sa opp sin plass og søkte etter et værelse. Han gikk fra sted til sted, men han syntes stadig at det han fant var for fint for seg. Endelig kom han til et forfallent lite rom – mer fattigslig kunne han vel neppe finne det. “Her vil jeg bo”, sa han. Straks slo også Guds nåde ned i meg! Kan St. Vincent gjøre det, kan jeg også gjøre det, husker jeg at jeg sa til meg selv. Og – jeg flyttet med glede opp til det lille strykeværelse, for å vise Gud min kjærlighet, jeg har aldri angret på det.

Den franske filmen “Monsieur Vincent” fra 1947 ble belønnet med Oscar for beste fremmedspråklige film ved prisutdelingen i mars 1949, og norsk tittel var “De kjærlige hender”.

P. Lutz rakk å få med seg klosterets spede begynnelse, men døde i 1955 – før den kanoniske opprettelse. Ridder av den franske æreslegion, Sacra Theologiae Magister, predikant, tenker, forfatter, komponist, sjelesørger – og venn. En av de som skrev nekrolog over ham i St. Olav var Finn Halvorsen, han som i 1935 hadde oversatt Der Zauberberg til norsk.

Marie Bebudelse kloster på Lunden ble kanonisk opprettet 7. juni 1959. Tolv søstre, og frk. Knudtzon som portnersøster: sœur Marie. En drøy måned før den store dagen kom journalist Simen Skjønsberg på besøk i følge med fotograf Odd Fornebo, og over en helside i Dagbladet lørdag 2. mai presenteres leserne for “De som valgte livet bak gitteret”. Marie Knudtzon forsøkte her å formidle hva klosterlivet handlet om, og fortalte også litt om seg selv:

– Det høyeste av alt er å leve et indre religiøst liv i gudsdyrkelse med bønn og bot. Man må gjennomgå en lang lutring før sjelen kommer såpass til ro at kjærligheten til Gud blir det høyeste av alt. Men når man som jeg har danset og moret seg, vet man hva det er, det er ikke stort å miste mot alt man vinner ved å gi seg selv til dyrkelse av Gud.

Det eneste som nå står igjen for meg er å få i stand et sted hvor mennesker som er trett av verden kan trekke seg tilbake noen dager for å kontemplere og hvile ut.

Da noen unge søstre fra Katarinahjemmet kom på besøk til henne på Lunden, forteller én av dem, sr. Else Marie Norland OP, at frk. Knudtzon ikke hadde noe som helst å by dem – hun hadde nemlig ikke beholdt noe som helst for seg selv. Bortsett fra noen sigaretter. Så tok de høflige unge søstre det de ble budt, selv om de egentlig ikke røkte!

Etter flere slagtilfeller kunne hun til slutt nesten ikke snakke. Den 2. mai 1966 fikk Marie Knudtzon den siste olje, og 5. mai døde hun – like før de siste nye klosterbygningene på Lunden ble tatt i bruk. Oppdrag utført.

Rød mursteinsbygning omgitt av blomstrende trær og grønt gress under en klar blå himmel.

(Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i St. Olav nr 1/2017. Et par små endringer i teksten her.)

Legg igjen en kommentar