Legdominikaner

I 1936 utkom boken «De søkte de gamle stier», der pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) hadde fått et antall norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke.

«Oxfordgruppen»s absolutte ærlighet og dens mange personlige vidnesbyrd har gitt utgiveren den tanke å samle stoffet til denne boken. Han har henvendt sig til norske konvertitter fra forskjellige samfundsklasser. De har besvart spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Hver enkelt har skrevet helt uavhengig av noen annen bidragsyder. Utgiveren vil hermed få takke dem alle. Boken er viet alle religiøst søkende og fordomsfrie mennesker.

Blant de som besvarte p. Bergwitz’ forespørsel var Sigrid Undset. Hun døde for 65 år siden idag — 10. juni 1949.

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet — en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene — derimellem ens medmenneskers repressalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell. Like­vel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stem­ning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk — faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tin­genes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egen­skaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri — de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det. I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet — den som Vår Herre mener, når Han sier: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sloppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsloppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, ro­mantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne men­nesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. — Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for «moderne» mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen — hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sann­heten og Livet, en motstand diktert av frykt og mis­tro — er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten med­virkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kalier Nåden. Vi kan bare fortelle hvor­dan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. — Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha fø­rere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er iskapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

«Tenk selv» blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordrin­gen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ube­hagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjons-lyst, uskikkelighet — eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne. — Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i lan­det, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre — «frihet, fremskritt, oplysning» —, Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde — og har — stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. A være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i kon­servative kretser den gang. Men i min opvekst var «de konservative» for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem. Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det vir­ket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud — i det min­ste av pikene — foruten husnyttige vesentlig nega­tive dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem ad­varte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde «slå an» med dem på frieftermiddagene deres — og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt «bare for et eneste kyss’ skyld». Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig — fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev «damene» mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka — ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke —. — At jom­fruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekte­skapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev «gammel jomfru». Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingen­ting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin «personlige overbevisning» eller sin «selvstendige opfatning» av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var gan­ske anderledes sympatisk enn Uranienborg-guden — human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneske­lig enn den edleste ménneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all men­neskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro — men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse — det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var «den Absolutt Andre» og likevel en Person som kunde kommunisere med mig — hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og di­stinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje — det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer — sannheter, åpenbart fra «den Andre Siden» og for­mulert i menneskesprog — kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon— slett ikke på et menneskes som sa om sig selv : «lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant. Hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som «bevist» (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde inter­essere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte — særlig når han sa om sig selv: «hvem kan overbevise mig om synd». Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, make­lighet hvor makelighet var utilgivelig — for selvfølge­lig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanisti­ske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt — sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det før­ste kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

«Si non est Deus, non est bonus». Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi syn­der mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde be­kjent for de menn som kom og bød til å tro på kon­gens fengslende personlighet: «Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.“

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en «historisk Jesus» som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet — at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags de­isme, var ikke det minste mere «videnskapelig» un­derbygget enn de gamle religioner. Tvertimot — de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbe­stemte spekulasjoner. Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn. den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var van­skelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde — tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også — som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades — de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jord­haug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av — kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien — jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på «min egen kraft og styrke», vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv — de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe bror­skap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder — enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mel­lem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet — jeg trodde bare på menneskenes dumhet og intelli­gens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, «jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det» — så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og horer kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og fore­gangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med min­dre han selv vet sig bundet i et personlig ansvars­forhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en «hånd» — det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet frem­for alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneske­hetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo — efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon — Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv — ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kon­takten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. Beviser som tvin­ger oss, mot vår vilje, til å akseptere kristendom­men, som man aksepterer f. eks. et demontrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de «videnskapelig beviste» fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at «den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var iden­tisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på — for mig var spørs­målet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri op­fattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som — subjektivt fromt — håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig — skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt fore­stilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også — der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som so­lidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi helte­dyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, «underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt for­nyet den». Bare overfor helgenene kan vi finne ut­løsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen ? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de om­fatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneske­kropp med følelser som ikke ligner menneskers følel­ser for noe annet menneske — en særegen dyp ære­frykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, medglede med hennes ubegripe­lige plass i Guds rike — for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet «dyr­kelse» betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst — det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest he­denske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene men­neske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt ånds­svake, og når de sprer sladder videre, er det bare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittig­het. — I det hele — hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker ? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin sam­vittighet ? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir — den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss — skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon —, men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.